Knut Michelsen

 

 

 

Del 1 tar bl.a. for seg møtet mellom Hamsun og Bergljot på Frk. Hammers pensjonat på Ljan rett sør for Kristiania, og spekulerer litt om hvorfor Hamsun nå velger nettopp Follo-regionen som oppholdssted etter det lange Paris-oppholdet.

 

Del 2 fokuserer mer på Berg Sanatorium i Ås og Fjeld Sanatorium i Oppegård.

 

Del 3 mer fokus på Grand Hotel i Drøbak og den korte tiden på Maurbakken i Vestbyveien, samt en oppsummering og kildeliste.

 

Bloggene ligger etter hverandre.

 

- - -

 

”De er altså ikke gift? Nei, svarte han. Men jeg har jo ikke vært helt uten motgang allikevel…” (”Udi søden sommer”, 1905).

 

”Vår unge kvinne har mistet makt, det rike og kjære enfold, den store lidenskap, rasemerket, hun har tapt den rette glede over den eneste mann, hennes helt, hennes Gud, hun er blitt slikkvoren, hun snuser til hvemsomhelst og gir alle det villige blikk,…” (”Ny jord”, 1893).

 

”Nu får dere to piske finne ei kjerring til meg. Men hun må ha penger, ellers er det likegyldig hvorledes hun ser ut.” (Brev til Larsens, 4.1.1894)

 

”Og derfor skal han ha disse 100, om jeg så skal ”ta dem ut av ræva på den vonde”… (Brev til Frydenlund, 18.8.1890).

 

“Den ene løgn etter den andre oppstod i mitt hode…” (”Sult”, 1890)

 

”Det er ynglinger som vier seg til profetens tjeneste. (…). Det er godt gjort tenker vi; av slike emner kan det bli sterke, prektige fanatiske prester som ikke lefler og akkorderer og viker. (…). Profeten blir opplest, blir han. Og vedtatt.”

(”Under halvmånen”, 1905).

 

“Der er ikke noget ‘men’. Der er det at jeg har rett til at være sammen med ham som frisk, når jeg har vært sammen med ham som syk.” (Sigrid Strøm til Leif Erlandsen i “To mennesker” - en nøkkelroman om Anna Munch og Knut Hamsun.)

“Jeg tenker ikke, jeg reiser, jeg.” (Leif Erlandsen i “To mennesker”).

 
- - -

 

Hvorfor nå dette?

 

Knut Hamsuns tid i Follo og hans første ekteskap med Bergljot Bech er ikke det kapittelet i den omskiftelig dikterens liv som er best dokumentert og grundigst behandlet av Hamsun-biografer og filmskapere. Hva skjedde i Follo, hva skrev Hamsun i denne tiden og hvordan var egentlig forholdet mellom Knut Hamsun og Bergljot Bech – og hvorfor gikk ekteskapet overende etter knapt åtte år?

 

Oppfatningen har nok tradisjonelt vært den at den langt yngre rikmannsdatteren Bergljot kanskje ikke matchet Hamsun intellektuelt og kunstnerisk – at de etter hvert ble levende i hver sin verden – at hun i tillegg var upraktisk som hustru, og verst: at Hamsun droppet henne fordi hun sviktet som mor.

 

Den omfattende brevsamlingen etter Knut Hamsun samlet i syv bind av Harald S. Næss gir pekepinn om at forholdet ikke var så enkelt, ja at andre faktorer kan ha vært likeså utslagsgivende. I tillegg har jeg støttet meg særlig til Hamsun-biografene Lars Frode Larsen og Jørgen Haugan og ikke minst Sigrid Combüchens nye vinkling på kvinnene som levde tett på den berømte forfatteren. Marianne Egelands godt dokumenterte biografi-teorier viser seg etter hvert også å stå sentralt. Som nesten alle andre biografer, bruker jeg de kildene som støtter mitt syn og bilde av forfatteren, andre kilder lar jeg gladelig ligge.

 

- - -

 

 

 

Knut Hamsuns tid i Follo kan tidsfestes relativt nøyaktig. Det første dokumenterte Hamsun-brev fra Ås stasjon er datert 4. august 1897 og det siste fra Follo et brev fra Drøbak 10. februar 1906. Men i et brev til vennen Alf Mjøen, antakelig i oktober 1896, altså nesten ett år før første Ås-opphold, står det i margen av brevet: ”Adr. Frk. Bergs Sanatorium, Aas Station”.

 

Stedet skal selvfølgelig være Berg gård i Ås som var blitt et sanatorium i 1893 drevet av frk. Caroline Halvorsen. Og det er ikke Hamsuns adresse, men oppholdsstedet til hans noenogtyve år gamle gifte elskerinne Bergljot Göpfert (1873-1943) - født Bech og datter av skipsreder Thomas Bech. Hamsun hadde fulgt henne på toget nedover gjennom Europa i april samme året, altså våren 1896. Hun skulle til Wien, der ektemannen var bosatt, Hamsun til München med pengehjelp fra Bjørnstjerne Bjørnson for å treffe sin tyske forlegger Albert Langen. Langen giftet seg for øvrig samme år med Bjørnsons yngste datter, Dagny Bjørnson.

 

De to brevene som rammer inn Hamsuns Follo-tid, har ett felles tema – kjærlighetsforholdet til Bergljot. I det første brevet klager han til ex-prestefrue Gerda Welhaven over at han antakelig ikke får Bergljot blant annet på grunn av hans dårlige økonomi (som for øvrig alltid var dårlig, uansett den strie strømmen av store og små pengebeløp fra forlag, aviser, venner og tilfeldige långivere).

 

I det siste brevet fra Drøbak på nyåret 1906 er forholdet til Bergljot mer eller mindre slutt selv om de akkurat har bygd ferdig det som skulle ha vært deres første ordentlige hjem, den storslåtte og selvtegnede villaen Maurbakken i Vestbyveien med utsikt mot Oslofjorden. De har også et barn sammen, Victoria, litt over tre år. Hamsun måtte etter bruddet fortsette sin årelange pensjonattilværelse, men denne gangen lenger inn mot Kristiania, på Pensjonat Utsikten på Nordstrand under en ny vertinne, fru Schøll.

 

Bergljot flyttet etter hvert til et annet sted i Drøbak, til billedhuggeren Bergsliens hus i Husvikveien 29, helt nede ved sjøen, litt nord for det nordligste ferjestedet til Oscarsborg, rett ovenfor Kopåsbrygga. Huset ble regnet som et samlingspunkt for kunstnerne i Drøbak (Bergslien døde i 1898). Victoria gikk på skole i Drøbak (den kommunale høyere allmennskole) og fikk sitt avgangsvitnesbyrd der i 1918 i bygningen på Drøbak torg som i dag rommer Frogn bibliotek (merket med blå plakett). På denne tiden var det relativ god sjøveis kommunikasjon med Kristiania, og Drøbak, særlig Grand Hotel, var som sagt et populært sted for kunstnere. 

 

 

Victoria Hamsun var et resultat av Hamsuns og Bergljots Follo-tid. Forholdet til faren skulle etter hvert vise seg å bli turbulent – hun forlovet og giftet seg i voksen alder med en engelskmann – og det fikk følger…

 

Follo-tiden kan vi altså med en viss grad av sikkerhet stadfeste til fra høsten 1896 til våren 1906 - altså en tidsperiode på ca. ti år. Hamsun er 37 år (men oppgir 36 av ukjente årsaker) og Bergljot 23 år ved begynnelsen av perioden. Perioden i Follo er altså så å si sammenfallende med Hamsun og Bergljots forhold. De treffer hverandre antakelig ikke siden i livet uten ved korte overleveringer av Victoria, men brevveksler sporadisk senere i livet. Likevel virker det som det lange forholdet til rikmannsdatteren Bergljot spøker i kulissene mer enn én gang i Hamsuns neste ekteskap – med den langt fra så velhavende, men kanskje mer “robuste” skuespiller Marie Andersen fra Elverum. Robust da i betydningen at hun tålte mer og kanskje bøyde seg lettere for Hamsuns irrasjonelle og ikke sjelden trakasserende og truende atferd som ektemann. Det Bergljot valgte å forlate, forble Marie i gjennom 40 år og det er lite som tyder på at det var noe lykkelig liv.

 

Når Hamsun sitter og skriver brevet til Mjøen på toget inn til Kristiania høsten 1896 for å få behandling for isjias – og brevet handler om det evige tema ”penger” – ”lånte penger” - , har Hamsun og Bergljot med sin ett år gammel datter, Maria Bergljot (Vesla), bodd på samme pensjonat rett sør for Kristiania. Det er Frk. Hammers Pensjonat på Ljan og de har bodd der siden høsten 1895. Men det fins også kilder som gir opplysninger om at Bergljot og Lulli Lous (over) kjente hverandre - kvinnen som Hamsun stod i et heftig kjærlighetsforhold til på begynnelsen av 1890-tallet og hvis kjærlighetsbrev nylig ble avslørt etter å ha vært klausulert i mange år. Bergjot og Hamsun kan altså ha truffet hverandre tidligere enn høsten 1895 - kanskje i Kristiania sommeren før eller på Balberg sanatorium nord for Lillehammer dit Hamsun ankom midten av juni samme år.

 

Bergljots mor døde på Frk. Hammers Pensjonat på Ljan omtrent på denne tiden og ble bare 52 år. Døde der gjorde også Hamsun venn og litterat Henrik Jæger (av tuberkulose bare 32 år gammel). Felles skjebne og følelse av tap kan ha ført Hamsun og Bergljot sammen, men brevdokumentasjon på det lidenskapelige forholdet mellom dem, er det sparsomt med. Kanskje fins det brev fra denne perioden i Hamsuns private brevarkiv som biograf Kolloen fant på Nørholm under researchen på biografien han senere utga.

 

Bergljot var senere i livet også taus om forholdet til Hamsun. Og Hamsun-biografene og litteraturhistorikerne med sin historisk-biografiske metode visste forbløffende lite interesse for henne som biografisk kilde. Det samme gjaldt for øvrig flere andre i Pedersen-familien (Hamsuns opprinnelige navn). Det er kanskje ikke å gå for langt å antyde at Hamsuns egen person sto i veien for en slik nærmere kildebiografisk undersøkelse.

 

Bildet av Hamsun og Henrik Jæger (Hamsuns første biograf som også hjalp ham med det skrivetekniske ved dramaskriving).

 

I ”Feberdikte”, publisert i ukebladet Tidssignaler i november 1895, er imidlertid den litt håpløse forelskelse til den langt yngre, gifte og rike Bergljot skildret intenst av Hamsun - og helt i tråd med nyromantiske diktidealer:

 

Jeg finner meg rykket ut

av sammenhengen med alt,

henne, jorden og Gud.

Hun lukket alle porte,

farvellet falt, -

hun var borte.

 

Merk Ibsen-diktet ”Borte” (1871) i kulissene her:

 

De siste gjester vi fulgte til grinden;

farvellets rester tok nattevinden. (…)

 

Det var en fest kun, før natten den sorte;

hun var en gjest kun, og nå er hun borte.

 

 

 

 

 

Gammelt bilde av Frk. Hammers Pensjonat

 

 

 

 Hamsuns ”Feberdikte” fra Hamsuns Ljan-opphold høsten 1895 fortsetter:

 

Alvhilde, jeg husker den siste natt.

Du ropte: Knel!

Jeg drakk av din sko,

og alle lo.

Det gjorde jeg kun for at muntre din sjel.

 

Og siden du gav meg til kyss din hatt

og ropte: Knel!

Et stikk av stål,

av din hattenål.

Jeg tumlet ut. Det var natt, det var natt.

 

Det koker, det koker. Jeg prøver forgjeves at falle i blund,

jeg hører en klokkes slag og en flagglines klapren mot stangen,

det pusler ved dører, det lister på tå, der er skritt i gangen,

min puls gjør gjøende støt som en halsende helvedes hund.

Det koker, det koker…

 

Alvilde, bring min kappe og min hatt med fjør i topp,

jeg akter meg så snart ut at ride.

Hold bøylen frem, slavinne, imens jeg stiger opp,

og løp du selv til fots ved min side.

 

Og undres man og spørger, hva det er for en blest,

som suser over bjergene så vide,

da er det meg som kommer, det er meg, som er tilhest,

og du, som løper hund ved min side.

 

Hei, rapp deg nu, min ganger, for jeg sier, jeg har hast,

jeg rider meg en tur i mitt rike.

Og segner du, Alvilde, så binder jeg deg fast,

Guds kors, jeg rider livet av deg, pike.

 

 

”Feberdikte” ble utgitt like etter at Hamsun og Bergljot møtte hverandre på Frk. Hammers Pensjonat på Ljan (dagens bygning skal etter sigende være innredet til hybler).

 

I den lille vennekretsen rundt Hamsun og Bergljot etter at de var blitt gift våren 1898, gikk Bergljot under kallenavnet ”Alvilde” – og forholdet begynte å skrante allerede kort tid etter bryllupet. En gammel dansk (og mer livsvis) forfatterkollega rådet Hamsun til å forsøke å opptre mer som et par sammen med Bergljot også i sosiale sammenhenger. Men diktet var nok et forvarsel om hva som skulle komme.

 

Forholdet mellom Hamsun og Bergljot var imidlertid opphetet, mildt sagt, hele 1897, altså to år etter at de møttes for første gang. Det viser både diktet fra samme år ”Til Bergljot” gitt henne som en forlovelsespresang og kortteksten ”Onde dager” publisert i Aftenposten rett før han flyttet ut til Ås sommeren 1897.

 

Jeg vet vel hva som hendte!

Du lå ved mitt bankende bryst,

ditt kyss og ditt favntak sendte

min sjel til en rosenrød kyst.

Jeg vet ikke hva som hendte.

 

(Han, min anm.)

”Men kanskje du ser blott en hytte

av glass når du kommer dit.

Og selv har jeg rynker av alder

 og mange furer av slit.”

 

(Hun)

”Gud give, det blott var en hytte

og ikke et slott av krystall.

Jeg elsker deg med dine furer,

og gid de var uten tall.”

 

(Han)

”Men hytten har ingen vegger,

dens tak ikke engang strå.

Og hullet er mine hoser,

min kappe er likeså.”

 

(Hun)

”Du gleder meg så, du herre,

kom, følg meg til hytten hen.

Jeg binder deg nye hoser

og bøter din kappe igjen.”

 

(Han)

”Men elskede, jeg har ingen hytte,

jeg kan ikke byde deg inn.

Og alt hva du ser er min rikdom:

mitt kød, mine ben og mitt skinn.”

 

(Hun)

”Du gleder min sjel til døde,

min stolte herre, min Gud.

Du giver meg alt, jeg begjærer,

kom, ta meg, jeg er din brud.”

 

 

Bildet over er utsikten ut mot Årungen der Hamsuns lille hytte lå i sin tid…

 

 

Hytta på Berg Sanatorium i Ås Hamsun hadde leid sommeren 1897, var altså bra nok for riksmannsdatteren Bergljot, på kort besøk, er det fristende å tolke dette som. Selv om forholdet mellom virkelighet og diktning nok ikke er så enkel.   

 

I skissen ”I onde dager” omtrent på samme tid, altså sommeren 1897, skriver Hamsun som nå bor i Welhavens gate litt ovenfor dagens Holbergs plass i Oslo (Bergljot bor hos faren i Thomles gate, en sidegate til Drammensveien rett bak dagens Nasjonalbibliotek):

 

”Og atter går man i Grand. Kafeen er endelig åpen, man får sin plass, sin mat og sin kaffe. Men en avis er det umulig å oppdrive. Avisene er allerede revet bort av gjester som har vært to minutter tidligere ute. Så begynner man allerede halv ett å holde utkikk etter det menneske man først skal se klokken ett. Det er nervøsitet, det er kanskje galskap, og det er så ondt. Man stirrer, pusser brillene og stirrer. (…). På onde dager finner man slett ikke den man søker. Hvert øyeblikk må man springe opp fra stolen, strekke seg på tærne, ja endog løpe ut på gaten for ikke å tape av syne, det menneske, man tror man har funnet.”

 

De som mener at Hamsuns forhold til Bergljot kjølnet nesten før det var begynt, støtter seg bare til Hamsuns brev i ettertid (til Marie). Her i en samtidig tekst fra forfatterens hånd, er det bankende forelskelse og lengsel på inn- og utpust fra den nesten 40 år gamle mannen. Og objektet er den rundt 14 år yngre og forsømte og bedratte Bergljot – et forhold som flere enn én forsøker å stikke kjepper i hjul på.

 

Diktet ”Sommernatt” i ”Det vilde kor” utgitt i 1904 har også en gård og en hage som omgivelse – og en gårdsklokke:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det kveldes over gården. Klokken slår,

den sakte skarren gjennom stuen går.

Nu flyver sommerfugle over enge.

 

En klinke løftes opp til haven tyst –

hun hopper som en flamme til hans bryst.

Han var som ild og hun så lett at fenge.

 

Og gresset reder for de unge to.

Og atter går de bort på lette sko;

nu gjelder det at komme frelst i senge.

 

Så våkner sommerfuglen kun på jord.

Et lyddulm syder ut fra syd og nord,

et muslingssus så evig langt og lenge.

 

 

Slik kan de to ha møttes på Berg Sanatorium i Ås flere ganger disse årene. Enten hun som pensjonatgjest i huset og han på hurtig besøk fra Hammers Pensjonat på Ljan. Eller hun boende på Fjeld Sanatorium på besøk hos ham på Berg i Ås der han sov og skrev i hytta ved Årungen og spiste måltidene inne på hovedhuset. Julen 1897 hadde imidlertid vertinnen Caroline Halvorsen invitert for mange gjester for nervedikteren Hamsun, og han dro til Gjøvik, til Mjøens, på julefeiring. Bergljot kommer etter og besøker han på et hotell i Lillehammer – hemmelig.

 

Bergljot Bech Göpfert

 

Bergljot ønsker på den tiden hun møter Hamsun, skilsmisse fra en notorisk utro ektemann, østerrikeren og konsulen Eduard Göpfert. Flere grunner gjorde at Hamsun og Bergljot etter Ljan-oppholdet flytter et passe stykke fra hverandre. Det gjaldt Bergljots rykte og anseelse også med tanke på sin egen velstående familie, samt de juridiske forhold rundt en skilsmisse. Og ikke minst den lett skrudde forfatterinnen Anna Munch som hadde fotfulgt Hamsun siden 1891 – også med brev han sterkt ba seg frabedt.   

 

Hamsun vendte aldri tilbake til Follo bortsett fra et kort besøk i begynnelsen av mai 1914 tre år etter at han med Marie hadde flyttet til Hamarøy for å bli dikterbonde (som Tolstoj og Bjørnson). Hamsun hadde i nord endelig begynt å tjene penger på forfatterskapet sitt. Men livet nordpå ble langt fra som forventet, og rastløs som han var, var han kanskje på utkikk etter en gård lenger sør, kanskje i Follo? Det blir bare spekulasjon. Valdres, særlig Nord-Aurdal eller i Gjøvik-traktene, var antakelig førstevalget, på grunn av familiene og vennene Frydenlunds og Mjøens.

