Knut Michelsen

Eller: Man kan være antisemitt uten å være nazist, men kan man etter krigsutbruddet i 1940 være nazist uten å være antisemitt? (med noe dokumentasjon om Hamsun nazisme og antisemittisme helt til slutt).

NB: For å se dette lange blogginnlegget fullstendig med alle You-tube-snuttene, må du kanskje laste ned (gratis) Firefox og Adobe Flashplayer og åpne www.knutmichelsen.no i nettleseren “Firefox” - du kan godt ha to nettlesere på pc-en din - og bruke dem etter behag.

“De skal ikke undskylde meg, jeg skal ikke undskyldes. Jeg leser aviser, og vet hvad jeg skriver om.” (Hamsun til Wildenvej i “Tidens Tegn”, 9.12.35)

“Men av alle har Hitler talt til mitt hjerte.” (Hamsun i “Norsk Artikkeltjeneste”, høsten 1941, jfr. “Hamsun. Erobreren”, s. 248)

Her på Akershus ble både hjemmefrontsmenn og nazister skutt under og etter krigen - passende sted for en Hamsun-debatt altså…

Edvarda foran Stortinget…

Her i Stortingsgaten - rett overfor Burns - holdt Hamsun dommedag over de fire store høsten 1891… Haugan til venstre. “Farsdrap” på “genier” er en populær sport blant endel mannlige forfattere. De kvinnelige forfatterne forholder seg mer avslappet og reflektert til sine formødre, virker det som…

Lars Frode Larsen - nasjonalt og internasjonalt kanskje langt den betydeligste Hamsun-forsker noensinne… Hans vitenskapelige og monumentale Hamsun-biografi “Den unge Hamsun”, “Radikaleren” og “Tilværelsens Udlænding” (frem til 1893) på rundt 1500 sider rager over det aller meste skrevet om Hamsun. Redigeringen og utgivelsen av Nye Hamsuns samlede (med “alt” Hamsun skrev) er også Larsens og Gyldendals verk.

Forfatteren Vigdis Hjort, i midten, har bidratt i flere Hamsun-debatter med sin intuitive språkfølelse og skarpe iaktagelsesevne - denne gangen snakket hun også om Hamsuns bulimiske språk… Redaktør i “Prosa” og ordstyrer Karianne Bjellås Gilje, til venstre, har også skrevet en hovedfagsavhandling om Hamsuns sakprosa.

Jon Langdal (filosof og pedagog): kritisk til bl.a. Atle Kittangs og andre norske litteraturviteres “bortforklaring” av Hamsuns antisemittisme…, jfr. “Hvordan trylle bort det ubehagelige? - Et blikk inn i den magiske forskning” i Agora nr. 1/2-99. Bloggtittelen er altså hentet herfra.

Hjemmefrontsmuseet huser nå også nazisten Hamsun - tiden skrider langsomt fremover… Det er grevlingen (graveren) Lars Frode Larsen som står for denne utstillingen (revene farer rundt og snuser litt her og der - og finner av og til det store byttet, riktignok…)

Fattiggutten og oppkomlingen fra Garmo og Hamarøy likte leken med de store… - og jo mer han fedtet oppover desto mer sparket han nedover…

Her kommer gutta og skal ordne opp med all sendrektigheten i verden… Hamsun på vei inn til Hitlers lille gjemmested, Berghof i Bayern. Både byråsjef Egil Holmboe til høyre for Hamsun og tolken Ernst Züchner, bak, fikk bryne seg på en skikkelig absurd Ionesco-dialog ved anledningen…

På fjorden nedenfor Akershus kom tilfeldigvis et skip med en gulkledd herre, en viss Nagel, seilende inn…

Og på Rådhusplassen dukket med ett Kristiania opp - denne forunderlige by som ingen forlater før….

Etter begge dager møttes flere av deltakerne i debatten på “nye” Skansen - fredag med pils og annet godt, men uten Vigdis Hjort over. Lørdag ble det bare kaffe for Haugan, Hjort og undertegnede. Gyldendal spanderte fredag til tross for Haugans varme kuler.

Fredag 4. september og lørdag 5. september i år debatterte Hamsun-interesserte forfatterens nazisme og antisemittiske uttalelser før, under og etter krigen.

Sted: Akershus slott, Margretesalen.

Innledere og debattanter:

Jørgen Haugan (”Solgudens fall”, 2004), Lars Frode Larsen (”Den unge Hamsun”, “Radikaleren”, “Tilværelsens Udlænding”, 1998-2002) , Vigdis Hjort (siste bok “Tredje person entall”), ordstyrer Karianne Bjellås Gilje (red. i tidsskriftet “Prosa”). Fredag innledet Kjartan Fløgstad (forfatter - siste bok “Grense-Jakobselv”) også med et foredrag om “Reaksjonær modernisme”. Ikke full sal denne gangen, men temperaturen ble høy og ikke alle var komfortabel med at Knut Hamsun ble karakterisert som antisemitt overhodet. Motsetningene sto vel hardest mellom Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen og biograf Jørgen Haugan.

Biograf og Hamsun-forsker Lars Frode Larsen hevdet at Hamsuns nazisme er godt dokumentert - og på Hjemmefrontsmuseet like ved er det nettopp Larsens bragd at dette nå kan frontes i full offentlighet - og uten at debattanter (slik undertegnede til tider har opplevd det) “husjes” ned med sitater fra “Pan”, samt familiær-liknende tildekningsmanøvrer og tåkelegging som var en vanlig øvelse på en del Hamsun-seminarer for et par tiår siden.

Men Hamsuns antisemittiske uttalelser både i skjønnlitteraturen, sakprosaen og brevene må, ifølge Larsen, veies opp mot dikterens tydelige avsky for den antisemittiske propaganda han møtte i Tyskland i 1938 og uttalelser om Quisling at “det der med jødene kunne han ha spart seg”. Hamsun hadde også jødiske venner og uttalte seg flere ganger positivt om det jødiske folk. Hamsuns negative uttalelser om jødene må også sees i lyset av sin samtid der en sentral norsk avis som Aftenposten etter Krystallnatten i 1938 skrev at - jødene ikke var uten skyld i hendelsen…

Biograf Ingar Sletten Kolloen (”Hamsun - Svermeren”, “Hamsun - Erobreren”, 2003-04) inntar omtrent det samme standpunkt som Larsen.

Journalist Terje Stemland (journalist i Aftenposten) er kanskje representativ for den gjengse oppfatning blant Hamsun-lesere i Norge - “Den eviggyldige forfatter”, 1.8.09.09.

Litterær biograf Sigrid Combüchen er heller ikke sterk på Hamsuns nazisme.

Biograf Jørgen Haugan har redegjort for sitt utgangspunkt i debatten bl.a. i denne Aftenposten-kronikkene “En nasjonal dekkoperasjon”, 18.9.09 (nettdato) og denne “Det norske Hamsun-traume”, 23.10.04.

Biograf Robert Ferguson (”Gåten Hamsun”, 1988) avviste i en kort kommentar i Aftenposten “Vi tar mannen for alvorlig” 22.9.09  at ha betrakter Hamsun som nazist - og at slike debatter bør sees i et større og internasjonalt perspektiv.

Kolloen ga et tilsvar til Haugan i samme avis “Konspirasjon og fakta” 19.9.09.09.

Haugan svarte med artikkelen “Ikke nazist uten å være antisemitt” 23.9.09.

Dette siste er en forkortet versjon av et opprinnelig innlegg fra Haugan - her i fullversjon. Haugan støtter seg her blant annet på Ståle Dingstad og hans bearbeidete doktorgradsavhandling utgitt i bokformi 2003 “Hamsuns strategier - realisme, humor og kynisme”. Avhandlingen er den første norske doktoravhandling som vesentlig tar for seg Hamsuns forfatterskap fra 1900-tallet - og også det er nettopp et poeng i Haugans argumentasjon. Haugan støtter seg i tillegg også på to sentrale artikler: Den før nevnte “Hvordan trylle bort det ubehagelige? - Et blikk inn i den magiske forskning” i Agora nr. 1/2-99 av Jon Langdal og “Knut Hamsun´s Anti-Semitism”, Edda nr. 5, 1977 av Allen Simpson.

Simpson har imidlertid blitt møtt med kraftig kritikk og motbør fra Sten Sparre Nilson i Edda nr. 3, 1979, Dolores Buttry, Edda nr. 2, 1986, Lars Roar Langslet i “Rev eller pinnsvin. Tre essays om Hamsun”, 1995.