  

Det kan være mange grunner til at Hamsun aldri vendte tilbake til Follo for godt. Tiden var for ham antakelig forbundet med sterk ambivalens - sin første store og dype forelskelse og samtidig kanskje det mørkeste kapittelet i hans liv: Et mislykket ekteskap, en familie han ikke greide å bo sammen med, problemer knyttet til økonomi og alkohol, langvarige depresjoner og skrivesperre, samt ryggproblemer (i Paris kunne arbeidsøktene bli opptil 16 timer i strekk, opplyser han senere i livet). Det virker som ryggproblemene forfølger ham mer eller mindre i hele Follo-tiden og at alkoholen også kan ha vært en form for selvmedisinering.

 

Likevel er det en kjensgjerning at Hamsun gir ut 10 bøker i denne perioden (og har startet på minst tre til), selv om han ved flere av dem graver dypt i skuffen etter ting han hadde hatt liggende i flere år, ting han skriver om eller utgir som de er, kanskje med mindre rettelser eller tilføyelser. Hva Hamsun faktisk skrev i Follo, er derfor vanskelig å stadfeste i ettertid med absolutt sikkerhet, bortsett fra at han samlet sett skrev mye og i mange sjangre selv om produksjonen kom støtvis.

 

Den mørkeste flekken i tilværelsen i denne perioden, kan likevel synes å være en rekke anonyme brev om særlig Hamsuns moralske habitus (antakelig skrevet av den samme Anna Munch), samt en underskriftskampanje i Kristiania desember 1896 mot sceneskikkelsen Teresita i ”Livets spil” (1896). Stykket ble på den annen side oppført 16 ganger på Christiania Theater. ”Ved rigets port” (1895) oppført 21 ganger et par måneder tidligere, altså høsten 1896. Hamsuns ”fiasko” som dramatiker i sin samtid – et vanlig syn blant flere biografer – er altså overdrevet. Det var kanskje også grunnen til at han fortsatte å skrive for teateret. 

 

Resultatet av underskriftskampanjen mot Hamsun, var at han ikke fikk Statens Kunstnerstipendium som han var innstilt til. Han begynner også å miste gamle venner som Skrams (Amalie Skram (bildet under) kaller ham perfid og beskylder ham for å ha et løsaktig forhold til sannheten - etter å ha åpnet sitt hjem på Nørrebro den første julen Hamsun tilbrakt i København da han kom fra Amerika for andre gang).

 

Hamsun merker nå rekylen fra sitt stormangrep på ”de fire store” (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie) i sin berømte foredragsturne landet rundt i 1891 - og flere kunstnere og journalister føler seg tråkket på og uthengt av den storskrytende yankeen – ”Humbugens apostel i den norske litteratur” – ”Den moderne kunsts taskenspiller” som serverer timelange kursus i ”uvitenhet,  overfladiskhet og frekkhet.” (litteraturanmelder Nils Vogt og redaktør Olav Tommessen i VG som Hamsun hadde gitt et nidportrett av i ”Redaktør Lynge” i 1893).

 

Karikaturtegnerne har også fått øye på Hamsun og bruker hans egne våpen mot ham – ironi og den grove satire – og Hamsun synes i brev perpleks over å bli møtt så høyt på banen av norske likemenn i satirekunsten. Dette var da også norsk vittighetspresses gyldne år med Vikingen, Krydseren, Hvepsen og Tyrihans som de fremste.

 

Fremstilling av Knut Hamsun som kvinnebedårer med lyre og blodbestenket sabel, kneisende på sine dikterkollegers avhugde hoder. Han har plassert et ben på hver av de største, Bjørnson og Ibsen. Ellers sees bl.a. hodene til Lie, Kielland, Heiberg, Sivle og Garborg. Karikaturtegning av Andreas Bloch i vittighetsbladet Korsaren nr. 6, 1897 (www.snl.no). Tegningen hadde blant annet følgende undertittel: “Hamsun slakter våre diktere. Knut den store (En Hamsun-biografi): Du deilige Knut, påny din trut du satt har til reklamens lur og står i forgrunnspositur.”

 

I tillegg er det ikke vanskelig å se at Hamsun sliter med de sosiale kodene i et borgerskap han lengter etter å tilhøre. Filleprolateren fra landsbygda er også så å si uten skolegang, og hans uavbrutte og årelange raljering og foredrag over særlig norsk litteratur – og særlig da Ibsen - , kan til tider være pinlig lesning hvis det ikke hadde vært for det språklige drivet i tekstene. 20 i stil og nesten ingenting for innhold, er en fristende karakteristikk. Etter hvert fraba Hamsun seg også debatt når han foredro – og holder litterært hoff i flere nordiske byer.

 

Den fremtredende kvinnsaksjournalist Aasta Hansteen skrev i mars 1891 i forbindelse med den samme foredragsturné en artikkel i Dagbladet der hun hevdet at Hamsun var så arrogant at han snart ville bryte tyngdeloven og gå i bane rundt jorden. Mens andre, også kvinner, uttalte at ”Gud, han erobret alle. Damene lå alle for hans fot” – ”En vakker mann, farlig for alle kvinner, interessant og merkverdig.”  

 

To gjeldsinndrivinger og særlig trussel om rettssak fra forretningsmennene Johan Sørensen og Erasmus B. K. Zahl, sistnevnte på til sammen 2000 kroner (ca. 200 tusen kroner i dagens pengeverdi) gjorde ikke det jordiske livet lystigere for det nordnorske diktergeni som hadde en slik fortryllende evne til å fange sine lesere med språklige lykketreff blandet med mettet bibelspråk, sjelelige hallusinasjoner i lange indre monologer og etter hvert særegne og naturlyriske stemningsbilder.

 

Vi kan altså kalle Follo-tiden en slags krisetid for Hamsun, men en krisetid der han endret dikterisk program fra en Georg Brandes-inspirert og elitepreget radikal aristokratisme med ”Sult” (1890) og ”Mysterier” (1892) på begynnelsen av 1890-tallet som eksempler, til mer realistiske og folkloristiske bøker som solgte godt og ble lest i mange hjem - og etter hvert i mange land. Å ikke skrive for ”hopen” var altså noe han måttet renonsere på. Rent språklig sett endrer også Hamsun stil – innslag av folkelig tale og dialekt blir etter hvert hans særmerke (selv om han bare har forakt for det ”Kohtske knot” og landsmålet, senere nynorsken).

 

 

 

Den første romanen i denne ”nye” realistiske sjanger, ”Svermere” (1904), blir antakelig i sin helhet skrevet på en måneds tid på en sydvendt altan på dagens Reenskaug hotell i Drøbak våren 1904, den gang Grand Hotel med innehaver frk. M. Pedersen (som det står på veggen på et gammelt fotografi fra Drøbak – jfr. bilde under).

 

Bilde av Grand Hotel i Drøbak

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi skal likevel spekulere litt over mulige grunner til at Hamsun nettopp valgte Follo som oppholdssted i disse årene:

 

Etter en litterær kraftanstrengelse i Paris med tre bøker på to år inkl. et avbrekk i Norge for å fullføre ”Pan” (1894) - og der han stort sett arbeider om natten og sover og spiser om dagen, reiser han fra den franske hovedstaden tilbake til Norge igjen på et rekreasjonsopphold på Balberg Sanatorium på Fåberg nord for Lillehammer. Men Hamsun måtte nærmere hovedstaden:

 

 

1 Han ønsket å etablere seg som dramatiker for å ta opp kampen mot den evinnelige sfinks og stadig mer berømte landsmann Ibsen (sitat: ”Jeg er stor mann i Paris, jeg slår Ibsen til døde. Begrav ham!”). Men også for å tjene mer penger. Strindbergs suksess som både dramatiker og prosaist, var nok også utslagsgivende – de hadde truffet hverandre nettopp i Paris. Skandinavisk litteratur var også på mote i Europa og bare i 1893, Hamsuns første år i Paris, var det ikke mindre enn 11 dramatiske oppføringer av skandinaviske kunstnere. Og Bjørnson, Ibsen og Strindberg høstet først og fremst lovvord som dramatikere i Berlin og den franske hovedstaden. Hamsuns romanproduksjonen kastet heller ikke mye av seg – han var også begynt å gå lei den (”kvinnfolkarbeid”). Teateret i Kristiania måtte eventuelt pleies og følges opp med prøver etc. Et nytt Nasjonaltheater var også under bygging (ferdigstilt i 1899). Byen hadde i perioder rommet to teatre – til høyre Christiania Theater (et gammelt bilde fra ca. 1835 - revet) der Museet for samtidskunst nå ligger og Kristiania norske Theater i Møllergaten (ledet av Ibsen fra 1857-62) – rett ved siden av dagens Stortorvets gjestgiveri (revet).

 

2 Det var også god trafikkforbindelse inn til hovedstaden pr. tog (Østfoldbanen eller Smålensbanen, Christiania/Kristiania – Kornsjø sto ferdig i 1879 – overgangen til ”K” regnes fra midten av 1880-tallet).

 

3 Dessuten tilfredsstilte Follo-området Hamsuns estetisk sans. Svært mange av stedene Hamsun skrev og tilbrakte (når han ikke satt og skrev i en by), er først og fremst vakre steder, som hans barndoms Presteid på Hamarøy med havstrømmen Glimma rett nedenfor, altså med utsikt til sjø og vakker natur.

 

4 Dessuten måtte det være mulig for å trekke seg tilbake i ensomhet. I tillegg: Det måtte være tilgang på matservering og et avgrenset sosialt miljø (man kunne velge gå inn eller ut av).

 

 

Pensjonatene og sanatoriene for velstående borgere, var gode skrivesteder for Hamsun, men han leide seg også inn på gårder med mulighet for mat og pleie – og ikke minst skrivero. På Kråkmo gård i Nordland ba han dem rett og slett stoppe gårdsarbeidet midt i slåtten der han satt og skrev i annen etasje i hovedhuset.

 

En mulig profaktor: På slike steder var det alltid kvinner som stimulerte hans trubadurnatur og velkjente oratoriske mandighet. Hamsun har både korttekster og romaner som beskriver pensjonat- eller sanatorietilværelsen, ikke sjelden både nedsettende og til dels ondskapsfulle. Stygge lærerinner og fete jødinner var en av hans yndlingsantipatier. Men stedene er også fulle av erotiske muligheter og forviklinger.

 

Bildet til høyre er fra Balberg Sanatorium (1895) litt nord Lillehammer - rett etter det anstrengende Paris-oppholdet (der han begynte på “Pan”) og kort tid før Follo-tiden. De lykkelige unge skal etter sigende være maleren Johannes Müller, sangerinnen Lund (bak) og frøken Konow. Hamsun for tiden med trimmet Strindberg-mustasje som han hadde anlagt etter flere mer eller mindre vellykte møter med Inferno-dikteren i den franske kunstnermetropolen.

 

Uansett: Hamsun brevvekslet hyppig med folk han hadde møtt på disse stedene. Flere av dem var pasjonerte lesere av skjønnlitteratur, ikke sjelden også på andre språk (som Hamsun ikke behersket til tross for omfattende og årelang reising i mange land) - og de hadde også forutsetninger for å bedømme litterær kvalitet enten det gjaldt romaner, korttekster eller skuespill. De var altså en slags indikator på hva man ønsket eller forventet i de litterære salonger på den tiden. Miljøet er til tider fornøyelig skildret i romanen “Siste kapittel” fra 1923 der Torahus Sanatorium er en blanding av Balberg Sanatorium på Fåberg og Hammers Pensjonat på Ljan. 

 

Bolette Pavels Larsen i Bergen var Hamsuns “beste leser” og støtte gjennom mange år.

 

De tre stedene i Follo er tilnærmet slike steder:

 

Berg gård eller Berg Sanatorium i Ås

Fjeld Sanatorium i Oppegård

Grand Hotel i Drøbak

 

Se neste blogg for fortsettelse.

 

 

 

Hamsun på Berg Sanatorium i Ås, sommeren 1897 – våren 1898. Bergljot på Fjeld Sanatorium periodisk i samme tidsrom:

 

Ca. 30 Hamsun-brev fra Ås stasjon i denne perioden. Ett brev sendt fra Oppegård stasjon, antakelig våren 1898 (Bergljot bor på Fjeld Sanatorium). Skriver også på skuespillet ”Aftenrøde”, romanen ”Victoria”, samt et par litterære foredrag. Skriver eller renskriver og utgir for første gang novellene ”Redsel”, ”En gaterevolusjon”, ”Et spøkelse” (under tittelen ”Spøkelser”), ”På prærien” (under tittelen ”På vestens prærier”) – alle senere omskrevet og publisert i ”Kratskog” i 1903 under kapittelet ”Opplevde småting”. Hamsun og Bergljot ordner opp i juridiske formaliteter i forbindelse med hennes skilsmisse med Eduard Göpfert – og planlegger etter hvert bryllup. Spredning av anonyme brev om Hamsun som lettsindig kvinneforfører, svindler og moralsk korrumpert gjør tilværelsen vanskelig for begge – politiet er også involvert. Rettsoppgjør med den gamle nordnorske ”velgjører” Zahl fra Kjerringøy.

 

Hamsun oppholder seg på Berg Sanatorium varierende i kortere eller lengre perioder hvert år fra 1897 (muligens også i 1896 for å besøke Bergljot) til 1904 bortsett fra årene 1899 og 1901. I disse to årene er Hamsun og Bergjot enten utenlands eller bor i Kristiania – på forskjellige adresser. Bildet til høyre den gamle bygdeveien (Kirkeveien/Syverudveien) mellom Ås kirke og Frogn kirke.

 

Det første oppholdet til Hamsun i Ås er imidlertid langt, fra august 1897 til mai 1898 (med små avbrekk i Kristiania) – og han bor tydeligvis for det meste alene. Antall brev fra Ås stasjon i denne perioden er på rundt 30 (noen dateringer er usikre), altså gjennomsnittlig fire brev i måneden. I et brev til pianisten Erika Nissen ved begynnelsen av dette lange oppholdet i Ås, skriver han (lett modernisert):

 

”Her er skog, og her er et hus. Et bitte, bitte lite hus. Og så er her ikke et menneske at se eller høre. Og så suser det i trærne. Og her er ikke ti skritt til vannet. Og der skriker lommen. Alt er storartet her.”

 

Samme dag til Gerda Welhaven:

 

”Og så bor jeg så storartet nu – så lenge det varer. Jeg har et helt lite hus alene, det består av én bitte, bitte liten stue, hvori jeg kan så vidt gå rett uten hatt på. Og huset ligger gjemt inne i skogen, hvor intet menneske høres eller sees. Jeg har aldri fått leve slik i mitt liv før. –”

 

Huset eller hytta ligger omtrent der Berg-hytta til Ås Jeger- og Fiskeforening ligger i dag, altså rett nord for Berg gård ned mot Årungen (stedet ble pekt ut av Ås-mannen Arne Nordli i 1996 for Østlandets Blad (10.12.96). Nordlis mor på vei til skolen på Brønnerud så Hamsun sitte på vandringen og skrive der kornet ble tresket mellom uthuset og hovedbygningen. Ellers forteller Nordi at han fikk lite gehør for at Hamsun hadde oppholdt seg i Ås før den store brevsamlingen til Næss kom ut med alle Follo-brevene og særlig Ås-brevene fra Ås stasjon).

 

Bilde (til høyre) av hagefest sammen med danske kunstnervenner (forfatteren Helge Rode helt til venstre), kan være Ås, men mest sannsynlig Balberg på Lillehammer. Kvinnen stående bak bordet kan være Anna Munch (samme nese og hår).

 

Hamsuns samlede brev i syv bind viser nesten ingen brev fra denne tiden mellom Hamsun og Bergljot, men kildene gir holdepunkter for å anta at hun særlig våren 1898 (rett før bryllupet) oppholder seg på Fjeld Sanatorium i Oppegård for å være nærmere Hamsun.

 

Rimelig sikkert er det at hun bor hos Nanna og Bernt Florelius (f. 1862 og 1850) på Fjeld Sanatorium vinteren 1897/98 pga. et postert brev på Oppegård stasjon 26. mars 1898 til politikeren Viggo Ullmann. Brevet er det lengste fra Hamsun om de anonyme brevene og ryktespredningen om ham som ”charlatan” og ”profesjonell” kvinneforfører. Dateringen er usikker, men Hamsuns opplysning om oppholdet på Ljan året før stemmer godt.

 

Hr. Stortingspresident Ullmann - Oppegård stasjon 26. mars 1898(?)

 

Jeg ber Dem ærbødigst om unnskyldning for denne henvendelse, og jeg bønnfaller Dem om ikke at vise meg bort aldeles uhjulpen. Jeg er ganske hjelpeløs.

         Det gjelder den forfølgelse, som jeg ennu er utsatt for, og som der ikke synes at ikke skulle bli noen befrielse fra. Den har nu varet i 2 ½ år. Den setter meg tilbake i mitt arbeide, fordi jeg aldri mer kan være personlig sikker, disse stadige trusler i brev og de mange leide menn som bevokter og forfølger min forlovede og meg i og utenfor byen, hvorsomhelst hvor vi ferdes, berøver meg dessverre meget av min arbeidsro. (…).

         Forfølgelsen består ikke bare i anonyme brev. Det er det minste. Der stjeles for eksempel brev, adressert til meg, som legges i posten i Kristiania; jeg får dem aldri. Det ble også stjålet brev i mitt værelse, da jeg bodde på Ljan i fjor, og innholdet av disse brev forvrenges da og brukes mot meg i de anonyme, som senere spredes rundt. (…).

         Nu i vinter har det vært mennesker utenfor min forlovedes vinduer om nettene, hennes vertsfolk herr og fru Florelius på Oppegård kan bevitne det.”

 

Bergjlot bor nå antakelig også tidvis også hos faren Thomas Bech i Thomles gate ved Drammensveien – en far som har all mulig grunn til å være skeptisk til datterens nye bekjentskap, kanskje også med tanke på de dårlige erfaringene fra det forrige ekteskapet.

 

Sannsynlig kommunikasjon mellom de to forelskede, er toget fra Kristiania og sørover - og mellom stasjonene Ljan, Oppegård og Ås og hesteskyss fra stasjonene og ned til sanatoriene. Alle brevene fra Ås er likeledes sendt fra stasjonen som da også fungerte som poståpneri og antakelig også telegraf eller telefonsentral (”talestation” som det het da).

 

Jeg siterer fra en Hamsun-tekst som beskriver en slik togreise, riktignok fra 1886 (mellom de to Amerika-oppholdene). I artikkelen ”På turné” offentliggjort i Dagbladet sommeren 1886 skriver den unge og til dels ukjente Knut Hamsun (hans navn fra 1885) følgende:

 

”Jeg er trett av de evindelige reiser på tren, jeg er syk av den tunge, larmende metallyd som stiger meg til hodet og farer støyende gjennom mine hele sansning. Den illeluktende trekkvind innad fallvinduene, de motbydelige varmerør i gulvet, hvorfra heten stiger opp og oppgløder det hårde tresete, de små faste støt på de ujevne skinner, kullstøvet som flyr inn, det sorte lys i tunnelene, lukten av kull og olje - alt dette gjør meg ulidelig trett, fyller meg med et kvalmt, avmattet ubehag, som intet hos meg kan overvinne.

Og de korte, klakkende lyd av kupédørene som åpnes og slås i, togets hvin mot stasjonene, konduktørene som kravler forbi vinduene, arbeidende med hender og føtter for å holde seg fast – (…).”

 

 

Men togturene i Follo mellom stasjonene Ljan, Oppegård og Ås og frem og tilbake til Kristiania der Hamsun og Bergljot vekselvis bodde separat og sammen i lange perioder i denne tiden, må ha vært fulle av lengsler, spenning, forventninger og savn.

 

Hamsun har likeledes med overveiende sannsynlighet ankommet Follo med ”tren” eller damptog eller sett det vakre området fra togvinduet - kanskje på sin store litterære foredragsturné i Norge våren og sommeren 1891. En turné som gikk helt ned til Fredrikshald, eller dagens Halden, samt Fredrikstad, Sarpsborg og Moss, alle stasjonsbyer.

 

 

Kart over” Smålensbanen” 1884 – ”Kullebunden” stasjon kom først i 1895:

 

Togforbindelsen fra Kristiania til Kornsjø sto ferdig i 1879, og i Follo var det følgende stasjoner på Østfoldbanen eller ”Smålensbanen”: ”Ljan, Kullebunden, Oppegaard, Ski, Ås, Vestby”. I Oppegård var det rundt 400 innbyggere. Men vi skal også merke oss at Mosseveien sto ferdig allerede 20 år tidligere og den strøk rett forbi på andre siden av Årungen i Ås. Hamsun og Bergljot ble antakelig hentet med hest og kjerre på ”Oppegård Station” og kjørt til Fjeld Pensjonat 17. mai 1898, og Bergljot hadde bodd der en tid før hun lovmessig ble skilt fra sin tidligere ektemann for å være nærmere Hamsun som da bodde og skrev i Ås. Fra ”Ås Station” kan det også ha vært hesteskyss ned til Berg Sanatorium ved Årungen (lokalhistorisk kilde)..

 

 

 

Oppegård stasjon ca. 1910. På Hamsuns tid i Follo kostet togbilletten ut til Oppegård 50 øre og reisen tok omtrent tre ganger så lang tid som i dag. Toget var dampdrevet. Rike borgere hadde med jernbanen begynt å bygge store trevillaer utover langs fjorden. Navnet Oppegård og Ski stasjon og kanskje også Ås stasjon var ikke selvsagt, det var langt til de store gårdene som Oppegårdene og kirkene på stedene. At traseen ble slik, var heller ingen selvfølge. Minst to andre traseer ble diskutert, en indre gjennom Østmarka og en langs fjorden. Dagens veitrasé-diskusjoner er altså ikke av ny dato – og det virker som de egalitære nordmenn alltid havner på en (middels god) mellomløsning.

 

 

Bilde av Ås stasjon ca. 1880 – et sted som kanskje minnet Hamsun om ett av de mange småstedene i Wisconsin eller Minnesota han hadde vært innom. Under til høyre Ås stasjon i dag.

 

 

Bergljot skiller seg formelt ved kongelig resolusjon 13. november 1897 på grunn av ektemannens angivelige utroskap, men først 19. mars 1898 får hun tillatelse til å gifte seg på ny. Og forfatteren Hamsun, som så å si nesten uten unntak gjennom hele livet skyver mennesker og andre hensyn til side for skrivingen, viser her en nesten rørende vilje og empati for å få de juridiske formaliteter i orden.

 

Den 16. mai 1898 gifter hun seg med Knut Hamsun i Johanneskirken (revet i 1928) på Kristiania Torv ved Akershus festning med Christopher Bruun (1839-1920) som prest og tar navnet Bergljot Bech Hamsun. Hamsuns forlover er forfatteren og vennen Hans Aanrud. Forholdet mellom de to forfatterne likner imidlertid mer et patron/klient-forhold enn et vanlig vennskap. Bergljots forlover er bokhandler Christian Dybwad – en mann som Hamsun også låner store pengesummer av (og som etter hvert tilbakebetales med andre gode venners penger, som Erik Frydenlund i Nord-Aurdal). Det er også Dybwad som senere ordner opp i de juridiske formaliteter ved skilsmissen.

 

Forholdet mellom Knut Hamsun og Bergljot Bech Göpfert og alle de anonyme brevene og politietterforskningen av dem, hadde i flere år før bryllupet vært det store samtaleemne i byens salonger, kafeer og aviser.

 

Beskyldningene mot Hamsun kan skrapes ned til følgende: Han underholdes av damer, han utnytter sine bekjentskaper med kvinner til å presse penger ut av deres menn og han ”klapper” sine vertinner for å bo billig hos dem. Brevene ble sendt familier, bladredaksjoner, kafeer, bokhandlere, forlag. Oppdagelsespolitiet var etter hvert også koblet inn. I tillegg dukker de gamle beskyldningene om at Hamsun plagierer andres tekster og utgir dem for sine egne.

 

En mindre hårsår Hamsun i dagens norske samfunn, kunne nok blankt ha levd med disse ryktene og ektet sin bejublede kvinne. Forholdene var nok litt annerledes for over hundre år siden. Dessuten var Hamsun nesten sykelig nærtagende for alle typer kritikk. Han tålte det rett og slett ikke, men la på sin side ikke fingrene imellom i omtalen av andre. På mange måter havnet Hamsun i denne perioden av livet i den klassiske narsissistiske felle: Han hadde tiåret før et umettelig behov for mest mulig oppmerksomhet, men ikke negativ oppmerksomhet. 

 

Romanen ”To mennesker” (1897) av Anna Munch gir indikasjoner på at det var forfatterinnen av boka som sto bak de anonyme brevene om Hamsun (og Bergljot). Romanen kan altså leses som en nøkkel-roman. Handlingen er lagt til Kristiania, Paris og Balberg sanatorium ved Lillehammer (”Fjeldslottet”) og gir i det minste en levende innføring i datidens kunstnermiljø og hvordan samtiden så på Hamsuns inntreden på det litterære parnass i Norge. Boka gir også en pekepinn om at det i stort monn er Hamsun selv som er kilden til alle Hamsun-mytene fra onkel-mytene i barndommen til de langvarige og tærende sult-periodene uten penger i ungdommen. Leif Erlandsen (Hamsun) i boka er beskrevet som morløs, stadig syk og ikke sjelden gråtende på en sofa eller på gulvet, men også som kynisk og avvisende - og ikke minst sjarmerende med et flott utseende. Konduktørtiden i Amerika er fordoblet (11 måneder) og nå er han også blitt gruvearbeider. Sigrid Strøm (Anna Munch) dør høsten Erlandsen forlater Fjeldslottet (Hamsun flytter fra Balberg til Hammers pensjonat på Ljan høsten 1895). Men det er etter det forfølgelsen av Hamsun topper seg med de aller fleste brevene. Brevene ebber imidlertid ut etter at Anna Munch får utgitt sin roman (våren 1897) - og særlig når bryllupet mellom Bergljot og Hamsun nærmer seg. Forfatterinnen av boka viser sykdomsinnsikt og språklig og tematisk er den ikke dårligere enn mye av det andre som ble skrevet på denne tiden. Så hvor ”gal” Anna Munch var, kan nok diskuteres. Men en evne til nådeløshet hadde hun nok: ”Og da hun hadde sittet der en time, grundet og raset, tenkt frem og tilbake, da var hun på det rene med én ting, og det hun hadde besluttet var: ’Ja, han skal få ‘det siste point’! Og han skal få det slik at han  m å  lese det. I telegram skal han få det…i et dundrende telegram med ‘punctum finale’. Jeg skal betone min uavhengighet - om han så kommer til å skvette ned gjennom mange land i ergrelse.’”   

 

Dessuten var ikke ryktene om ham tatt helt ut av løse luften. Det gjaldt både alle lånene fra mennene i familiene han bodde hos og de halverotiske forbindelsene til husets kvinner samt plagieringsanklagen av en Dostojevskij-roman, ”Spilleren” (1866), på slutten av 1880-tallet, dvs. novellen ”Hazard” som senere ble omskrevet og utgitt på nytt med en annen tittel.  

 

Hamsun opplyser i et brev til sin gode støtte og venn gjennom mange år, Bolette Pavels Larsen i Bergen, i slutten av november 1897 at han i løpet av tre måneder har drukket opp 60 flasker whisky mutters alene våren og sommeren – altså før han flytter ut til Ås fra Welhavens gate 3. Paranoid av de anonyme brevene, begynner han å fantasere om at Anna Munch og Göpfert (”den østerrikske hund”) står i forbindelse med hverandre, sammen med Det teosofiske Samfunn, fordi Hamsun selv har skrevet negativt om teosofi og spiritisme.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vedr. de anonyme brevene: Hamsun var i 1897/98 selv overbevist om at det var Anna Munch som sto bak de anonyme brevene. Senere i livet ble han mer usikker (eller hadde glemt sin redegjørelse til Kristiania Politikammer fra 23. april 1897) og ønsket å få oppklart saken via sin advokat Sigrid Stray (over til høyre). Hans mistanke gikk nå i retning Lulli Lous (over) som tok dette tungt. Hamsun skriver til Stray 7. april 35: “…det gjelder bare at få frøken L. til at tilstå at det er hun (event. hun og hendes søster) som har skrevet brevene. Det kan bare skje ved direkte pågang , ved overrumpling, for det er en hård natur vi har at gjøre med.” Hamsun skriver her om sin store kjærlighet fra 1890-tallet (og som antakelig var litterært forbilde for Dagny Kielland i “Mysterier”). Han betalte også selv den franske skriftekspert Edmond Locard i Lyon som konkluderte annerledes med at “De påtalte anonyme brev og konvolutter er skrevet at fru Munch. Lyon den 4. april 1936.” Det bitreste ved hele saken fra Hamsuns side var antakelig likevel at rettskjemiker Schmelck før saken ble avsluttet i 1898, mente at Hamsun selv var opphavsmann til brevene (Nagel i “Mysterier” skriver jo også nedsettende telegrammer om seg selv - til seg selv - som han lar ligge synlige på hotellværelset slik at sladderen kan spre seg i småbyen). Ja selv Bergljot var kommet under mistanke. Locards undersøkelse virker grundig, men er altså ikke den første. Brevene er heller ikke så uleselige som flere biografer vil ha det til. At Hamsun selv var under mistanke, viser hvor liten troverdighet han selv hadde på denne tiden. Brevet til høyre sammenlikner den virkelig skriften til Anna Munch (i et tidligere brev til Hamsun) med et anonymt brev over. “De skal dog ikke være uvidende om den risiko deres datter løber på Ljan,” advarer den anonyme. Biograf Kolloen kaller de anonyme brevskriveriene for den stor løgnen om Hamsun, men han har tydeligvis da glemt det han skriver bare noen sider senere om den store formuen til Bergljot som Hamsuns stjal - eller “lånte” og spilte bort i Belgia… Men gifter man seg først med et sammensatt og gåtefullt geni, må kan kanskje vente seg slikt… Konvolutten til høyre gir også opplysninger om at Bergljot også brukte Balberg sanatorium som oppholdsted (tilfluktsted) mens Hamsun flyttet ut til Berg sanatorium sensommeren og høsten 1897 (etter den store fyllekulen med whisky alene om natten i tre måneder…). Ellers er oppfinnsomheten stor i å variere skriften fra brev til brev. I en av samtalene med professor Langfeldt uttaler Hamsun om brevene fra den gang: “Mine henvendelser til oppdagelsespolitiet i Christiania i 1897 handler vel om plagerier og forfølgelser av den sort gamle damer som jeg har skrevet om i mitt forrige svar. Jeg har ingen erindring om disse damene nettopp på den tid, etter hvert som de gamle gikk trett eller døde ut, kom andre sett av dem i stedet.”  

 

 

 

 

Bilde av Erasmus B. K. Zahl til høyre.

 

Rettsaken den konkurstruede Erasmus B. K. Zahl fra Nordland har satt i gang mot Hamsun for å få ham til å tilbake lånene på til sammen 2000 kroner, er heldigvis ute av verden i slutten av april 1898, like før bryllupet. Hamsun blir frikjent fordi lånene på Kjerringøy i 1879 er tatt opp før han ble myndig – og fordi det ikke finnes dokumenterte brev om at Hamsun vedkjente seg lånet etter at han var blitt myndig. Hamsun brøt jo (ganske plutselig) all kontakt med sin velgjører bare et par måneder før myndighetsdagen i august 1880 (21 år). Hamsun sendte heller ikke dedikasjonseksemplarer av sine gjennombruddsbøker på 1890-tallet til Zahl, men det er dokumentert at Zahl var i besittelse av i hvert fall ”Pan”.

 

Lyvingen på alder – født i 1860, opplyser Hamsun til alle fra høsten 1891 – kan ha forbindelse med dette, at han rett og slett ville ha ”god klaring” dersom saken kom opp igjen. Senhøsten 1891 var Hamsun nemlig meget velbeslått med penger etter sin store foredragsturné, og et krav om tilbakebetaling til Zahl, var vel ikke helt utenkelig siden handelsmannens økonomi stadig var blitt dårligere med halvering av den store formuen i 1894 (og på lånemarkedet i 1895/96).

 

Det fins knapt brev fra Hamsun som omtaler den penible rettssaken, og senere i livet har Hamsun vanskelig for å redegjøre for forholdet. Han har da også i mange år hatt som en slags ledesnor at ”løgn er ikke brøde, men talent” – og ”moralen er det minst menneskelige i mennesket”. Fra Zahls side er er det også lite å hente - også om rettsaken og en eventuell konfrontasjon med Hamsun. Men i romanen “Svermere” (1904) er det en dialog mellom Mack på Rosengård og den forfyllede Rolandsen som lyver på seg et tyveri slik at han kan motta 400 daler (akkurat den første summen i kroner Hamsun lånte av Zahl sommeren 1879 - mot en livspolise som bare fantes i Knut Pedersens hode). “De har holdt meg for narr,” sa han, “og De har snytt meg for 400 daler.” (…) “Jeg tilgav Dem forrige gang, jeg gjør det ikke nu.” - “Jeg kan betale Dem pengene tilbake.” - Mack ble oppbragt: “Det er fremdeles ikke pengene det gjelder for meg. De er en bedrager, skjønner De det?” I forbindelse med tyveriet hos Mack omtales også en bortkommen livspolise…  

 

Etter den langvarige og nervøse fyllekulen våren og sommeren 1897 skriver han nå på Berg Sanatorium på to bøker, antakelig skuespillet ”Aftenrøde” (avslutningen av Kareno-trilogien) som utkom 3. juni 1898 og romanen ”Victoria” som utkom 29. oktober samme år. Våren 1897 har han gitt ut ”Siesta” (1897). Det er korttekster han nå samler og som i stort monn er utgitt på trykk tidligere. Altså en form for gjenbruk. Aviser og blader betalte også godt for slike noveller eller fortellinger for et voksende og selvbevisst borgerskapet i byene som ønsket aviser både med nyheter og underholdning.

 

 

I et brev (igjen til Gerda Welhaven) sendt fra Ås stasjon 18. april 1898 gir Hamsun likevel uttrykk hvor stor pris han setter på Berg Sanatorium nede ved Årungen:

 

”Jeg er nu kommet hit ut til mitt gamle sted igjen; her er ikke en sjel, her er stille og vakkert. Så nu bør det kunne bli til noe med arbeidet. Har de aldri vært her? Jeg har i flere år ikke visst noe annet sted.”

 

Bilde fra dagens Berg gård: I 1893 gjord Caroline Halvorsen gården Berg til et sanatorium eller et finere rekonvalesenshjem for mer velstående personer som kunne betale for oppholdet. Sanatoriet var ”komfortabelt innredet” – og hadde ti store soveværelser, to spisesaler, salong og røykeværelse. Her var det også drivhus og vinterhage for gjestene. I tillegg var det et anneks med åtte soveværelser for besøkende (lokalhistoriske kilde).

 

Hamsun har nå på våren 1898 flere skriveprosjekt som har forsøker å gjøre ferdig i hytta ved Årungen. Skuespillet ”Aftenrøde” (1898), som nevnt ovenfor, er skrevet ferdig siden han flyttet hit forrige sommer (utgivelse i begynnelsen av juni 1898). Han har startet på ”Victoria” (1898) og en bok til (ukjent – det kan være starten på novellesamlingen ”Kratskog” (1903)). En av grunntekstene i alle senere Hamsun-biografier, ”Et spøkelse”, som til tross for sin Turgenjev-likhet skildrer det angstfulle forholdet til onkelen Hans Olsen på Hamarøy, er med stor sannsynlighet skrevet – eller i det minste renskrevet - i Ås. Det er også denne fortellingen Albert Langen og tidsskriftet ”Simplicissimus” trykker i tysk oversettelse vinteren 1898/99.

 

Hamsun skriver dessuten på et par litterære foredrag. Det må være foredraget han holder på Helsingfors universitet året etter, dvs. 10. mai 1899 med tittelen ”Dikterliv”. Og foredraget ”Åndens avblomstringstid” holdt i København 10. desember 1899, altså rett etter turen til Kaukasus og det kaspiske hav samt Istanbul.

 

I begge foredrag får den drevne skuespillforfatter Ibsen gjennomgå – en norsk dramatiker som europeiske scener i stort monn står i kø for å sette opp. Og den grove harselasen kommer fra en mann som tydeligvis bare sporadisk satte sine ben i et teater – og heller ikke likte det - , og som så å si er helt ukjent med teaterkunsten eller praktisk scenearbeid, og som til tider skriver bleke Ibsens-pastisjer, ofte med et mangelfullt plot, for å forsøke å gjøre karriere i en teaterverden han ikke kjenner.

 

Bilde fra en oppføring av ”Et dukkehjem” på Christiania Theater. Det var en oppsetting av dette Ibsen-dramaet Hamsun med stor sannsynlighet møtte i København første vinteren han dro til dit og ble refusert av Hegel (1879/80). Nederlaget og forbitrelsen mot Ibsen kan ha sitt utspring her.   

 

Å skille mellom en dramatisert tekst og en drama-tekst, er visst også ukjent for Hamsun, for det virker som han stort sett leser Ibsen - og med prosabrillene på. Mangelen både på et minstemål av vanlig kulturell dannelse, basiskunnskaper om teateret og dramaturgisk forståelse er hos Hamsun på frapperende vis blandet med en aldri hvilende hybris og tro på egen genialitet og storhet som kunstner - og det hjelper lite at han våren 1893 mer eller mindre blir avkledd av Georg Brandes ved et foredrag i København (”Litt om litteratur”) eller at han må bruke den langt yngre Bergljot som oversetter av brev til tyske forbindelser. 

 

Når Ibsen sitter og ”spiller sfinks” på restauranter og kafeer (Hamsuns formulering i 1903, altså jubileumsåret for Ibsen 75-årsdag), sitter den store Ibsen kanskje og lytter til andre menneskers tale, måten de kommuniserer på – Ibsen er på jobb - hvordan en spredt og haltende dialog også kan romme hemmeligheter og fortielser, nesten genialt demonstrert i dramaet ”Gjengangere”.

 

Bildet til høyre er av Ibsens gamle teater i Møllergaten (rett bak dagens Stortorgets gjestgiveri - og er det eneste som fins av den revede bygningen. Tegningen er av Lorenz Kleiser som utvandret til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet og gjorde det godt innen kunst- og teppeproduksjon. Han er for øvrig undertegnedes grandonkel. PS: Nå “flytter” norske myndigheter Ibsen-senteret på Drammensveien også - til korridorene på Blindern - lærer de aldri?