Simpsons konklusjon kan likevel være verd å sitere: “Finally, what relationship is there between Hamsun´s anti-Semitism and his support of Nazi Germany? The answer is that he did not support the Nazis because they were anti-Semitic, but because he was: had he not held the ideas about the Jews (and about other races too) he did, he could not have supported the Nazis, no matter how attractive ha may have found other ascpects of their program. And in this he was not alone.”

- - -
Hvilken konspirasjon? Et svar til Kolloen.

Av Jørgen Haugan

Kolloen påstår at jeg i min kronikk lufter konspirasjonsteorier. Jeg har bare laget en historisk oversikt over norske bortforklaringer og den smertelig langsommelige norske erkjennelsesprosess når det gjelder Hamsuns ekstreme politiske holdninger. I 1952 – ved Hamsuns død – konstaterte Sigurd Hoel at det var ingen antisemittisme hos Hamsun og at nazismen var bare en ”stripe” i mannen. 50 år senere er man kommet så langt at Kolloen kan erklære at Hamsun var ”fullscore” nazist. Til Sigurd Hoels påstand om ingen antisemittisme hos Hamsun korrigerer Kolloen med at bildet er ”flertydig”. Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne at Hamsun var like ”fullscore” antisemitt som nazist?

De hamsunske ytringer om jødene Kolloen selv refererer i sitt svar til meg - og selv kaller ”antisemittiske utsagn”, synes jeg ikke støtter hans sak.

Om forholdet mellom nazisme og antisemittisme vil jeg henvise til Ståle Dingstads klare og korte fremstilling i hans disputas Hamsuns strategier (2003):

”Antisemittismen var i mellomkrigtiden sterkere i østeuropeiske land enn i Tyskland., og den var tydelig også blant mange kommunister. Men idet krigen var et faktum, kunne man ikke være nazist uten å være antisemitt. Når man formelt definerer Hamsun som nazist på bakgrunn av støtten til Hitler og hans regime, kan man ikke samtidig hevde at han var en venn av jødene. Hamsun hadde riktignok jødiske venner, i den grad man kan si at han hadde venner i denne tiden. Men det var helt vanlig, også blant ledende nazister i Tyskland”(s.265).

- - — - -

Under kan du se et klipp av Jørgen Haugan i debatten på Akershus slott i anledning Hamsun-jubileet 2009. Temperaturen var til tider høy.

- - -

To senere innlegg avslutter denne Hamsun-debatten foreløpig:

Fra Holocaust-senterets stipendiat Ragnhild Maria Hauglid Henden - “Den flertydige Hamsun”, Aftenposten 28.09.09.

Fra Jon Langdal: “Heftar alltid ved Hamsun”, Aftenposten 4.10.09.

-  - -

Utvalgt dokumentasjon på Knut Hamsuns nazisme og antisemittisme:

Vidoer fra YouTube:

Fra “Norsk Filmrevy” nr. 34/44, 28. august 1944 (på Palassteateret?) - Merk at disse filmsnuttene er produsert under krigen - og sannheten er den første som dør under en krig, sies det. Men det virker her som Hamsuns aldri hvilende hybris slår ut i full blomst, særlig det første innslaget som er fra slutten av juni 1943.

Josef Terboven tar imot Hamsun på Fornebu etter journalistkongressen i Wien 23-25. juni - og lager et prakteksempel på propaganda i egen favør til tross for at turens hensikt var å fjerne nettopp ham. Bakgrunnen var at NS og Qusling med stadig svekket oppslutning i Norge spilte høyt og startet en maktkamp mot Terboven og Rikskommisariatet i Norge. Den gamle Hamsun skulle brukes som brekkstang i et møte med selveste Hitler, men strategien mislyktes. Møtet i Berghof 26. juni ble arrangert rett etter journalistkongressen, men er ikke omtalt her (klippet vekk av You-tube-innleggeren eller tyske propagandamyndigheter i Norge, antakelig det siste).