 

Å lytte til andre, gir også åpning for refleksjon og selvrefleksjon. Det var ikke akkurat den kortspillende og storskrytende bygdegutten Knut Pedersens sterkeste side, for å si det mildt. Ibsen tok aldri igjen mot Hamsuns perfide og uavlatelig forbitrede personangrep gjennom mange år, men ”Hamsun”-skikkelsen dukker antakelig opp i Byggmester Solness. Fadermord er relativt vanlig i litterære kretser, særlig blant mannlige kunstnere. Men her kunne ikke Ibsen gravlegges ofte nok og grundig nok - og graveren er ikke alltid edru når er på jobb.

 

I Tyskland, på initiativ fra Albert Langen (til høyre), samles det denne våren, altså våren 1898 før bryllupet, inn penger til Hamsun som et motsvar til statsstipendiet han ikke fikk på 1200 kroner (rundt 120 tusen i dagens pengeverdi). Summen fra Tyskland var langt større – 1600 Mark (ca. 600 tusen kroner i dagens pengeverdi). Men pengene kommer etter hvert til å renne ut av Hamsuns (og kanskje også Bergljots) lommer på sedvanlig vis, virker det som – for allerede i november samme høst er han ute på lånemarkedet blant ”gode venner” igjen for å dekke opp gammel gjeld med ny gjeld.

 

Bilde av Fru Byes hotell på Egertorget i Kristiania.

 

Hamsun planlegger nå etter hvert også husbygging med Bergljot – hvis han kan få henne… De gifter seg som sagt 16. mai 1898. Bryllupet er omgitt med et visst medieoppstyr – og dikteren virker brydd der han står på altanen på Fru Byes hotell på Egertorget i Kristiania, noen påstår nedslått (i virkeligheten i sterk bakrus). Senere kommer det spekulasjoner, også fra Hamsun selv, om at dette var noe Bergljot trumfet igjennom, mot Hamsuns vilje (det eneste bilde som er å oppdrive i biografier av paret i sammen, er også tatt i forbindelse med bryllupet).

 

Det er imidlertid lite i Hamsuns liv som tyder på at han noen gang gjorde noe mot egen vilje – eller lot seg overstyre av andre. Bildet under gir heller ingen holdepunkter for at det var noe i veien i det minste med den fysiske tiltrekningen mellom ham og Bergljot.    

 

 

Ett av få bilder av Bergljot Bech og Knut Hamsun sammen, sannsynligvis tatt på selve bryllupsdagen.

 

 

Hamsun og Bergljot på Fjeld Sanatorium i Oppegård, 17. – 23. mai 1898:

 

En kort bryllupsreise til et avsondret sted rett utenfor Kristiania særlig Bergljot kjente godt fra tidligere opphold. Ingen brev som beskriver oppholdet. Bygningene i Tusseveien (10) er borte, bare fundamentet til flaggstangen står igjen samt noen grunnmursrester. Hele stedet raste ut i et leirras i 1928, uten personskade. Det var på den tiden (1898) et pensjonat for velstående mennesker som ønsket kortere eller lengre rekreasjon. Ekteparet Florelius drev også danseskole der (lokalhistorisk kilde).

 

Bilde av restene etter flaggstangen på Fjeld Sanatorium.

 

Sognepresten i Gamle Aker hadde imidlertid nektet å gifte ekteparet og foreslår sognepresten i Ås, Johan Storjohann (1832-1914) som beskrives av Hamsun som snever, bigott og mildt dum. Ekteparet reiser straks etter vielsen ut til Fjeld Sanatorium i Oppegård og vertinnen Nanna Florelius lover dem full skjerming mot andre gjester.

 

De to nygifte bader nakne i Tussetjern til stuepikenes store forskrekkelse og ror over til Ski på andre siden av vannet for å holde nysgjerrige unna. De bor i en liten villa nede ved vannet hvor de disponerer båt et stykke fra hovedbygningen og spiser for seg selv med medbrakt dekketøy fra Bergljots første ekteskap. Sanatoriet hadde ikke skjenkerett, så ekteparet har handlet med seg champagne og vin fra hovedstaden. Oppholdet kan ha vært rundt en uke, men dette er et kjent sted for Bergljot, antakelig også for Hamsun. Et gjemmested – for dem begge.

 

Bryllupsfeiringen på Fjeld Sanatorium i Oppegård, blir imidlertid ikke lang, for allerede 24. mai sender Hamsun et brev fra Ås stasjon igjen – til Albert Langen (om pengene som er samlet inn i Tyskland). Det er mulig at ekteparet bor der sammen før de reiser til Valdres – til vennen Erik Frydenlund.

 

Bilder av Fjeld Sanatorium: Fjeld var et rekreasjonshjem for velstående mennesker. Gjestene som kom fra Kristiania, ble hentet på Oppegård stasjon med hest og vogn, og kusken hadde en caps på hodet hvor det sto ”Fjeld”. På området skal det ha vært en flott park med fremmede tresorter og sjeldne busker (lokalhistorisk kilde).

 

Bilde: Flere av trærne på Fjeld bærer preg av utenlandsk import slik det var vanlig på en del gårder (særlig storgårder) på 1700- og 1800-tallet.

 

 

PS: Johan Storjohann, norsk prest og teologisk forfatter, sogneprest på Ås 1894-99 (boende på prestegården på Syverud (revet) bare stenkastet fra Berg Sanatorium). Morgenbladet har følgende karakteristikk i nekrologen fra 1914: ”En mann hvis ensidighet og sneversyn ofte kunne være sterkt iøynefallende, men samtidig en mann, hvis brennende nidkjærhet og faste overbevisningstroskap ingen som kjente ham kunne unngå at anerkjenne.”

 

 

Et langt ”mellomspill” utenfor Follo, utenlandsreise og byopphold, sommeren 1898 til sommeren 1900:

 

Ekteparet oppholder seg i denne perioden i Valdres, i Helsingfors i Finland, på reise i Kaukasus og i København og Kristiania. Hamsun skriver ferdig ”Victoria” i Valdres og gir den ut sent på høsten 1898. Skuespillet ”Aftenrøde” ble skrevet ferdig på Berg i Ås våren 1898 og utgis i juni samme år i København – oppført på Christiania Theater 17. oktober samme høst – 11 oppføringer. Ingen bokutgivelse fra Hamsuns side før i 1902. Med ekteskap, jordisk og fysisk kjærlighet fulgte det bare depresjon og skrivesperre for den store kjærlighetsdikteren. Etter bryllupet og det korte Fjeld-oppholdet i mai 1898, går det to år før Hamsun er tilbake på Berg Sanatorium i Ås. Det er imidlertid bare tre Hamsun brev fra Ås stasjon i juli 1900. De forteller riktignok at han skriver om natten – og at boka han nå strever med, med stor sannsynlighet er versedramaet ”Munken Vendt”(1902) - Hamsuns” Peer Gynt”- et versedrama han begynte å skrive nordpå samme sommer. Undertittelen er megetsigende: “Brigantinens saga 1″ - en sjørøverskute som plyndrer alt på sin vei.

 

Bilde: I juni 1898 har ekteparet leid seg inn hos Frydenlunds i Nordre Aurdal (en skysstasjon og et poståpneri som står der den dag i dag, også med Hamsuns rom). Under til høyre dagens bygning. 

 

I et brev til Erik Frydenlund i forkant skriver Hamsun:

 

”Kjære EKF. - Ås stasjon, 21 april 1898

 

Hilsen og håndspåleggelse!

Hvorpå jeg går over til min ærend.

Jo, nu skal du høre. Der er ikke så liten sannsynlighet for, at jeg smeller i vei og gifter meg 13. mai. (Går det ikke da, blir det ikke før 13. juni.) I alle fall skal jeg gifte meg nu. Så gjaldt det at finne et foreløpig paulun til høsten. Finnes der et slikt for meg i Aurdal et sted? Jeg skulle altså ta med kjerringa, forstår du. Jeg vil ikke ha noe sanatorium (…), for jeg vil arbeide. Jeg har tenkt på, om ikke du ville og kunne ta oss. Du har jo både rom nok og mat nok til to til, og vil skulle betale deg, hva du ville ha – jeg sier deg dette bent ut og uten skryt, for jeg mener det. Kjerringa er forferdelig snill og hyggelig, liten og munter og tilfreds, og ingen i huset ville få bryderi av henne, skal du tro. Det ville vare en 4 måneders tid, antar jeg.

         Jeg kom til at tenke på deg, fordi jeg må ha et sted, hvor jeg kan arbeide.”

 

Det går imidlertid svært tregt med romanen ”Victoria”, og boka blir først ferdig etter at Hamsun flytter til et annet sted i bygda, dvs. Onstadmarken hos Haganæs (og barnebarnet Jul Haganæs ga i 1982 ut en lokalhistorisk bok om Hamsuns tid i bygda).

 

Bergljot blir etter hvert sendt tilbake til Kristiania. Byggeplanene skrinlegges. Bergljots datter, Vesla, er tydeligvis et problem for den nervøse og irritable dikter. Bergljot sender datteren bort – antakelig for å forsøke å bedre forholdet til den nye ektemannen.

 

I denne perioden avgir Hamsun sin berømte uttalelse om skrivetrettheten han nå føler: ”Å, Gud, hvor dette skriveri nu byder meg imot. Jeg er trett av romanen, og dramaet har jeg alltid foraktet, jeg har begynt at skrive vers nu, den eneste diktning, som ikke er både pretensiøs og intetsigende, men bare intetsigende.”

 

En dårlig anmeldelse fra Nils Vogt igjen: Hamsun med sin ringe bakgrunn eide ikke den innsikt i overklassekvinner som skulle til for å beskrive dem - underforstått kanskje heller ikke for å gifte seg med dem? Det var en anmeldelse av ”Victoria” – og dette får Hamsun til å skrive til Georg Brandes fra Helsingfors der ekteparet nå har bosatt seg for en periode:

 

”Jeg er nu 38 år, har skrevet i 10 år og utgitt 11 bøker, men sitter i denne dag og tviler på, om det nytter meg at fortsette.” (Hamsun lyver fortsatt på alderen utad, men har oppgitt korrekt alder ved bryllupet).

 

Brandes (til høyre) gir ham liten støtte: ”Den mann har jo ingenting lært som dreng” – ”Hamsuns snevre kultur” osv. Hamsun hadde bare litt over 250 dagers skolegang, forsøkte å ta privattimer for å ta artium i Kristiania på slutten av 1880-tallet uten å lykkes og reiste til Paris for å lære seg fransk – også det uten å lykkes. Hamsuns engelsk etter flere år i Amerika var heller ikke all verden.

 

Den senere nasjonale genidyrkelse av Hamsun vi ser blant mange norske litteraturhistorikere og biografer, får i et slikt perspektiv et litt underlig, ja lattermildt skjær over seg. Hamsuns litterære og språklige talent, arbeidskapasitet og ikke minst vilje til å lykkes, var det likevel ingenting i veien med.

 

Etter litt under et år i Finland, foretar ekteparet en reise til Kaukasus via Moskva. Ektefellen Bergljot er nå blitt ”et reisefølge” – ”en dame”. De er tilbake i København i slutten av oktober 1899, igjen på Nørrebro der Hamsun startet på ”Sult” 11 år tidligere. Vennene Skrams og Jansons er nå skilt (Drude Janson med en yngre mann – hun hadde også forelsket seg i den langt yngre Hamsun i sitt eget hjem i Minneapolis i sin tid). Bergljot reiser alene tilbake til Kristiania – Hamsun blir i København, også over julen.

 

Han skriver her på reiseskildringen fra Kaukasus (”I eventyrland” utkommer først mars 1903, skuespillet ”Dronning Tamara” - dronning av Georgia på 11-1200-tallet - utkommer høsten 1903). Slutten av turen skildres først i ”Stridende liv” (1905).

 

I april 1900 er Hamsun for første gang tilbake på Hamarøy hos foreldrene siden 1870-tallet. Altså et tidsopphold på rundt 25 år, opplyser han selv. Bergljot er ikke med. Han skriver nå på skuespillet ”Munken Vendt” (1902) og ymter frempå å få barn med Bergljot: ”Tenk, om vi hadde en liten gutt, og du møtte meg på jernbanen med ham!”. Munken Vendt - et mer eller mindre skjult selvportrett, bor i en gamme (som Hamsun) og blir presentert slik: ”Hans navn er Munken, hans tilnavn Vendt,/et løsbarn av fødsel og så student/Ble dømt efter mange beviste klager/som falskner, som tyv og som kvinnebedrager.”

 

I et brev til Bergljot 21. juni 1900 skriver Hamsun igjen om Berg Sanatorium som et godt arbeidssted – hos ”Fru Bye” - ”får jeg intet arbeidet.”

 

18. juli 1900 sender han et brev fra Ås stasjon igjen (til høyre) – Bergljot bor hos faren i Kristiania – Hamsun klager på nervene og angrer sine raseriutbrudd og angrep på henne. Men han forsikrer: Dette er som en sykdom i ham og han lider under det som en hund – ”Jeg håper det aldri komme igjen, for jeg elsker deg og ingen annen i mitt liv”.

 

 

Nytt ”mellomspill” - København, Kristiania og Belgia, høsten 1900- våren 1902:

 

Skrivesperre. Nye litterære forsøk i København der han slo igjennom som forfatter. Spillemani i Belgia – Bergljots formue settes over styr. Rollen som Guds soneoffer. Bergljot gravid.

 

Det som slo an i et litt snevert emigrantmiljø i Minneapolis, falt ikke alltid i like god jord i de mer akademiske kunstnerkretser i København. Likevel er Hamsun et godt trekkplaster i den danske hovedstaden og det er hit han ofte søker tilbake når skrivingen stopper opp. Selv om foredragene ofte kan være uten substans, er de likevel fremført med en språklig briljans, ironi og selvsikkerhet a la Mark Twain som også i Danmark, ja kanskje særlig der, ga ham rykte som en kommende litterær kjempe, en nyskapende kunstner som ønsket å gravlegge de gamle og avfeldige dikterne så fort som mulig.

 

På høsten reiser både Hamsun og Bergljot til København igjen. Hamsun har total skrivesperre – har vært i krise i nesten tre år, informerer han Bolette Pavels Larsen i Bergen (en gift kvinne han også løselig fantaserer om å reise bort med i flere brev). Bergljot reiser alene hjem til Kristiania igjen.

 

Ny jul alene i København. Det er som om han venter på den samme ”produksjonsdjevelen” som arbeidet i ham natt og dag på Nørrebro ved juletider 12 år tidligere. Men det forløsende skjer ikke. ”Hellligånden” gjennomstrømmer ham ikke lenger (som i ”Sult”s dager). Det er reiseskildringene fra Østen han sliter med. Og det merkes på tekstene, langhalm og skråsikre litterære og kulturelle betraktning om en region han knapt kjenner enn ved fragmentarisk lesning, samt et oppkomme av fordommer mot snytende og degenererte jøder og armenere, håpløst generaliserende utsagn om briter, franskmenn og hele nasjoner. I sannhet et kursus i en turists uvitenhet og overfladiskhet (senere ble da også turister og turisme en av Hamsuns mange og hårdnakkede prygelknaben).

 

Men reiseskildringer var populært stoff – og det solgte. Og Hamsun trengte alltid penger, mange penger. Han levde over evne, store pengesummer fløt som vann gjennom hendene hans – han levde i sannhet fra hånd til munn på femsifrede beløp, som det ble sagt om en av dagens kjente norske visekunstnere. Forskjellen på egne penger og andres hadde han også tidvis problemer med. I fylla kunne han rett og slett gi bort alt han eide – neste dag var imidlertid giveren der angrende for å kreve gaven tilbake.

 

Hamsun sitter i København (og tidvis på Cafe Bernina) og savner Bergljot, men han savner også pengene hennes og fabler om å vinne i lotteri. Det går fire år mellom utgivelsen av ”Victoria” og ”Munken Vendt” – 1898-1902. Med Hamsuns store pengeforbruk er det å spille høyt – og det er Bergljots penger som i stort monn redder ham og dem - og det vet han. For i det hele tatt å komme hjem til Kristiania fra København, må Bergljot sende 300 kroner i reisepenger (ca. 30 tusen i dagens pengeverdi).

 

Berg Sanatorium i Ås blir igjen luftet av Bergljot som et mulig sted der inspirasjonen kanskje kan komme tilbake… - et sted for å lade batteriene og for å ”arbeide sterkt” som han skriver i et senere brev fra Ås.

 

På våren 1901 er Hamsuns adresse Fru Byes hotell i Kristiania og Hotel Skandinavie. Bergljot er i København for å ordne opp i leiligheten i Hollændervei 21 (ute ved Frederiksberg) som de har bodd i. De flytter deretter endelig sammen i Bygdø allé 7. Hamsuns nevrotiske ordenssans og pirkete forordninger overfor hustruen om stort og smått og likt og ulikt, kan mildt sagt ikke ha virket særlig styrkende på forholdet mellom dem. Den rastløse og omreisende kunstner fra filleproletariatet på landsbygda har aldri hatt et eget hjem i ordentlig forstand, men belærer nå antakelig en langt mer kyndig person i hjem og innredning om hvor skapet skal stå – og ordrene skal adlydes og følges – gleden ved å adlyde, er også ett av Hamsuns livsmotto.

 

Samtidig nekter Hamsun å møte Albert Langen, sin forlegger, gift med Bjørnsons yngste datter, Dagny (Langens søster er på sin side gift med Dagnys bror, Einar Bjørnson). Langen er på besøk på Aulestad sommeren 1901. Hamsun skriver: ”Jeg kan ikke tale med Dem, jeg kan ikke tale med noen, jeg skyr alle mennesker nu for tiden, jeg er syk.”

 

Bildet til høyre er Bjørnson-familien i Paris 1887 (døtrene Bergljot og Dagny).

 

Ved en senere anledning har Hamsun heller ikke tid til å møte sin velgjører og forlegger i Tyskland til tross for at Langen mer eller mindre finansierte store deler av det flerårige Paris-oppholdet hans på 90-tallet.

 

Her ser vi hvordan Hamsun snur om på klient/patron-forholdet han har til Langen. Den underordnete blir den overordnete, den ”svake” blir den ”sterke”. I Paris omtalte Hamsun også Langen som ”min tysker” til venner. Men uten Langen hadde Hamsun måttet gjøre vendereis i Paris og stole på at gamle ”venner” i Norge åpnet dører og lommebok for ham - enda en gang.  

 

Hamsun omarbeider nå sin plagiatnovelle ”Hazard” (1889) til ”Fader og sønn” (”Kratskog”, 1903) og ønsker å få den utgitt i Tyskland. Et forvarsel om det som skal skje i Belgia denne høsten 1901. Penger som går hurtig ut, kan også komme hurtig inn, er antakelig Hamsuns tese - og ved press, manipulatoriske grep og malende offerbrev han har lykkes med mange ganger tidligere - Hamsuns tiggerbrev er nesten en egen sjanger.

 

Bergljots penger er ”teknisk sett” Hamsuns penger, skriver han i et brev nå, men han lufter også den moralske siden av saken. Men når Bergljot reiser bort for en stund, blir fristelsen for stor for et menneske som aldri har skilt sterkt mellom eget og andres. Og Hamsun tar Bergljots bankbok og formue og reiser til Belgia - for å gjøre det helt stor varpet for en tankeløs og desperat parveny som hele livet har en stygg tendens til å fette oppover og sparke nedover for å komme seg ut av fattigdommen og fornedrelsen hjemmefra og inn i den kulturelle overklassen med nips, plysj, mørk mahogni og empire. 