17. mai 1943 var 10-årsdagen for NS og Hamsun skriver i en  hilsen til partiet: “Jeg syns det går riktig godt nu: Ubåtene arbeider jo natt og dag” (…) “Jeg ønsker oss alle lykke til!” (kortversjon: norske sjøfolk drukner i tusentall - det er synd, men tross alt kanskje positivt for oss som tror på Tysklands seier). Det er nå dokumentasjon på at Hamsun meldte seg inn i NS 4. mai samme år (hvis ikke også den er et falsk Hamsundokument). Men innmeldingen var etter sterkt press fra mange hold (årsakene til Hamsuns vegring kan være mange).

I mai samme år drar også Hamsun til Berlin for å møte Goebbels (som sammen med Alfred  Rosenberg og Hitler er nazismens fremste ideologer - “verden er bedervet og må renses for jøder, signøyere, homofile, sinnsyke, krøplinger…” etc.). Goebbels blir  overrakt Hamsuns Nobelprismedalje og dikteren skal ha vært rørt til tårer. Men hensikten er her klar - Hamsun ønsker et møte med Hitler - det var alltid viktig å gå helt til topps når man fremmet sine krav - pekuniære eller politiske ( og det hadde lykkes mange ganger før).

Mye tyder på at Hitler selv ikke var særlig positivt stemt etter å møte en gammel døv mann som stort sett snakket i monologer ( som Hitler selv) og som ønsket å fjerne “hans mann” i Norge. Hamsun er en kort tur hjemom før han reiser på nytt til Tyskland. Han og Marie har den syke datten Ellinor med seg hjem til Nørholm.

Det er (antakelig) datteren Ellinor vi ser på film-utklippet om besøket på den tyske panser-enheten sommeren 1944. Dette er omtalt i den sensurerte Aftenposten 26. august 1944. 25. august - dagen før - ble Paris befridd av allierte tropper! Men det kom ikke med her, av naturlige årsaker.

Fra “Norsk Filmrevy” i forbindelse med Hamsuns 85- årsdag 4. august 1944: “Bare” 17 signerte artikler om Hamsun i avisene (mot 85 på 80-årsdagen). Hamsun ble innlosjert i Terbovens (!) hytte ved Høvik for å slippe unna all pressestøyen, tysk vakthold og egen kokke! Hitler som hadde overlevd et attentat bare to uker tidligere, telegraferte. Det gjorde også Goebells, Nicolas von Falkenhorst (øverste militære ansvarlig i Norge og som ledet invasjonen av Norge i 1940) - og Terboven. Einar Schibbye, Gyldendals nye direktør (etter Tore Hamsun) avsluttet sin tale i aulaen: “(…)et folk av Hamsun-elskere hilser Knut Hamsun i dag.” En sannhet med visse modikasjoner. Den gamle Hamsun var både mislikt, til dels forhatt, blant sine gamle lesere. Verken Quisling, Terboven eller Falkenhorst var i aulaen i Oslo (krigen var på hell og tyskerne var i ferd med å tape).

Fra spillefilmen “Hamsun”, 1996 - Hamsuns møte med Hitler på Berghof (det er utførlige referater fra hendelsen - og flere ulike kilder uttrykker noenlunde det samme - så vi må gå utifra at det var slik det skjedde.)

Trailer “Hamsun”, 1996 (merk at filmen er basert på dokumentarroman “Prosessen mot Hamsun” (1978) av  Thorkild Hansen der norske Hamsun-forskere påviste “et hav av småfeil”. Jørgen Haugan m.fl. er også til dels svært kritisk til Hansens Hamsun-bilde. Bildet av den “humanistiske nazist” er lett å få øye på her. Max von Sydow blir svarløs ved et slikt spørsmål direkte rettet til ham.

- - -

Utvalgte sitater:

Brev, artikler og uttalelser før, under og etter krigen:

Kladdet brev til Georg Brandes (av jødisk herkomst) , Hamarøy 15. juli 1916: “De burde ifald nu som Olding prøve at styre Deres løse Mund. Den har hverken gjort Deres Race eller Deres personlige Karakter Ære.” Hamsun hadde og hadde hatt et svært ambivalent forholdt til Brandes siden slutten av 1880-tallet i København. Hamsun ble til dels hjulpet til “Sult”-suksessen av Brandes-brødrene, men G. Brandes holdt ham på god avstand i mange år - men det var Brandes Hamsun henvendte seg til når han holdt på å gi opp forfatterskapet på begynnelsen av 1900-tallet. Bakgrunnen for brevet er en uttalelse fra Brandes om at Hamsun hadde “solgt seg” til bladet Simplicissimus (”Knut Hamsuns brev 1915-1924″, 1997, s.122-124).

I artikkelen “Nabobyen”, Aft. 8. og 12.7.17: Hamsun skriver om boka “Den moderne Mennesketype” av dr. Konrad Simonsen: “(…) en skjønn og skjønn livslære: bort fra vår tids mekanisering av mennesket, tilbake til en mere sjelelig tilværelse. Jeg skylder denne bok så stor takk og jeg unner andre den berikelse å dukke ned i den…”. Allen Simpson skriver om samme bok: “The book Hamsun recommends here so movingly, Den moderne Mennesketype, is a witless, racist and anti-Semitic glorification of the Germanic soul, written  by a man who had also published an anti-Semitic book on Georg Brandes several years before (Georg Brandes: Jødisk Aand i Danmark), (…).”

I artikkelen “Fascismen i Norge”, Fylkesavisen 11. januar 1934 (Skiensfjordens presse): “En gang siger i en eller annen form fascismen inn i Norge også. Det er bare de stokkblinde som ikke enda ser forskjellen på tiden og politikken før og efter krigen, (…).” Artikkelen som sådan er et åpent og glassklart angrep på demokratiet som idé og et varmt forsvar for fascismen som sådan.

Hamsun ledsager sitt svar med følgende bl.a.: “(..)hvis De tar det, skulle det helst være uten trykkfeil. Jeg blir forvansket i alle land.” Forvansket? Spørsmålet er om Hamsun ville ha følt seg vel i all denne velvillighet han i dag blir utsatt for blant dem som nesten daglig beskytter ham mot hans egne meninger - de samme gjennom et langt liv? Hans venstreradikalisme i ungdommen hadde jo lite med demokrati å gjøre. Flere Hamsun-artikler på 30-tallet er skåret over samme lest (om Quisling, 1936: “Hadde jeg TI stemmer skulle han få dem.” (F.F, 17. oktober 1936).

I artikkelen “Vente og se”, 10. juli 1934: “Nei kom med det forige Tyskland, med republikken, da kommunisterne, jøderne og Brüning regjerte i dette nordiske land!” (sarkastisk ment fra Hamsuns side her om etterkrigstidens “sykdommer”).

I forbindelse med utgivelsen med boken “Det nye Tyskland” senhøsten 1935 tok Aftenpostens journalist Niels J. Mürer til orde for å se diktaturet, jødeforfølgelsene, konsentrasjonsleirene, undertrykkelsen av politiske motstandere og nazifiseringen av kunst og vitenskap under fen felles synsvinkel (selv om alt dette bød “oss” imot), finne forutsetningene og forklare dem. “Det var ret, slik  skal vi skrive om det store Tyskland; med forståelse,” skriver Hamsun til Mürer i et brev 29.10.35 (”Knut Hamsun brev 1934-1950″, 2000. s. 101-102 - “Erobreren. Hamsun”, s. 145-46).

Marie Hamsun uttaler seg også nedsettende om jødene i Norge og i et brev 10.2.40 skriver hun: “…et blodbad blir det til våren. Målet er offeret verdt, mener den tyske ungdommen, som da må gå i døden.” (hun kjøper senere i 1944 også inn antisemittisk litteratur til skolene i Eide, jfr. “Hamsun. Erobreren”, s. 303) - Senere uttrykk hun også tanker om at det ikke er det viktigste at barna får et langt liv, men at det utretter noe - “Det største han kan gjøre er å kjempe for Norge mot bolsjevismen.” Uttalelsene forteller kanskje noe om den forgiftede og hatske stemningen på Nørholm (også mellom ektefellene), men også om den politiske stemningen i Norge generelt. Kommunismen ble sett på som en reell trussel (ikke som en studentlek på universitetene 30 år senere). Dette temaet eller det manglende fokus på kommunistfrykten på 30-tallet, er noe flere anmeldere innvender mot Kolloens biografi (men stort sett har særlig den siste boka blitt mottatt med ovasjoner).