 

I slutten av september 1901 reiser Hamsun til Ostende, bor på Hotel Londres og starter sitt raid mot rikdommen. Det går dårlig. I oktober videre til Namur og Hotel d’Harscamp. Det går enda dårligere. Milliontap. Mens Bergljot organiserer flytting til ny leilighet med tunge møbler og løsøre, har Hamsun nok med å sjonglere sjetonger - han har etter tiden i Amerika alltid skydd fysisk arbeid – vedhogging kan til nød gå an.

 

Bilde fra Ostende i Belgia til høyre.

 

I Antwerpen truer han med å ta sitt liv, i et brev til Bergljot fra Queens Hotel.  Etter udåden vil det da antakelig ligge igjen en ubetalt hotellregning. Bergljot kausjoner ham ut og sender reisepenger – enda en gang.

 

Brevet til Bergljot fra Namur i oktober 1901 der han skal forklare tapet på rundt 1,5 millioner kroner i dagens pengeverdi - en betydelig del av formuen hennes - er et litterært mesterverk i offersjangeren. Bedre kan det knapt gjøres – kanskje bortsett fra Hamsuns siste bok ”På gjengrodde stier” (1949) der han med et snevær av språklige lykketreff bedyrer sin nazistiske uskyld overfor en hel nasjon – og lykkes – enda en gang. For siste gang.

 

Men før brevet til Bergljot har han skrevet til Wentzel Hagelstam, finsk bokhandler og korrespondent, om pengehjelp, for å forsøke å komme seg ut av knipa. Hamsun skylder på en sinnslidelse av gigantiske dimensjoner – ”Jeg teller timene til ditt svar kommer.” – ”Tal med 20 venner om bidrag eller navn til et lån.” – ”Gud velsigne deg, 13.000 francs!”

 

Hamsun blir (dessverre) bønnhørt, penger kommer - og han spiller likegodt bort disse også. Egenskapene han setter høyest hos et menneske i livet, er redelighet, redelighet og redelighet, gir han uttrykk for senere i livet til en biograf.

 

”Kjære Bergljot min! - Namur, oktober(?), 1901

 

Nei, det går nok ikke, jeg er fordømt til ikke å komme på fote igjen dennegang. Har tapt igjen og gjennomlevd de verste sinnslidelser.  Du får ta meg til nåde, jeg har ikke annet råd enn å be om det. Jeg kommer hjem som en forloren sønn, jeg har bortødslet tusener og kan ikke skaffe dem tilbake. Herregud, jeg tør ikke si deg summen, har ikke turdet det hele tiden, i håp om at jeg kanskje først kunne få noe tilbake, så det ikke hørtes så forferdelig. Du får ta meg til nåde, Bergljot. Jeg reiste ikke til denne fordømte affære i noen lettsindighet, men simpelthen i det ærlige håp at kunne vinne lidt og betale tilbake til bankboken noe av hva vi hadde brukt opp av den. Men det har i bunn og grunn mislykkes – av min himmelske faders nåde. Den utmerkede himmelske fader har av sin velbekjente nåde nedsenket meg i den dypeste elendighet og han sitter vel nu og gnir seg nådig i hendene, for han har gjort et fint arbeide.

 

Jeg henvendte meg til ham ikke en gang, men på kne midt om natten i gatene i Ostende en hel måned, kanskje fem uker. Og han hørte meg slik som han pleier at høre alle. Nu spytter jeg ham i fjeset for resten av mitt liv. Han har selv gitt meg dette sinnelag og har selv ansvaret. Jeg skulle aldri ha forundret meg over denne rå, hundske himmelske forfølgelse, hvis jeg hadde villet tjene penge for å leve i sus og dus og forfengelighet. Jeg sus og dus! Jeg går nu i 4 skjorter fordi jeg ikke har hatt råd til å kjøpe en overfrakk til meg selv, jeg går den dag i dag i den grå frakk fra i sommer, og her er kaldt som en vinter om morgenen og aftenen. Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe meg et par sko engang, og nu er sålene aldeles borte, og her regner i blant hver dag, så jeg er dyvåt. Jeg forteller ikke dette for at gjør deg ondt, det gjør ikke meg det bitteste, for jeg føler ingenting til det. Men jeg har villet straffe meg selv og vise den rå himmelske laban, at det skulle ikke være annet, jeg ville ha pengene til enn til din og min bankbok og ikke til nytelse og gleder. Alt har vært fruktesløst.

 

Så får jeg få lov å komme hjem igjen til deg, Bergljot. Jeg skal forsøke å arbeide noe stadigere, jeg tror, det ennu skal gå. Og så var det det, om du kunne følge med meg hit en tid, og vi gjorde et forsøk igjen uten å sette mer til enn i høyden noen hundreder. Vi skulle være snare, en 14 dagers tid, og kunne på den tid vinde meget, hvis lykken hadde vendt seg. Det er jo nemlig slik, at om jeg setter inn mer enn 20 francs, så kan disse på 7 minutter bli 100.000 francs med letthet. Og jeg har opplevd mange, mange slike anledninger…”

 

Førjulstiden 1901 tilbringes i en ny leilighet i Gjørstadgaten 8 i Kristiania (litt lenger oppe i Bygdøy allé). Bergljot er gravid på nyåret. Et siste desperat forsøk på å ”samle troppene” fra begges side?

 

Samtidig er Hamsun på jakt etter dyre antikvitetsmøbler, med ”marmorsøyler og bronsebeslag” i enda en flyttesjau, nå til Theresegate 49. Hamsuns tid som Guds soneoffer er nå tydeligvis over for denne gangen, for han reiser til Belgia enda en gang helt på slutten av Bergljots svangerskap, og spiller bort resten av formuen hennes.

 

Trøsten er imidlertid stor – Hamsun har kjøpt en Goya – han håper den er ekte. Og motivet er selveste Kristi korsfestelse med den hellige Franciscus ved foten!

 

Kanskje var ikke overlege Gabriel Langfeldts (til høyre) senere diagnose ”varige svekkede sjelsevner” så langt unna sannheten om Knut Hamsun likevel? Et tilnærmet normalt sjeleliv hadde Hamsun i hvert fall ikke – og han ville vel også ha protestert på at noe slikt fantes.

 

Tapet av formuen hadde imidlertid Bergljot tatt ”strålende” som han uttrykker i et brev. Hamsun har da også via filosofiske privatstudier utstyrt seg med en behendig livsfilosofi preget Østens fatalisme, mennesket uten individuelt ansvar.

 

 

Fortsettelse neste blogg…

 

 

Pendling Kristiania (Theresegate 49) - Berg Sanatorium, våren 1902 til våren 1904 (avbrekk i København sommeren 1903):

 

Antall Hamsun-brev fra denne perioden er på rundt 30 fra Ås stasjon. Hamsun arbeider med fire-fem bøker samtidig i denne perioden for å forsøke å rette opp et økonomisk totalhavari etter casinoturene til Belgia. Det er versedramaet ”Munken Vendt”, reiseskildringen ”I eventyrland”, novellesamlingen ”Kratskog”, skuespillet ”Dronning Tamara” og diktsamlingen ”Det vilde kor”. Hamsun plages igjen av isjias og depresjoner og pengeproblemer, men har lange og gode arbeidsperioder i Ås mellom fylleslagene i byen sammen med ”gode kamerater”. Victoria blir født, men Bergljot resignerer…

 

Berg Sanatorium april 1902: Hamsun sitter i Ås og skriver på reiseskildringen ”I eventyrland” (1903), men gjør også ”Munken Vendt” (1902) klar til tysk oversettelse: ”Jeg har flyttet hjemmefra for at kunne arbeide sterkt” – altså fra Theresegate 49 på Bislet og ut til Ås igjen, sitatet er fra et brev datert 11. august 1902. Huset på Bislet (til høyre) står der den dag i dag med en Hamsun-plakett etter initiativ fra Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen.

 

Brev fra Ås igjen 18. august til Albert Langen: ”Jeg arbeider sterkt nu.” Ved siden av arbeidet med de to bøkene over, samler han nytt og gammelt stoff til en ny novellesamling ”Kratskog” som utgis i 1903, den også (Aksel Sandemose hentet sitt navn “Jante” fra “Ljan” der han satt og skrev på Blylaget og så over fjorden på andre siden - noen mener også “Kratskog” er inspirert av “Svartskog”).

 

Målet er å dekke opp for tapene i Belgia (tre bøker ble utgitt 1903, i tillegg til de to nevnte også skuespillet ”Dronning Tamara”). Hamsun skriver nå i et brev: ”Jeg bryr meg ikke om annet enn salget og atter salget.” Bergljot fødte 15. august 1902. Hamsun skriver samtidig til en venn at ”kjerringa nettopp har fått en liten, så verken hun eller jeg er løs.” I “Dronning Tamara” viser for øvrig Hamsun antakelig en side ved seg selv som kan knyttes til ekteskapet med Bergljot: Mannen, prins Giorgi, som føler seg konstant underlegen sin ektefelle, dronningen - og som planlegger både det ene og det andre for å ta makten i ekteskapet (og riket).

 

September 1902 - Berg Sanatorium igjen. Tilbake til Bislet. Innlagt på Røde kors 23. januar 1903 for å operere bort hemoroider og får besøk av selveste nasjonalikonet Bjørnstjerne Bjørnson på sykehuset (som Hamsun har skrevet et uvanlig pompøst festskrift til i anledning 70-årsdagen 8. desember 1902).

 

Hamsuns økonomien er elendig, og i et tiggerbrev straks etter til den samme Bjørnson der han ber om støtte for å få forlegger Hegel til å utbetale ham 25 000 kroner (2,5 mill. kroner i dagens pengeverdi) – er Hamsun helt åpen mot Bjørnson at pengene kan trygt utbetales for ”når Bergljots far dør vil hun jo arve mange ganger denne sum, kanskje.”

 

Det er ikke usannsynlig at Bjørnson-diktet fra 1902 er skrevet i Ås:

 

Vi nevner et navn –

straks syder det mot os

i kornakres guld,

det leker i skoge,

det lukter av muld.

Sol dirrer om dagen,

dugg driver om kvelden,

det suser i Fjeld.

 

 

Bilde av Bjørnson til høyre - det går en ubrutt litteraturhistorisk, nasjonalistisk og nasjonsbyggende linje gjennom så vidt forskjellige personligheter og diktere som Wergeland, Bjørnson og Hamsun - det kunne ikke gå annet enn galt… 

 

Overtagelsen av Bjørnsons rolle som nasjonalt dikterikon etter hans død i 1910, skulle imidlertid vise seg å være skjebnesvangert for den frynsete og forhutlede nihilisten Hamsun. Det endte i hybris, fascisme, Hitler-dyrking, moralsk fordervelse og familiært og økonomisk sammenbrudd. Noen mener også å gjenkjenne en nokså nedskrapt karriere-rasist i Hamsun på 1930- og 40-tallet. Men det er en annen historie. Kimen til elendigheten kan vi kanskje spore i Follo-tiden og i forholdet til Bergljot – den han behandlet verst som han elsket mest…?

 

Berg Sanatorium og Bislet vekselvis utover våren 1903. Hamsun har reist ut til ”mitt gamle sted Ås igjen” og starter på skuespillet ”Dronning Tamara” (1903). Hamsun innrømmer at han reiser ut til Ås ”for å ha det stille” – i byen er ”fan løs og jeg er borte netter og dager fra mitt hjem” (det går også etter hvert rykter om Hamsuns ”fuktige” selvmord i byen – noe han offentlig må avsanne).

 

København om sommeren 1903, bor på Grand Hotel Nilson. Høsten 1903 sitter han igjen i Ås og gjør ferdig diktsamlingen ”Det vilde kor” (1904) – ”Jeg har nemlig atter reist ut til dette stille sanatorium hvor jeg er alene i ukevis”. På Berg Sanatorium i Ås hele vinteren fram til april 1904. Skriver i et brev til vennen, forfatteren og forloveren Hans Aanrud på nyåret at det er her i Ås ”du får gjort noe”.

 

Dronning Tamara blir oppført på det nye Nationaltheatret 5. januar 1904 med Johanne Dybwad i hovedrollen og med musikk av Johan Halvorsen – en anmelder skriver: ”Oppsetningens prakt og stykkets litt utvendige retorikk virket for overlesset til den spinkle handlingen.” Dramatikeren Hamsun lover imidlertid Wentzel Hagelstam en garantert suksess hvis Hamsun selv får anledning til å sette det opp selv i Stockholm, han har nemlig søkt Houens legat om et reisestipend (planen er Danmark og Sverige). Men han sliter med isjiasen og står på kne i den lille hytte på Berg og skriver på alrune-diktene i ”Det vilde kor” (bildene er fra Årungen rett nedenfor hytta):

 

Alrunen er en mester

 

Tre torsdagsnetter piken ses at trede

i dalen ned til Ilrapunes leie.

Der får hun hekseplantens rot i eie

og hennes brune øyne ler av glede.

 

En hyrde her i berget vil hun binde

og dele tro med ham all livets byrde.

O Himalaias datter, husk din hyrde,

han er den skjønneste, som er at finne!

 

Og dine armer er så tro og lune

og dine bryster spenner seg som krukker,

og for din hyrde tigger du og sukker…

Da knekker kvisten ved Ilrapune.

 

Hun skjuler fluks Alrunens rot i barmen,

der står en veldig jeger opp fra sivet,

en dyredrott i loddent skinn om livet.

Han hilser etter landets skikk med armen

 

O Himalaias datter, lukk ditt øye,

hans blikk er jern, din hyrdetid er omme!

Du står og puster blott og ser ham komme,

og aldri dine bryster var så høye.

 

En grov og herlig gud fra simlas Fjelde,

en hersker med et favntak uten like,

der lukter vilt av guden, lille pike,

du breker under disse lemmers velde…

 

Alrunen er en mester i kabbalen:

vi tro deg pike, kjempe og besvime, -

du er den gud i vold på fjerde time

til solen gjør det altfor lyst i dalen.

 

Hamsun henter her sitt stoff fra Det gamle testamentets Salomos Høysang 7-13 – og planten alrunen er tradisjonelt sett på som en kjærlighetsplante (altså et afrodisiakum). Hamsun fikk ”banket inn” sin bibellærdom av den strenge pietisten og onkelen Hans Olsen på Hamarøy. I ”Victoria” parafraserer han flere bibelsteder og begynnelsen av ”Sult” har jule-evangeliets fortettede språkføring og den gammeltestamentlige Jobs prøvelser høres som ekko i ”Sult”-heltens blasfemiske utbrudd mot Han som styrer alt der oppe.  

 

På denne tiden skriver Hamsun også en artikkel om Landstad reviderte salmebok (bildet til høyre), et tema han også var svært opptatt av i Hardanger 20 år tidligere. Bergljot er alene i Kristiania med lille Victoria og familiekassen er tom til tross for at Bergljots formue er sikret igjen (kanskje Bergljots far har grepet inn for å unngå nye spilleraid i Belgia fra svigersønnen?).

 

Hamsun sender flere brev fra Ås i denne tiden til Bergljot der han beskriver hvordan han går rundt og gråter og tenker bare på henne og velsigner henne fordi hun er så snill. Noen kjærlighetsdikt kunne kanskje også muntre henne opp litt? I et brev noen år tidligere er han også i nærheten å reflektere over det faktum at å holde to husstander for et ektepar over lang tid, koster langt mer enn å holde én, men han slår det vekk med at han ”iallfall må ha mitt tøy her, og da er det vel ikke stor mening i at pakke alt sammen og gjøre værelset ledig.”

 

På våren 1904 planlegger ekteparet å flytte ut av Kristiania, til Drøbak. Hamsun får nå en månedelig gasje av Gyldendal på 250 kr (25 000 kroner i dagens pengeverdi) og forlaget har også dekket opp for Bergjots formuetap på 25 000 kr – altså rundt 2,5 mill. kroner i dagens pengeverdi). Men de har nå penger verken til flytting eller leie, skriver Hamsun i et brev til Amandeus Schibsted og ber Aftenpostens eier om et ”forskudd” på 200 kroner (ca. 20 tusen kroner i dagens pengeverdi).

 

Hamsun får avslag – Hamsun skylder ham allerede 300 kroner. Alle fylleslagene og kneipehistoriene rundt Hamsun og hans forfattervenner på denne tiden, har vel ikke akkurat styrket hans kredittverdighet. Schibsted kom også fra fattige kår – Waisenhusgutt – og hadde antakelig lite til overs for Hamsuns storslåtte pengebruk og restaurantliv når han raidet byen.

 

Fra denne tiden verserer en rekke mer eller mindre festlige hamsunske ”fyllekuler” blant ”gode venner” i datidens kunstnermiljø i Kristiania. Biograf Robert Ferguson gjengir noen av dem i sin biografi.

 

Grand (bildet til høyre er fra 1885) og Tostrupkjelleren var to av Hamsuns favorittsteder i Kristiania på denne tiden. I København er det Bernina (i dag kontorlokaler midt i Strøget) og Cafe a Porta (nyoppusset i gammel stil ved Det kongelige Teater). Men steder i Kristiania som på Theatercaféen, Opplandscaféen eller kafeen på hjørnet av Stortingsgaten og Rosencrantzgate, ga Hamsun etter for sine villeste innfall og aktet ikke å bryte sine ungdomsvaner når han var på byen (etter å ha gitt opp livet som nykterist).

 

En bonde som passerte med et lass høy, ble kjøpt opp, og Hamsun dro på kneiperunde i farkosten. Etterpå forærte han bonden vognen og høylasset tilbake. En ku ble også kjøpt opp og leid opp i annen etasje til en kvinne i en bygård med et brev mellom hornene. Hamsun kunne drikke i dagevis, og Sigurd Bødtker, Nils Kjær, Carl Nærup og Hans Aanrud hadde store problemer med å holde følge i fylleorgiene og kortspillingen mot morgenkvisten.

 

Hamsun snakket mye om Victoria i denne tiden, men aldri eller sjelden om Bergljot. Han gjorde også lite for å dekke over sin likegyldighet overfor ektefellen: ”Jeg husker ikke engang hvilket år jeg ble gift. Men det kunne jeg jo skrive og spørre min kone om.” (brev til Albert Langen som ber om biografiske opplysninger om dikteren).

 

Forfatteren Peter Egge, som hadde bodd på samme adresse som Hamsun i Paris, beskriver en scene fra Bislet der han selv har sovet hos ekteparet i Theresegate. Egge må forklare Bergljot hvor han og Hamsun har tilbrakt natten mens Hamsun selv står ved vuggen over Victoria. Bergljot sitter i sengen og lytter taust til forklaringen uten å fortrekke en mine – uten å si et ord, trett, resignert og oppgitt. Da Egge hadde gjort sin plikt, fulgte Hamsun ham til døren og tok farvel.