I artikkelen”Et ord til os” fra 19.4.40 skriver Hamsun om Carl Joachim Hambro (av jødisk herkomst): “Det meldes fra Sverige at Carl Hambro vilde tale til det norske folk. Ja, han var den rette! Han er sønn av en i sin tid innvandret familie som har fått være her i landet. En prater, en talemaskin. Han har vel sin fortjeneste han og, men det å rettlede det norske folk just nu, det er han ikke mann for. Han mangler grunnlaget; det å være norsk i sin sjel. Denne mangel på norsk sjel har han vist flere ganger.” Nasjonalisme og antisemittisme går her hånd i hånd som i mange andre land. Men en skal her heller ikke underslå at Hambro hadde skrevet negativt om flere av Hamsuns romaner - og Hamsun glemte aldri en fornærmelse. Ved lesing av sitatet faller en lett også på den formastelige tanken om den “særegne nynorske veremåten” som visst skal være genetisk, eller?

I “Norsk Artikkeltjeneste”, høsten 1941, jfr. “Hamsun. Erobreren”, s. 248: (…) vi skal i et samlet Norge gå inn i forbundet av europeiske sater under tysk nasjonalsocialistisk førerskap. Det er vår oppgave (…) All motstand vil bli knust (…) Det er skrevet så meget og av så mange om vår fremtid. Men av alle har Hitler talt til mit hjerte.” Marie svarer følgende på samme enquête: “I det nye Europa uten jødedom og bolsjevisme vil det nasjonale Norge utveksle verdier med andre land og vokse inn i en stor fremtid.”

“Således som våre land i tidligere tider hørte sammen i handel og vitenskap, samferdsel og livsbetingelser, så vil det atter blomstre op en rik kulturperiode som bygger på en germansk livsanskuelse i Norge og Norden. Forutsetningene er der. Dette er ingen profeti, det er sund viden og historisk intuisjon. Det er en dyp bevissthet om det kjente og det hemmelige, grunnet på slektskap og blod. Vi er alle germanere.” ( “Knut Hamsun svarer på to spørsmål” i Grimstad Adressetidende 30.1.41 - “Hamsun. Erobreren”, 2004).

Om Roosevelt, februar 1942 i artikkelen “Verwirklichte Kameradschaft”: “Stiv og sta går han sin vei, en jøde i jødisk tjeneste, den førende ånd i Amerikas krig for gullet og jødemakten.” - “Europa ønsker seg verken jødene eller gullet deres, verken amerikanerne eller landet deres. Europa rydder for tiden i sitt eget hus og tenker ikke på eventyrlige slag mellom verdensdeler.” En skal her merke seg at originalmanuset til artikkelen er gått tapt og at bl.a. Kittang stiller spørsmål om utsagnet virkelig stammer fra Hamsun - på den annen side: dikteren sto ved sine artikler etter krigen. Hamsun skriver nedsettende om “jødene” Roosevelt, Beyer og Hambro til tross for at de så langt Dingstad kjenner til - ikke er jøder. “Det endrer likevel ikke ved Hamsuns demonisering av jødene,” skriver Dingstad, s.270. Hamsun har også en skjult “jøde-replikk” til Brandes i et brev, men her kan det være gammelt nag fra 1890-tallet som slår igjennom - Brandes var jøde.) Denne artikkelen dukker likevel opp hos Lars Frode Larsens “Taler på torvet 2″, Knut Hamsun Samlede verker, bind 27, 2009, med artikkelen “Kampen om Europas frihet”, “Vaktposten i Norden”, 14.3.42.

Vitnesbyrd på pressekongressen i Wien, gjengitt i Aftenposten 24. juni 1943: “Den tyske befolkning hadde også litt etter litt i årenes løp fått et innsig av fremmede elementer, som infiserte og svekket den germanske ånd i folket - det passet England godt. Tyskland skulle svekkes. Et overdrev av ugermanske folkeslag og raser grasserte i landet og utbyttet befolkningen som no var utpint etter krigen.” Jødene nevnes ikke spesielt her, “men det er dem dette angår,” skriver Ståle Dingstad i sin bok “Hamsuns strategier”, s. 269.