 

Gustav Vigeland som holdt på med en byste av Hamsun, ble rasende da Hamsun ikke møtte til avtalt tid for å sitte modell. Bergljot opplyste at hun ikke hadde sett ham på mange dager. Hamsun sendte ofte bybud hjemom for å hente rene skjorter og snipp og skiftet på toalettet i Tostrupkjelleren. Vigeland uttaler: ”Han (Hamsun, min anm.) var en meget brysom modell. Hver dag i bakrus. Enkelte ganger synlig drukken. Det var rart det ble noen byste!”

 

Til høyre to av Hamsuns beste vannhull i København - Cafe a Porta ved Det Kongelige Teater er pusset opp tilbake til fordums storhet mens av Bernina midt i Strøget er det bare inngangsplaten tilbake opp i 2. etg. (hvis ikke noe har skjedd nylig). 

 

Hamsun innrømmer også utroskap i denne perioden (antakelig med den 29 år gamle Ragnhild Jølsen, i København): ”Jeg snøt ingen ved det – uten meg selv. Det er det fattigste og ynkeligste man gjør. Ingen kjærlighet, ingen sødme, bare fall…”. Hamsun er på langt nær noen erotisk akrobat på dette tidspunkt i livet - selv om han liker å trekke opp kvinner der han ferdes. Bergljot er til tross for sin langt yngre alder kanskje like seksuelt erfaren som ham – kanskje også mentalt like moden, i hvert fall langt mer ansvarsfull som kjærlighetspartner og forelder.

 

Hamsuns fremstår i det praktisk erotiske til Bergljot etter hvert som forholdet utvikler seg, mer og mer som en litterær pratemaker som lirer av seg svulmende og uforpliktende Bibel-sitater ispedd uforløste, gråtkvalte og tenåringsaktige kjærlighetsskildringer a la dem man kan lese i for eksempel romanen ”Victoria”. I alle Hamsun-biografier, bortsett fra Jørgen Haugans ”Solgudens fall” fra 2004, ligger det et fett lag av romantisk diktermyte rundt skildringen av Hamsun på denne tiden – det er nesten som man kan ane martyrkronen og den adventaktige Kristus-glorien rundt hodet hans, genial, utstøtt og lidende…

 

Bildet under og til høyre: I Theresegate 49, 1 etg. bor Bergljot, Victoria og Knut Hamsun samt tjenestepike Antonette Jensen. Hvorfor det for Hamsunbiografer var mer interessant å finne slektskapsforbindelser mellom Garmo-folket og de norske storbøndene i middelalderen enn å intervjue de som fortsatt var i live av Hamsuns nærmeste, forteller litt om de nasjonalistiske strømningene i den litterære institusjon i Norge, mens også om Hamsuns påpasselighet og stridbarhet når det gjelder ting som skulle skrives om ham. Særlig ille er kanskje tilfellet med journalist og redaktør Skavlan i Dagbladet og hans Hamsun-biografering fra 20- og 30-tallet. Skavlan tok imidlertid kraftig igjen etter krigen - Hamsuns ”utpregede raseansikt” som vitnet om “slektsforfinelse” var da også grundig torpedert av krigens tragiske og forferdelig konsekvenser, så Skavlan hadde kanskje ikke noe annet valg…?

 

Bergljot på sin side skildres som et menneske som knapt når diktergiganten Hamsun til knærne i menneskeforstand, innsikt og livskunnskap. Og at dette er en av grunnene til at forholdet går i oppløsning. Den siste norske Hamsun-biograf antyder også at Hamsun kanskje bryter forholdet fordi Bergljot svikter som mor – og morssvik var det noe Hamsun ikke orket utsette seg for (enda en gang – han ble som kjent tvangsflyttet hjemmefra som 12-åring til den pietistiske onkelen på Presteid på Hamarøy der han ikke ble behandlet pent, men kanskje ikke verre enn etter datidens målestokk).

 

Av alle meningsløse utsagn fra denne profesjonelle oppdragsskriver og Hamsun-biograf, er vel kanskje dette det mest meningsløse. Å legge sviket på Bergljots skuldre i dette merkelige kjærlighetsforholdet, er mildt sagt å rette baker for smed. At Bergljot utdanner seg og har Victoria boende en tid hos slektninger, skal visst også være et svik. Men hadde hun noen annet valg enn å utdanne seg og tjene egne penger når mannen hun hadde giftet seg med gikk med spanderbuksene på 24 timer i døgnet - ? Det er den svenske Sigrid Combüchen (til høyre) i en Hamsun-monografi fra 2006 som lufter disse tankene. Å stole på farens formue var kanskje heller ikke trygt for Bergljot, større folk enn ham gikk konkurs rundt århundreskiftet.

 

Hamsun-forskeren Amy van Marken (til høyre) innfører begrepet ”injustice collector” med støtte i den amerikanske psykoanalytiker Edmund Berglers teorier i Hamsun-forskningen på 1970-tallet. En ”injustice collector” samler på urettferdighet og provoserer fram avvisningssituasjoner og mellommenneskelig brudd, men opptrer samtidig som den fornærmede part i forholdet, selvmedliden og med aggressiv stolthet vender han seg mot den annen part. Mekanismen bunner antakelig i et fortrengt og ”ulovlig” morshat.

 

Av alle gode og mindre gode forklaringer på Knut Hamsuns handlingsmønster i denne tiden (og i det neste ekteskapet), er kanskje ikke denne den aller dårligste. Hamsuns ”reaksjonære” kvinnesyn inspirert av blant annet August Strindbergs misogyni, delte han med en hel generasjon menn. Det var ikke noe særegent for ham, ikke hans gryende fascisme og antisemittisme heller. Der andre ser sosiopatens trekk eller en grunnleggende karaktersvikt i Hamsuns personlighet, mener mange at han bare var sammensatt som sine egne bøker, altså en gåte.

 

Biografisk teoris nestor i Norge, Marianne Egeland (til høyre), er inne på noe av det samme i sin doktoravhandling ”Biografiens retorikk” fra 2001 og viser også til Edmund Bergler som fremmet disse tankene allerede for et halvt århundre siden. Dikteren som masokistisk parasitt  - og her skriver hun og Bergler generelt om en bestemt type diktere eller kunstnere (ikke om Knut Hamsun) - gjør biografien om ham til en regelrett sykehistorie. Han er en uforbederlig utbytter og snyltegjest, som nesten alltid kommer på kant med sine velgjørere:

 

”Hvis det primære målet var å skaffe seg et lettvint utkomme hos en godtroende vert, som av egen lomme og uten gjengjeld betalte Savage en fast pensjon, lyktes han med det stadig vekk. Men det Savage ifølge psykoanalytikeren først og fremst søkte, var konflikt og avvisning, for hans parasittiske pensjonsmani var underordnet en masokistisk mani med å samle på urett. Det er påfallende, mener Bergler, at Savage virker mest tilfreds når situasjonen hans var som vanskeligst i forbindelse med dødsdommen og i gjeldsfengselet på slutten av livet. Men det er typisk for psykiske masokister å reagere slik på farer de egenhendig har fremprovosert. Bergler hevder skjebnen til Savage var ”selfchosen, selfprovoked, selfperpetuated”,(…). Savage spilte kronisk det uskyldige og sultende barn selv når han hadde flust med penger.” (”Biografiens retorikk,” s. 102-103).

 

Hamsun tråkker her altså så å si i gamle forfatterspor, denne gangen i fotefarene til den engelske poeten Richard Savage (1697-1743). Bergler gjenkjenner her også en personlighetstype han som psykoanalytiker har omtalt i fagartikler: ”nevrotikeren som rasjonaliserer sin avvisende innstilling til arbeid. Han er fylt av egen storhet og er overbevist om at eventuelle velgjørere skylder ham takk, heller enn omvendt, da det er gunst å få hjelpe den utvalgte. Ikke sjelden har slike personer kunstneriske aspirasjoner eller er forfattere som hevder at verden er forpliktet til å sørge for geniets utkomme.”

 

Sett i et slikt lys er det ikke overraskende at også Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen i sin store vitenskapelige Hamsun-biografi i den minste setter spørsmålstegn ved mange av ”Sult”-mytene rundt Knut Hamsun, myter Hamsun selv stort sett var opphavsmann for. Per Oscarsson og Henning Carlsen skaper en uforglemmelig ”Sult”-opplevelse med sin unike film over romanen fra 1966. Men spørs om ikke den evnerike, men akk så parvenyaktig spandable og kortspillende bygdegutten Knut Pedersen som gikk med penger i lommene rundt i Kristianias gater og glemte å spise formedelst sin kunst - om han ikke forsvant litt i litterær genidyrking og offertenkning med røtter i 1700-tallets diktermyter. På bilder fra den tiden fremstår Hamsun i det minste som en av verdens mest velkledde sultekunstnere (til høyre).

 

I København gjentar det samme offerspillet seg. I det berømte tiggerbrevet til forretningsmannen Johan Sørensen (til høyre) – også det senere en sentral tekst i all biografiskriving om Hamsun – et brev skrevet på kvisten i St. Hansgade 18, 2. desember 1888, er det vel bare adresse og dato som er korrekt og i overensstemmelse med det man strengt tatt må omtale som ”virkeligheten”. Men Hamsun hadde jo sin egen subjektive psykiske virkelighet som dikterisk program på den tiden, så der er vi like langt antakelig.

 

Tar vi med at det store pengelånet fra Zahl i 1879 ikke usannsynlig kanskje var et mer eller mindre bevisst svindelforsøk fra Knut Pedersens side (men en fiktiv livspolise som ryggdekning), får vi omrisset av en nokså sjarmerende, fotogen og nesten alltid velkledd sultekunstner, moralsk nedstrippet, en ryggesløs manipulator og svindler med et stort litterært fortellertalent han ønsket å mynte ut i rikdom og berømmelse for å komme seg ut av fattigdom og fornedrelse – og ikke minst over i en annen klasse. Siden ville han skape en helt ny verdenskultur, sammen med en ”reformatorisk skikkelse av høyeste rang”.

 

Selv den alvorlige lungesykdommen hos Jansons i Minneapolis sommeren 1884 før den første tilbakereisen til Norge fra Amerika, kan det stilles spørsmålstegn ved hvis man ønsker å være biografisk svært kritisk. Syk var Hamsun nok – og tæring og dødsfall var ikke noe ukjent fenomen på slutten av 1800-tallet – han hadde grunn til å være redd. Men spørsmålet er om han ikke gjorde seg litt ekstra innhul, knebøyd og tvekroket for å få finansiert en hjemtur til Norge. Forholdet til Kristofer Janson hadde kanskje også begynt å skrante litt - Hamsun ble ikke den sekretæren Janson hadde håpet fordi ungguttens aldri hvilende skriving kom i veien.  

 

Professor Rasmus B. Anderson trodde i hvert fall ikke mye på den dødssyke, unge norske forfatteren som levde på Kristofer og Drude Janson (til høyre) og dro ham opp av senga og fulgte ham rundt en stund til han kviknet til. På toget fra Chicago til New York kviknet unggutten som ville hjem ”for å dø i Norge”, enda mer til og reisen ble antakelig lagt i en omvei via Belfast, Liverpool og Hull (altså ikke rett hjem for å dø). Men penger til hjemreisen kom i et lavkristelig miljø der nestekjærlighet og offervilje sto i høysetet. Hypokondri var siden et særtrekk ved Hamsun resten av livet, og som hypokondere flest, ble han eldgammel med sin stålhelse.

 

Bildet av Bergljot står på denne bakgrunn fram som et rent helgenbilde i forhold. En ung, vakker, mild og tankefull kvinne, frigjort etter tidens mote med kjole som viste nakne armer som likevel forskrekket litt i selskapslivet. Raus og vennlig bar hun over med den nesten 15 år eldre Hamsuns utskjellinger, nevroser, nerver, nattesviring og alkoholbruk.

 

Selv under den håpløse brevsaken med Anna Munch, ga hun seg hen seksuelt og erotisk til den hun elsket, med alle konsekvenser det kunne få for henne selv og datteren. Det er kjærlighetens mot – i en tid med litt andre moralnormer enn dagens. Hvorfor hun gir etter og adopterer bort Vesla (Maria Bergljot) til sin tante for å følge Hamsun på hans svært omskiftlige og usikre dikterliv, er et kors hun selv måtte bære. Barnet fikk til og med et nytt navn, Mitzi Schmidt – og forutsetningen for adopsjonen, var at moren aldri fikk se henne igjen. Det var hårda bud.

 

En skal heller ikke se bort fra at Hamsun utsatte Bergljot for et mentalt press – at barnet var i veien for forholdet deres – og ikke minst hans skrivearbeid, selv om han i et brev selvsagt bedyrer sin uskyld. Marie Hamsun ble jo utsatt for det samme, riktignok med eldre barn enn Vesla på 4 år. En replikkveksling mellom ekteparet Kareno (som har levd fra hverandre i mange år) i “Aftenrøde”, er kanskje betegnende: Kareno: “Dengang jeg gikk inn på at vi skulle bo sammen igjen da ble vi enige om at barnet skulle vi ikke ha. - Ja, men du vet jo at hun ikke kan være hjemme lenger… - La barnet være hvor det er; men la meg være i fred for det. Rent ut sagt; du burde ikke ha bydd meg denne forsmedelse.”

 

Bildet til høyre er av far og datter (Victoria) sommeren etter skilsmissen i 1906. Bildet av Victoria er tatt på Nordstrand - på “Pensjonat Udsigten” dit Hamsun flyttet etter bruddet (men først etter en skikkelig og månedlang fyllekule i byen).

 

Selv da Hamsun plyndret henne økonomisk, tilga Bergljot ham og fikk et barn med ham (hvis graviditet ikke var et uhell). Naivt? Ja, men klokere kvinner enn henne har forsøkt å binde håpløse menn på det settet. Kanskje var det også som en erstatning for barnet han – Hamsun – hadde tatt fra henne? Bergljot og datteren Vesla møttes bare en gang siden i livet – i 1921 i Wien, i tre uker – siden så de hverandre ikke igjen.

 

Hvor lite egne barn betydde for Hamsun når han var i skrivemodus (og det er han så å si hele livet), får vi vitnesbyrd om i Kolloens biografi der lille Victoria står på en jernbanestasjon og venter på faren. Men Hamsun har ikke tid til å gå av toget – og gir skriftlige formaninger gjennom et nedtrukket togvindu. Siden gifter hun seg med engelskmannen, Dederick Charlesson  – og faren slår hånden av en datter han nesten ikke har tilbrakt tid sammen med - og hun skulle heretter behandles som en tjenestepike når hun kom hjem (til Nørholm).

 

Bildet til høyre er tatt ved Tussetjern rett nedenfor der Fjeld Sanatorium lå i sin tid: Mor og barn var ikke Hamsuns sterkeste side, mildt sagt. Biograf Sigrid Combüchen antyder at Hamsun aldri burde vært gift - og at begge ekteskap var et “normalitetsprosjekt”.

 

Å forsøke å binde forfatteren Knut Hamsun med et barn, var altså fåfengt skulle det vise seg. I noen kulturer fremstår gale mennesker som personer med innsikt og tilgang til hemmelige sannheter. Kanskje var ikke den skrudde Anna Munchs beskyldninger mot Hamsun så gale allikevel? Var alle de gråtkvalte brevene om å stoppe forfølgelsen av ham bare et påskudd for at ”rottefangeren fra Hamarøy” skulle få fortsette sitt arbeid med en kvinne som var for ung til å mestre den drevne og langt eldre manipulators spill med alle mennesker rundt seg?

 

Et samtidig kilde (Sonja Mjøens mor) beskriver Hamsun på Frøken Hammers Pensjonat i tiden han møtte Bergljot - hvordan Hamsun pralte: ”Et eventyr med en østerriksk offisersfrue som han hadde røvet fra mannen, dvelte han lenge ved. Og leste diktene til henne med tårene i øynene.”

 

Hvis Hamsuns forhold til Bergljot også var et spill om hennes formue – han hadde jo i brev til venner i tiden like før bedt dem finne et kone-emne med penger (det spilte ingen rolle om hun var stygg) - da har vi foran oss et enda verre Hamsun-portrett enn det Hamsun-biografene hittil har lykkes å rake i hop – og det er ille nok.

 

Men da blir man kanskje heller ikke så overrasket over at denne mannen greide å skrive både nordmenn og tyskere inn i nazismen, selv om langt flere heldigvis vek unna og i ettertid skilte politiker og dikter, for å redde sin egen fascinasjon for diktningen antakeligvis. Men som Marie Hamsun sa en gang da hun ble spurt om dette mye omtalte skillet – det blir som den berømte løken, man sitter til slutt igjen med ingenting.

 

Marie Hamsun (til høyre) er på sin side antakelig den første som dekonstruerer Knut Hamsun, men det er godt skjult mellom linjene i hennes erindringsbøker. Bergljot Bech forble taus om sin store kjærlighet, men døde i Frankrike under krigen, etter sigende med romanen ”Victoria” mellom hendene.

 

 

Grand Hotel i Drøbak – Maurbakken, vekselvis København og Hornbæk i Danmark, våren 1904 – nyåret 1906:

 

Litterær fornyelse og ekteskapsbrudd. Victoria settes bort for ett år til Bergljots tante, Anna Storm, på Lillestrøm mens moren utdanner seg til jordmor i Kristiania. Ca. 45 Hamsun-brev fra Drøbak totalt. Hamsun skriver i denne perioden romanen ”Svermere” (utkommer 16. des. 1904 i Danmark) – et rent forlagsprodukt i en sjanger og stil han tidligere bare hadde foraktet. Bjørnson får Nobelprisen i litteratur 1903. Hamsun skriver nid-diktet ”Himmelbrev til Byron” og kaller i et brev Bjørnson et ”svin” som gikk over til svenskene i sitt 71. år for 140 tusen kroner (ca. 14 mill i dagens pengeverdi). Novellen ”Blåmannsø” der den forsmådde mann dreper sin elskede og seg selv, kan være skrevet eller påbegynt i Drøbak – skrevet ferdig i Hornbæk og publiseres i et dansk julehefte 1904. Novellen ”Kvinneseier” er antakelig også skrevet i Drøbak – og begynnelsen av ”Under høststjernen”(1906), ”Benoni” (1908) og ”Den siste glede” (1912) samt det lange diktet ”Sne” (med alle sine særnorske ord). Ny kontakt med Anna Munch. Novellene ”Vagabonds dager”, ”Udi søden sommer” og ”Alexander og Leonarda” skrives i Danmark (senere utgitt i ”Stridende liv”, 1905). Brevvennen siden 1890, Bolette Pavels Larsen, dør. Fullt brudd med Bjørnson-familien (rasende brev fra Karoline). Hamsun på fylla i Køben. Treffer Ragnhild Jølsen (fra Enebakk). Bergljot går sine egne veier og utdanner seg til ”akademiker”(Hamsuns karakteristikk). Unionsoppløsning 7. juni 1905 (Hamsun skriver brev for å påvirke sentrale politikere – ”det geniale unntakstilfelle” er blitt nasjonalist som de fleste andre nordmenn på den tiden).

 

I det første brevet fra Drøbak i april svarer Hamsun på en forespørsel fra Peter Nansen, direktør i dansk Gyldendal, om å skrive en roman på rundt 100 sider for Gyldendals Nordiske bibliotek. Men Hamsun vegrer seg, han planlegger et nytt skuespill, ”Livet i vold” (som først utkom i 1910). Hamsuns samlede er også under planlegging. Men i slutten av april 1904 skriver Hamsun til samme mann og forteller at skrivingen går godt med romanen, av Hamsun og kalt ”biblioteksboken” eller ”publikumsfortellingen”. Hamsun får på nytt et stipend på 2000 kroner (rundt 200 tusen kroner i dagens pengeverdi, de var altså rundhåndet med forfatterne den gangen).

 

Bilde av Grand Hotel med M. Pedersen på veggen (til høyre)

 

I et brev allerede 1. juni samme år skriver Hamsun at han er ferdig med romanen. Han er utslitt – men arbeidet tok bare rundt en måneds tid. ”Svermere” er altså antakelig en ren Drøbak-bok, stort sett skrevet på en sydvendt altan på Grand Hotel (andre kilder, som Kolloen, hevder at Hamsun dro tilbake til Berg i Ås og skrev store deler av boka der). Manus blir sendt til Danmark 20. juni 1904 sammen med et brev til Peter Nansen:

 

”Hr. Nansen - Drøbak 20. juni 1904

        

De mottar samtidig med dette brev min roman til Nordisk Bibliotek. Naturligvis er den ikke på 100 ”alminnelige” sider, men det vil gå på omtrent et hundre sider hvis man setter den slik som for eksempel Selma Lagerløfs ”En herregårdshistorie” i samme bibliotek.

Jeg har dessverre spolert en god roman med den biblioteksbok, Spesielt mangler prestefruen et par utmerkede forførelser. Hadde jeg hatt halvthundre sider til skulle det blitt en roman av stor verdi.”

 

Hamsun er reist til København om høsten (fordi stipendiet er et reisestipend) og blir fristet med et tilbud om å holde mange foredrag i Bergen. Han har etter ”Svermere”, begynt å skrive på dramaet ”Livet i vold” (1910). Skriver også på flere noveller som selges og senere utgis i ”Stridende liv” (1905).

 

Dedikasjonseksemplaret til høyre har en interessant påskrift fra forfatteren: “…dette er en Bog om en Præstefrue som mangler - mig”. Noen har tolket dette som prestefruen på Ås, men det er nok mest sannsynlig Bergljot Hamsun sikter til.

 

Hamsuns ville liv i København denne perioden er skildret av forfatteren og vennen Johannes V. Jensen i diktet ”Helled Haagen” (1906) – og flere av brevene fra denne tiden er tydeligvis skrevet med minst ett glass mellom hendene og er til tider en sann fryd å lese hvis en liker grov, burlesk og barokk humor med skarpe karakteristikker av venner og dikterkolleger (og ser bort fra den litt tragiske kontekst de er skrevet i).

 

Gylden og from som Gudfader

rejser du dig Fyrste…

og smider Champagnekjøleren

med Inhold op paa scenen!

 

Derpaa sender du Stolerne

venligst sammesteds hen,

Bordet kyler du blidt

op til blege Bajaderer

 

Slog du Pøbelen – som Kristus

der piskede Pengemændene?

Hvad var din mening? Morer

det dig at hive Møbler?

 

Forholdet mellom Johannes V. Jensen (til høyre) og Hamsun kjølnet imidlertid etter hvert, og diktet over er tatt ut av Jensens samlede dikt (så langt undertegnede vet). Strippet all selvrettferdig, pompøs og himmelspent kunstnerromantikk (som det ikke var mangel på i denne tiden), virker det også her som voldelig adferd i fylla ikke er noe som står Hamsun helt fjernt (i “Svermere” beskriver også Hamsun inngående “det lange og seige slag med flat tverrhånd mot kjevebenet; slaget skal treffe på siden av haken. Det går gjennom hodet en uhyre rystelse av dette slag, alt blir til en hvirvel i en og man styrter til jorden.” Men for de kneipeglade og mer urbane dansker var det vel bare nordmannen som det ville og ustyrlige ”Fjeldfolk” som her ga sin naturfølelse til kjenne.

 

Forholdet til Bjørnson-familien blir også langt kjøligere etter diktet ”Himmelbrev til Byron” (i ”Det vilde kor”) og ikke minst etter artikkelen ”Gamle diktere og unge” som ble publisert 9. november 1904 der Hamsun antyder at Bjørnson brukte en form for ”herskerrett” overfor en kjent litteraturkritiker, altså litterær korrupsjon (men artikkelen handlet egentlig om Hamsuns evige hang-up – den for Hamsun tullete dyrkingen av den dunkle og kjedelige Ibsen). Karoline skrev til Hamsun fra Roma 11. desember samme år:

 

”Det var en glimrende artikkel De skrev i ”Forposten” om B.B.! Den taler like ut av Deres karakter og talent, men skade er det at B.B. nettopp i denne tid ikke leser norske aviser. Dog ”gjemt” er ikke ”glemt”, jeg skal huske den, stol på det. Karoline B. Bjørnson.”

 

Hamsun svarer på et visittkort i en konvolutt med poststempel 17.12.1904: ”Hvis Deres brevkort var ment som en trussel da kom De jo til den rette.”

 

Fra ”Himmelbrev til Byron”:

 

Nu vandrer så varligt den dikter frem

og steller seg vennlig med folk og teater,

og himmelen velsigner de tjente dukater

så børnene en gang får nytt av dem.

 

Og konen? Selv hun var av den bonitet

at Gudskjelov mannen begravedes hornløs.

Så far da, du landets høylovede, hen…

 

Hamsun harselerer her altså over den store folketaler, nasjonale dikter og samfunnsopprører Bjørnson som har solgt seg til svenskene (Nobelprisen i litteratur i 1903). Barna og Karoline nevnes også - og det sved nok mer. Og særlig når kritikken kom fra en litt frynsete og forfyllet Hamsun som nå spilte moralsk forarget på vegne av en hel nasjon – en rolle Bjørnson hadde fylt til fulle i mange tiår – og etter hvert med god fortjeneste både økonomisk og når det gjaldt heder og berømmelse, nasjonalt og internasjonalt.

 

Hamsun visste hvem han skulle ”ta” i ”brandingen” av seg selv og sitt eget forfatterskap – slik sett var han langt mer moderne enn noen annen norsk forfatter på den tiden.

 

Bak sammenstøtet skjuler det seg imidlertid en eldre konflikt mellom de to dikterne. Hamsun glemte aldri en personlig fornærmelse eller ”urett” (han kunne sitere mange av dem ordrett senere i livet). Det var da Bjørnson hadde beskyldt ham for ”ren pornografi” for den etter hvert berømte og tiljublede novellen ”Livets røst” som Hamsun hadde skrevet i München våren 1896 og først publiserte på dansk.

 

Karikaturen til høyre er mer enn dobbelbundet. I følgeteksten viser Jacob Sverdrup i Kirkedepartementet til den forhenværende stortingsmann for partiet Venstre, prest og grunnlegger av indremisjonsbevegelsen i Norge, Lars Oftedal, som et moralsk forbilde for å kunne oppnå et kunstnerstipend. Hamsun hadde imidlertid tatt sin barndoms pietistiske plageånd, Lars Oftedal, hardt for hans hykleriske kristendom og “trankokeri” i Dagbladet høsten 1889 i flere artikler. I 1891 mistet Oftedal etter mye lavkirkelig og kristelig hurlumhei kappe og krage for en rekke utuktshistorier - han fortsatte likevel som predikant og avisutgiver.

 

 

Siden kom den ut på tysk i Langens vittighetsblad ”Simplicissimus” med en tegning av den unge enken med nylig avdød mann og ny elsker. Bjørnson truet svigersønnen Langen med å gå offentlig ut mot ham hvis han ikke endret ”redaktion und richtung”. Hamsun fikk siden som kjent store problemer hjemme i Norge, også fra Justisdepartementet, og mistet et opplagt stort statlig kunstnerstipend.

 

Mange norske forfattere slet på den tiden med de bigotte norske politikerne som bare et tiår før hadde kjempet fram parlamentarisme og folkestyre i Norge mot den gamle rigide embetsmannstaten. Men når bonden våkner, så våkner han til reaksjon, som den samme Bjørnson uttrykte det (Bjørnson rir altså mange hester på denne tiden).

 

En skal heller ikke se bort fra at mange anså Knut Hamsun som en langt større forfatter enn Bjørnson på den tiden, særlig i prosasjangrene. At Bjørnson fikk litteraturprisen framfor Henrik Ibsen, var nok også uforståelig for mange. På dette bakteppet sved nok Hamsuns kritikk av Bjørnson ekstra der familien årlig kunne leie seg inn i store og velutstyrte leiligheter i Roma eller Paris, ofte med kokk og medbrakt tjenerskap fra Aulestad. ”Kaksen fra Gausdal” var kallenavnet Bjørnson etter hvert hadde fått blant mange norske kunstnere.

 

Denne perioden i Danmark inneholder også et møte med den tidligere nevnte, langt yngre norske forfatter Ragnhild Jølsen (fra Enebakk). Jølsen (til høyre) hadde kontaktet ham for å få tips om stipendiemuligheter for en ung kvinnelig forfatter med to bøker bak seg. Hamsun sendte positive ord tilbake, men hadde ikke tid til å møte henne – og bylivets fristelser brøt ham bare ned – han hadde nettopp ranglet i 16 dager og var ”skyldig på hver bule”. Etter en stund skriver Hamsun likevel fra Hornbæk, helt nord på Sjælland.

 

En kunne være fristet til å påstå at fristelsen etter å plukke litt uforpliktende i restene etter vaklende eller havarerte kjærlighetsforhold ble for stor for Hamsun denne gangen også – Jølsen var tidligere forlovet med Hamsuns forfatterkollega og svirebroder Thomas P. Krag.

 

”Kjære Frøken Jølsen – (Hornbæk?) Torsdag 22. desember 1904

         nei det er De som er deilig naturligvis. Jeg ville så gjerne treffe Dem, jeg sitter her og forestiller meg hvordan De er, lang og skranglete og Cleohår og magre hender. Og så er De visst en satan på munnen og i øynene og når De går. Og nu vil jeg ikke tenke mer på hvordan De er, men kunne De ikke komme til Bristol i morgen – fredag – den 23. desember 1904, så skal jeg ved Gud i himmelen komme til København. Jeg sender Dem en stafett (beskjed, min anm.) om klokkeslettet. Det er riktig synd at jeg har stampet mine diamantringer, så jeg ikke kan blære meg godt for Dem og være fin. For jeg har ikke annet at blære meg med nu – enn det som jeg ikke har fordi det er stampet.

         Og nu sitter jeg naturligvis og foresetter meg ikke til at være over til lørdag; men blir det Dem og meget lys og musikk i kafeen og alt slikt så taper jeg nok besinnelsen nu igjen. Jeg skjønner det ikke.

         Godnatt da barn. Jeg kunne være Deres far, forstår de barn. La det være en avtale at jeg ikke har noe at blære meg med når jeg treffer Dem. Så skuffes De ikke.

                                                                                              Deres Knut H.

         Her står en slem gutt og venter på brevet.

         Altså sende jeg Dem en stafett fra Bristol i morgen med et klokkeslett. Så er de da om De kan og vil. Men vi kan vel ete og drikke oss tildoms litt.”

 

Neste dag kommer beskjeden:

 

”Stafett til Ragnhild Jølsen:

 

Altså fra Bristol kl 5 ½ det vil si nu. Vognen venter. Er ikke det et bra klokkeslett?

         Jeg glemte i går min beskrivelse at de er halt, blond og med hang til to haker.

         Jeg skriver med forsett slik for at gi inntrykk av genialitet. Men jeg kunne godt skrive sedeligere. Forresten har jeg rumlet i to dager – og har nu akkurat oppnådd et barns edruelighet.

                                                                  Hornbækspoeten Knud Poulsen”

 

Det hele endte antakelig i en heftig one-night-stand for dem begge. Men den pietistiske bondeanger kom snart sigende innover den begersvingende trubadur – episoden ble senere beskrevet som ”et fall” osv. Ragnhild Jølsen døde for øvrig (antakelig for egen hånd) bare noen år senere – psykisk ustabil som hun var.

 

Datoen er også interessant her (selv om dateringen av brevet er noe usikker). To dager før – eller i hvert fall rundt julaften. Og hjemme i Kristiania sitter juleforbredt kone og barn, det vil si hans høyt elskede datter Victoria på 2 ½ år som han i mange brev (også til venner og bekjente) i denne tiden bare kan forlate med stort besvær, en han elsker ”mer enn seg selv” osv. osv. Sigrid Combüchen bruker (i en ellers positiv monografi) et ord om Knut Hamsun man sjelden ser blant norske biografer og litteraturhistorikere: hans ”Judas-vesen”.

 

I februar 1905 er Hamsun økonomisk helt på bar bakke – igjen (med stampede diamantringer!) - og ber Peter Nansen redde ham med 200 kroner – og lover å reise hjem.

 

I et brev til enkemannen Ole Johan Larsen beskriver Hamsun tomten i Drøbak han nå ønsker å kjøpe.  Og finansieringen av husbyggingen foretas av Albert Langen og Gyldendal. Hamsun er ikke i Bolettes begravelse (han møtte heller ikke i farens og morens på Hamarøy i 1907 og 1919, men finansierte i ettertid en bautasten over dem som står der den dag i dag).

 

”Jeg har i kikkerten en vidunderlig tomt: bak stueveggen sønderrevne klipper med svære furuer oppad, til begge sider stor skog, rett ned noen stenkast Kristianiafjorden. Jeg er sikker på at så du denne plett så røk du på og bød meg over og tilvendte deg stedet, - din skurk du er!” (brev til Ole Johan Larsen 3. mars 1905).

 

Bergljot utdanner seg til jordmor og bor på det gamle rikshospitalet i Akersgaten i Kristiania (der regjeringsbygget nå ligger). Victoria er hos Bergjots tante på Lillestrøm. Hamsun misliker hennes valg sterkt og gir uttrykk for det i flere brev. I neste ekteskap setter imidlertid Hamsun en bråstopp for alle kvinnelige karriereplaner – hans nye hustru er denne gangen enda yngre enn Bergljot, kjærlighetsbrevene er enda ømmere og enda mer velskrevne og lange (de fyller i dag en hel bok) - og Marie Andersen lar seg etter mye frem og tilbake og mye berettiget tvil (skulle det vise seg) - overtale til å oppgi sine skuespillerkarriere og leve bare for dikteren Hamsun og hans arbeid og karriere og bare være hans ”bondejente”. Senere i livet utbryter hun: Etter ham lå det fire lik (den eldste sønnen Tore antakelig unntatt).

 

Etter Danmarksturen er nå Hamsun tydeligvis innleid i en leilighet i Drøbak og ikke på Grand Hotel (på grunn av dårlig økonomi?). Han skriver så det spruter, opplyser han i et brev til Bergljots søster. Han gjør ferdig ”Stridende liv. Skildringer fra vesten og fra østen.”, som kom ut i mai 1905. Men han skriver også på den første boka i vandrertrilogien ”Under høststjernen” (1906). I juli er han tilbake i Køben, nå på fylla med Thomas Krag.

 

Ser man på adresseoversikten over Hamsuns forflytninger gjennom et langt liv, tegner det seg et mønster der han gjennomsnittlig hver 2., 3. eller 4. måned er nødt til å skifte arbeidssted eller bosted. Og rastløsheten øker med alderen, virker det som – uansett stifting av hjem og gård, husbygging eller familieliv eller eventuelle barnefødsler til konene.

 

”Ja, jeg skal sende Dem fotografi av huset. Det er godt og sterkt og endog vakkert, uten noe fantastisk vrøvl, men praktisk at bo i. Jeg har selv tegnet det, hver smule, innvendig og utvendig. Huset blir nok ikke ferdig før om et par måneder, men da skal jeg sende dem bildet.” (brev til Albert Langen 27. august 1905).

 

Hamsuns hustegninger til høyre viser skreddesønnens flid og nøyaktighet.

 

Forholdet til byggmester Kristian Brun (1872-1948) ble etter hvert anstrengt -  ”han forfølger meg hver dag, da det atter er andre som forfølger ham.” Og Hamsun bestrider arbeid og regninger som sendes med en stormanns hånende raljering og avvisning. Til tross for at Hamsun selv hadde vært veiarbeider og jobbet under harde forhold i Amerika og kjempet for 9-timersdagen og mot dårlige arbeidsforhold på de store amerikanske gårdene, hadde klatreren Hamsun nå liten tro på arbeidsmoralen til arbeiderne (”arbeiderkrapyl” og ”kvinnesakshyl” er jo også hans formuleringer i diktet ”Himmelbrev til Byron” – en dikter som for øvrig forsvarte vanlige folks rettigheter, blant annet til frie ytringer, men det kunne jo ikke den ”geniale litterat” Hamsun vite).

 

Hamsun voktet konstant over de som arbeidet for ham (når han ikke var på fylla i Kristiania), tok tid på pausene og ba om redegjørelse for hver krone. Totalregningen på huset kom på noe under 10 tusen kroner, altså rundt 1 million kroner i dagens pengeverdi, og den store tomta kostet rundt ¼-del, altså ca. 250 tusen kroner i dagens pengeverdi. 

 

Innflyttingen foretas i begynnelsen av desember 1905. Bergljot er imidlertid syk og Victoria har bronkitt. Hushjelpen var også skadet og kunne ikke gå. Ser man på hustegningene Hamsun selv hadde gjort, er det kanskje litt bemerkelsesverdig at ekteparet ikke har felles soveværelse. Det kan virke som om Bergljot flytter inn som en slags finere hushjelp.

 

Til tross for store pengelån, er økonomien elendig: ”Gift deg aldri, Aanrund” skriver Hamsun i desember. I februar over nyåret ber han om en samtale med Aanrud, som er hans forlover: ”Med meg går det som det kan. Åja, det går ikke verre enn jeg har fortjent”.

 

1. mars 1906 står det en liten historie skrevet av Hamsun med tittel ”På klinikk” utgitt i Posten i Kristiania: ”Det var nu sist mandag, det klikket for meg. Jeg hadde arbeidet hardt i mitt fag noen tid, således at jeg hadde fått den rette skjelven innvendig og den ekte søvnløshet i de siste døgn. Så falt jeg opp i det med pjolter og musikk i kafeene og meget lys og alle mine kamerater – etter noen dager sa hele mitt menneske stopp. (…) Omkring 15. mars kan man stå fram i livet igjen, utsovet, striglet til fest.”

 

Det fins ingen dokumentasjon på at Hamsun faktisk var innlagt. Og det fins ingen brev som dokumenterer hvordan det avgjørende bruddet med Bergljot skjedde. 4. mars skriver Hamsun til Langen at ”mitt hjem og min familie oppløst. (…) ”Tror du München er bra for meg at bo i?” 29. mars skriver han i et nytt brev til Langen fra Grand hotell at huset er solgt og sender de første kapitlene av ”Den siste glede” (som ikke kom ut før i 1912).

 

Mor og datter flyttet etter hvert til Husvikveien 29, litt lenger nord i Drøbak og ned mot fjorden, og Victoria gikk på skole i bygningen som i dag rommer Frogn bibliotek.

 

En skal ikke se bort fra at det på Maurbakken har kommet til scener. Serviceapparatet rundt dikteren fungerte tydeligvis ikke, og Bergljot planla en karriere som yrkeskvinne, Hamsuns absolutte antipati gjennom et helt liv – kvinnene ”agerer mannfolk” (”Brev om kvinnen”, 5. sept. 1896). Det er dokumentert både trusler om vold og fysisk vold mot Marie og en av sønnene senere fra Hamsun side. Ja midt i den begynnende kjærlighetspasjonen med Marie i Kristiania slår Hamsun til en ung gutt som går etter dem på gaten og lytter til ekteparets samtale. Novellen ”Blåmannsø”, skrevet på denne tiden, ender i en nokså grotesk og sjalusipreget drapsscene.

 

En skal heller ikke se bort fra at familien Bech også leste det svigersønnen skrev og rett og slett hentet ut Bergljot og datteren mens Hamsun var innlagt på psykiatrisk klinikk i byen. Men det satt nok langt inne. En skilsmisse var ikke vanlig på den tiden, og to var nok minst én for mye.

 

Separasjonskontrakten ble undertegnet 23. mars 1906 – og Hamsun er igjen på fylla i byen – nå i sammenhengende 2 ½ måneder. Ny pensjonattilværelse, nå på Utsikten på Nordstrand, drevet av fru Schjøll (forholdet til Birgitte Hammer på Ljan er også blitt kjøligere – hun vil ikke ha ham i huset). Albert Langen sender 40 tusen kroner i dagens pengeverdi. Separasjonskontrakten gir imidlertid en pekepinn om vurderinger som kanskje er gjort i Bergljots familie, at Bergljot skulle ha Victoria de fire første årene, men at hun skulle tilbringe sommermånedene med ham. Underholdet var på 130 kroner pr. måned (altså 13 tusen i dagens pengeverdi).

 

Bildet til høyre er av mor og datter rett etter bruddet og flyttingen fra Maurbakken.

 

Hamsun ble kanskje sett på som uskikket til å ha barn unntatt i kortere perioder. Bergljots far dør samme året. Kanskje var bruddet også utløst av en kommende arv familien Bech ikke ønsket at Hamsun skulle få kloa i - enda en gang? Hvem vet.

 

I diktet ”Min kjærest er som den - Svend Herlufsens ord” skrevet rundt fire år tidligere (enten på Hamarøy eller kanskje i Ås) er kvinnen (”min kjærest”) skildret av poeten Hamsun – i beste femme-fatale-stil som var så populært på denne tiden blant mange mannlige kunstnere – altså kvinnen som farlig forfører, forderver og ødelegger særlig for kunstnerne (jfr. Edvard Munch):

 

Den lever i Ostindien en rov-edderkopp

Av skapning og av farve som en rød orkidé.

Den ligger midt i dagen for at se,

med ben til alle kanter og med buken vendt opp.

Den ligger der så lenge og urørlig som døden.

 

Og sommerfuglen kjenner ei den rov-edderkopp,

Han svirrer om den herlige, den røde orkidé,

som ligger midt i dagen og hver sommerfugl kan se.

Han fløy i favn med døden.

 

Så ligger orkideen der så livløs som før.

Og nye sommerfuglefyrer søker den – og dør.

Og hver gang ligger blomsten der urørlig igjen.

 

Min kjærest er som den.

- - - 

Bildet under til høyre: Edvard Munchs “Vampyr” (1894) illustrerer en utbredt forestilling blant datidens mange mannlige kunstnere om kvinnen som tapper Kunsteren for kraft og inspirasjon. Femme-fatale var også en annen betegnelse. For Bergljot ble Hamsun på mange måter en l´homme fatal.

 

Så det hele var altså kvinnens skyld? - Bergljots skyld? Hamsuns livsfortelling og myter om seg selv ble på mange måter en eneste lang, gråtkvalt og svært velskrevet offerhistorie. Det er imidlertid liten grunn til å feste lit til den. Men den solgte og selger fortsatt godt og holdt og holder fortsatt liv i og sysselsetter med en viss glede biografer, litteraturhistorikere, forlagshus og deres ansatte, inklusive undertegnede.   

 

Da går det vel opp i opp, som Hamsun ville ha sagt det.

 

Bilde av Hamsuns upubliserte utkast til selvbiografi (med flere faktafeil), kladdet raskt ned på et ark til Bolette Pavels Larsen i Bergen november 1894 (altså mellom de to Paris-oppholdene). Bolette hadde bedt om opplysningene ifm en bokanmeldelse - og Hamsun skrev dem ned i et øyeblikk Larsens var ute av rommet  (opplysningene er muntlig fra Lars Frode Larsen).

 

Forsøk på oppsummering eller sluttord:

 

Hamsuns adresse-endringer eller flyttinger i Follo-perioden er på rundt 50 til ca. 30 forskjellige adresser. Det er omtrent det samme antall som i tidsperioden mellom Knut Pedersens fraflytting fra Nordland i 1879 til Hamsuns Paris-reise i 1893. Flyttingen og reisingen er trolig knyttet til driften etter å oppnå dikterisk inspirasjon og skrivelyst. Stopper det opp, pakkes sakene til nye steder som kan utløse ny skrivelyst og produksjonstrang. Det synes som om denne mekanismen mer eller mindre styrer Hamsun gjennom hele livet – uavhengig av økonomi, evt. jobb-tilbud, venner, familie eller ekteskapsforpliktelser, inklusive barn. Hamsun gjør rett og slett seg selv til et instrument for kunsten – og klager over det senere i livet (uten å endre kurs selvsagt).

 

Hamsuns notatlapper

 

Det virker også som vakre steder nær vann utløser skrivelysten best. Berg Sanatorium ved Årungen er tydeligvis et slikt sted. Sittende på gårdstunet inne på det vakre Berg (med blyant og notatlapper), der bygdeveien dro igjennom, vekket kanskje også gårdsdrømmen i ham. Og de nasjonale strømningene i tiden falt i god jord hos en forfatter som mentalt sett var på full revers inn i det gamle, lagdelte norske bondesamfunnet (som ikke var noen søndagsskole slik prestesønnen Bjørnson til dels likte å skildre det).

 

Siden nasjonalismen er en av nazismens grunnstener (Blut und Boden), var det kanskje ikke så overraskende at det endte som endte for den fattige bondegutten Hamsun med de store vyene om (litterær) makt, penger og berømmelse (det spartanske, enkle og jordnære liv er nok mer en litterær konstruksjon han likte å holde seg med i gode stunder). En av Bjørnsons sønner ble også nazist, men slapp langt billigere unna enn Hamsun. Den egalitære nasjonalismen i Norge førte de aller fleste nordmenn heller ikke inn i nazismen, kanskje tvert om.

 

En lokalhistorisk liten artighet er at den stridbare Hamsun med sin navnefobi, i sitt lange og omskiftelige liv bare føyde det berømte navnet sitt inn i to medlemsregister, NS - og Drøbak skytterforening (for å ta svenskene hvis de angrep ved unionsbruddet) - og NS-medlemskapet satt langt inne (nylig dokumentert). På den annen side mener mange at Hamsun uttalelser i en senere roman om det forkvaklede småbysamfunn hvor sladderen sitter løs – en stillestående by ved fjorden hvor ”intet helstøpt menneske finnes” – ja, at det er Drøbak.

 

Fjeld Sanatorium i Oppegård er mer et kjærlighetssted for begge, og et gjemmested særlig Bergljot. Stedet ligger også meget vakkert til. På Grand Hotel i Drøbak er altanen Hamsun satt og skrev på vendt ut mot fjorden mot sør. Det inspirerer ham tydeligvis til å legge skildringer og handling i prosatekstene nærmere opp mot Nordlandsnaturens havblikk og mer folkelige miljø.

 

Hamsun produserer kanskje ikke sin beste bøker i det vi kan kalle Follo-tiden, men det er på særlig Berg Sanatorium og i Drøbak han forsøker å restituere seg, lade batteriene, få inspirasjon og klargjøre tanker og ikke minst få et nytt ståsted for en annen type litteratur i en tid da verden holdt på å falle sammen rundt ham. Tidsperioden i Follo er også lang, lenger enn Nordlandsoppholdet på Skogheim. Riktignok reiser han til og fra i denne perioden, men kommer alltid tilbake - særlig til Berg i Ås.

 

Bildene under: Veien fra Drøbak til Kristiania gikk med båt (antakelig en rute opprettet i 1897 fra Kristiania til Tønsberg - her båten “Horten”). Jernbanen ut til Ås gikk over denne viadukten ved Ljan. Til sanatoriene eller pensjonatene var det hesteskyss. 

 

I Follo og Drøbak utprøver han for første gang sin nye litterære folkelige og realistiske maurtue- eller loppeteater-stil med en særegen autoral og til tider kommenterende fortellerstemme, som etter hvert skal gjøre ham internasjonalt berømt og siden også svært rik som dikter (men da har han også lest Charles Dickens (David Copperfield) – for å skrive seg rik, som han sier selv).

 

”Ingen kunstner kommer sovende til sitt mesterverk,” uttalte Hamsun på sin gamle dager. Han visste hva han snakket om. Follo-området, Fjeld i Oppegård, Berg i Ås og Drøbak forseglet på mange måter hans skjebne både som menneske og dikter. Og på mange måter ble disse stedene og Bergljots kjærlighet, og ikke minst hennes penger, også hans redningsplanke i en tid da Hamsuns aldri sviktende mindreverdighetsfølelse ikke tålte at deler av samfunnsklassen han så sårt ønsket å bli en del av, både dyrket ham og vendte seg mot ham.  

 

Follo-tiden førte også til følgende erkjennelse hos Hamsun: Hvis man skal forstå det universelle i tilværelsen, må man grave der man står. Og Hamsun røtter, de få resterende han ikke hadde slitt av, var på landsbygda og i kramboden og ikke i de litterære salonger i byene. Det helt særegne ved Follo-tiden er også det vell av sjangre Hamsun utprøver som forfatter: skuespillet for scene, versedramaet (for lesing), reiseskildringen, novellen, den korte skissen, diktet, poesien og lyrikken og selvfølgelig romanen – og til slutt ikke minst brevformen som han dyrket hele livet.  

 

Fra Follo-tiden fins det et hundretalls brev, flere av dem kan leses til stor forlystelse, mange også til forargelse. Drevne Hamsun-lesere kan ane når mannen er ute på løgntokt og manipuleringsferd, men ikke sjelden avslører han seg selv, antakelig helt ufrivillig. Hamsun sa sent i livet at alt var brent av de mest private brev - altså brev som ikke er med i brevsamlinger som nå foreligger i trykk. Det viste seg å ikke holde stikk. Blant disse kan det kanskje ligge mer opplysninger om Follo-tiden. Kanskje ligger det noen flere brev til Bergljot der også, hvem vet.

 

Follo-tiden banet også veien for det som etter hvert noe løst er blir kalt den hamsunske stil, dvs. dansknorsk iblandet nordnorsk stiltone og ordforråd, de burleske overdrivelser, den (Mark) Twainske humor, den smidige dialog inklusive dekket tale og ikke minst Hamsuns merkelige at-setninger: “…da han går bent bort til henne og nikker og spør at det står vel bra til hjemme? kan hun nesten ikke svare for bevegelse: Tak som spør, tak som spør! sier hun og kan ikke…” og “Jeg bemerket blott at hau, hau, helt til Jerusalem? det er en lang reise!”. Allerede i “Svermere” møter vi denne ugrammatiske perlen: “De våset og talte drukne menns språk og skrytte begge to. Når den ene sa at kom bare an, jeg skal olivenolje deg slik at, så svarte den andre at godt, du skal komme nettopp i rette tid hvis du kommer, jeg skal håndspålegge deg hoslagt. Og mengden omkring fant at det var talt godt på begge sider.”

 

Men også de folkelige og foranstilte pronomener ved egennavn: ”Han Karolius” og de nordnorske feilforsnakkelser og parvenyens lattermilde forsøk på høystil og finprat: ”Dersom at du ikke stjeler det…” eller: ”Men gjester og hva som det angår…”. De underfundige spørsmål med de spekulative adverb: “Hans frue var alle steder fra, fra Holland eller Holsten, kanske fra Skåne, kanske fra et eventyr” – krydrende låneord: “Skal du gjøre deg maroder i alt ditt dagsværk formedelst parykken?” – og parvenyens tale som Hamsun kjente som sin egen bukselomme: “Og så lærer du deg til at tale engelsk og uttrykke deg i sproget hvorhelst du kommer og allevegne i verden”.

 

I sannhet et språk ravgalt inntil kunst, som Hamsun selv uttrykker det.

 

Alt vi elsker ved Hamsun, skjer i språket. Han er den store forfører. Og kanskje ble han også selv forført? Av den norsk litterære institusjon som ved de fire stores bortgang så behendig geleidet ham opp på talerstolen og pidestallen for å spille nasjonalt dikterikon og moralsk forbilde. Tankene er ikke undertegnedes, men i stort monn biograf Jørgen Haugans.

 

Ingen var mindre skikket til den rollen enn Knut Hamsun. Men det skjønte han ikke selv, før det var for sent.

 

Wergelandsjubileet i 1908 foran Nationaltheateret. Den rastløse globetrotter og inkarnerte Peer Gynt, Knut Hamsun, holder nasjonalt hoff i hovedstaden og spiller - i Bjørnsons fravær - nå rollen som litterær nasjonal yppersteprest med bravur. Noen mente riktignok talen var uinspirert, men som seg hør og bør full av etterlengtet og bejublet nasjonal hurrastemning. Altså i beste norske tradisjon slik vi også kjenner den i dag, mener kanskje noen.

 

- - -

 

Bergljot Bech var taus og lojal mot Hamsun resten av livet, mens han åpent og ikke så lite selvrettferdig ga uttrykk for skuffelse over så å si alle kvinner han hadde delt seng med. Siden hennes stemme ikke har fått slippe til, lar jeg telegrafist Ove Rolandsens forlovede i “Svermere”, jomfru van Loos (med tilnavnet Fan los), få ordet idet hun forlater sin forsofne og troløse døgenikt:

 

“Nåde? Nei vet du hva! Nu vil jeg si deg, Ove, at jeg er akkurat som fortumlet over deg. Og jeg vil slettes ikke ha deg til å kjenne meg mer på denne jord. Jeg er ikke bekjent for hverken tyv eller kjeltring, men går min ærlige livets gang. Og har jeg ikke advart deg i min beste mening, og du har bare fremturet. Er det en forlovet mann som går og er slik en kostelig juvel til fremmede fruentimmer? Og bakefter stjeler du penger fra folk og må gå til bekjennelse på en åpenlys veigrind. Jeg er så skamfull at jeg vil gå ut av klærne og jeg kan ikke prekevere meg. Hold bare munnen din, jeg kjenner deg, du har ikke annet å si enn å forherde deg og rope hurra min boys. Min kjærlighet har vært oppriktig fra min side, men du har bare vært akkurat som en spedalsk imot meg og besudlet mitt liv med et tyveri. Det nytter ikke hva du vil si. Gudskjelov, alle mennesker sier det samme at du har lokket meg og misbrukt meg, presten sier at jeg bare skal reise fra deg straks, så nødig han vil det. Prøv nå ikke bare å stå der og skjule deg. Ove; for du er en synder for Gud og mennesker og likefremt et mørkt utskudd (…) For ingen kan ha gjort mer for deg enn jeg har gjort, det vet jeg visst; men du har bare strømmet over av lettsindighet  imot meg og misbrukt meg sent og tidlig. Men dessverre har jeg ikke vært uten skyld jeg heller, så jeg har sett gjennom fingrene med deg helt til nu og ikke åpnet øynene.” - “Jeg vil forbedre meg,” sa han. “Du? Forbedre deg?” svarte  hun og lo bittert. “Men det er dessforuten ingen hjelp i det mere. For du kan ikke gjøre gjerningen ugjort og alldenstund jeg er av hederlig familie vil jeg ikke besmittes av deg (…) Jeg byr deg et evig farvel i dag. Og takk for de gode stunder som vi har tilbragt sammen; de onde vil jeg nu ikke huske.”

 

Kanskje var ikke Berglot Bech så unnselig og tafatt som mange Hamsun-biografer vil ha henne til? I dialogen over går det i hvert fall en kule varmt - og det er kanskje ikke helt usannsynlig at det er selvopplevd fra Hamsuns side. En annen kvinne i samme roman, den nye prestefruen, får siste ordet - og utbryter etter at det pedantiske petimeter av en ektemann stadig løper etter henne fordi tingene ikke legges tilbake der de egentlig hører hjemme i huset:

 

“Fruen tapte tålmodigheten og sa: ‘Gud hvor du er urimelig, du er bestemt syk. Nei, jeg holder det ikke ut!’”

 

- - - 

 

 

 

Utvalgt kildeliste:

 

Bøker og avhandlinger (m/bilder):

 

Altstad, Anders: Knut Hamsun i Follo, Særemne, Ås 2000

Combüchen, Sigrid: Livsklättraren, Albert Bonniers förlag 2006

Egeland, Marianne: Biografiens retorikk. Oslo: Doktorgradsavhandling ved Det historisk filosofiskfakultet UiO 2001

Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer Forlag 1988 (originalens tittel: Enigma. The Life of Knut Hamsun, 1987).

Haganæs, Jul: Nu god Nat min Ven. Oslo: Grøndahl og Søn Forlag AS 1982.

Hamsun, Tore: Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1976 (bearbeidet utgave av biografi utgitt i 1952 og 1959).

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1978 (2. opplag, original tittel: Processen mod Hamsun, 1978).

Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004.

Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004.

Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002.

Larsen, Lars Frode (red.): Knut Hamsun Samlede verker - Ny utgave 2007-2009. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2007-2009.

Nag, Martin: Hamsun i russisk åndsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 1969

Næss, Harald S. (red.): Knut Hamsuns brev (6 bind - 1879-1951) samt et supplementsbind. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001.

Rottem, Øystein: Hamsuns liv i bilder. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S 1996

 

Dessuten en rekke lokalhistoriske kilder, blant annet en helt særegen lokalhistorisk kalender utgitt av Oppegård historielag (der flere bilder er hentet fra og som jeg søker om tillatelse til å bruke - herved) og Knut Dørums Ås bygdebokverk 1850-2010.

 

Internettkilder (m/bilder):

 

Bloggurat: Norske blogger om Knut Hamsun - http://bloggurat.net/stikkord/knut+hamsun (15.12.09)

Michelsen, Mikkel: Hamsun Online: http://hamsun.dk/

Nasjonalbiblioteket: http://www.nb.no/hamsun2009 (15.12.09)

NRK: Samleside Knut Hamsun - http://www.nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/674874.html?p_saksunivers_id=2223

Rasmussen, K. H.: Knut Hamsun - liv og værk - http://www.hamsun.at/

Rudborg, Bjørn: Bergljots hus - http://rudborg.wordpress.com/litter%c3%a6r-sakprosa/bergljots-hus/ (15.12.2009)

Verneforeningen Gamle Drøbak: Dikternes Drøbak - http://www.verneforeningen.no/dikterne.php

Østlandets Blad - Badebyen.no: Hamsuns kjærlighetsrede i Drøbak - http://www.oblad.no/article/20090117/BADEBYEN/965033237/1222/badebyen (15.12.2009)

Wikipedia: - http://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Hamsun

Winter d.e., Kay Olav: DrøbakNotater - http://drobaknotater.blogspot.com/2008/01/hamsun-i-drbak.html (15.12.09)

 

Philippe.stefani@wanadoo.fr: http://pagesperso-orange.fr/charlesson.stefani/index.htm

 

 

- - - -