Om Harald Beyer, brev til sønnen Tore 12. april 1942: “Har du sett at Harald Beyer nestammer fra Bergenjøden som kaldte for Bønnebogmeyer - han har faat en Bok hos N. Gyldendal om Kirkegaard (Som om en Jøde kan skrive kan skrive om Kierkegaard!). Det er samme Skitt som det Grieg før gav ut om tyske tyske Tænkere. - Harald Beyer helt betydnings, har før vært hos Ashehoug. - Nei jeg vil ikke garantere for Grieg - Jødenboken mot Kirkegaard bør indrages, han vil bare frækt si at han ikke er Jøde, jeg (jag?, min anm.) hans Navn fra Bladene.” Brevet er skrevet kort tid etter et hjerneslag - jfr. alle skrivefeilene - og kan slike private ytringer brukes som bevis for noe som helst? - tenk om vi for all tid skulle svare for det vi sier i vår egen stue i “mørke stunder” - da hadde det vel nesten ikke vært “rettferdige” igjen i landet…

Videre om Harald Beyer (privat) brev til Tore H. 14. februar 1943: “Og Jøden Harald Beyer (han med et Slags Bok om Kirkegaard) er ikke han skutt? Skulde vært det. - Ja det var bra om Tyskerne tok og tvangførte en Tredjedel Norsker til Østfronten, her vilde bli nok Rak igjen.” Brevet er etter arrestasjonene og deporteringen av jødene fra Oslo havn høsten 1942 ledet av Knut Rød, men en skal da merke seg at svært få visste hva slags skjebne som ventet dem, operasjonene var hemmelige. På den annen side: Hva visste eller ante danske motstandmenn som gode nordmenn ikke visste (våre gutter gjorde kanskje bare sin plikt, jfr. Hanna Arendts “Ondskapens banalitet”) ? - Så å si alle danske jøder ble reddet fra nazistenes leire og ovner. Se også Ruth Maiers tragiske skjebne.

Hamsuns nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945: “Jeg er ikke verdig til at tale høirøstet om Adolf Hitler, og til nogen sentimental Rørelse indbyder hans Liv og Gjerning ikke. Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang, og hans historiske skjebne var den, at han virket i en Tid av eksempelløseste Raahet, som tilslut fældte ham. Slik tør den almindelige Vesteuropæer se på Adolf Hitler. Og vi, hans nære tilhengere, bøier nu vaare hoder ved hans død.” Det er kanskje en formildende omstendighet at det er en døv 86-åring som skriver dette? Bortsett fra at han hadde hatt slike meninger så å si hele livet - om den store, herlige despot som skulle redde oss alle fra demokratiet, arbeiderkrapylet og kvinnesakshylet… (men innrøm at dette i det minste er fikst formulert..)

I “Paa gjengrodde stier” (1949) skriver Hamsun i brevet til riksadvokaten at Langfeldt hadde stukket ham i nesen et referat av samtalen med Hitler, “der jeg skulle ha uttalt mig antijødisk.” Så sier Hamsun: “Jeg gjøre utfald mot jøderne? Dertil har jeg hat for mange gode venner blandt dem og disse venner har vært fine venner mot mig. Jeg opfordrer i venlighet direktøren til å lete gjennom min samlede produksjon og se om han kan finde et utfald mot jøderne”.

Denne oppfordringen tok Allen Simpson som den første. Men han har ikke referert fra Hamsuns samtale med Hitler, hvor Hamsun ifølge referenten skal ha sagt: “Sverige hører til fellesskapet av germanske folk, til Tyskland og oss. Vi vil forbli sammen med Sverige. Men det fjerner seg mer fra oss. Jødene lokker Sverige stadig lenger vekk.” (Solgudens fall”, s. 326).

- - -

Annen dokumentasjon:

Hamsuns evt. medlemsskap i NS var et svært omdiskutert og avgjørende punkt i rettsaken mot ham etter krigen - vi får håpe at dette også ikke er et falsk Hamsun-dokument (flere er i salg, visstnok). Trykk på dokumentet og les datoen 4. mai 1943 - altså rett før de to avgjørende reisene til Tyskland - møtet med  Goebbels og Hitler. Hamsun er ikke bare en nazist - han er en svært aktiv ideologisk aktør med klokketro på den nazistiske ideologien - en aktør kanskje med større nedslagsfelt i Tyskland enn i Norge?

Se også Lars Frode Larsens kommentar her: http://www.aftenposten.no/kul_und/article2391879.ece

- - -

Bloggeren Carl Otto Neppelberg får et innsmett her:

Den norske nazismen var av en helt godartet og spesiell variant, men den hamsunske er i tillegg både flerstemt, ironisk, munter og poetisk og til slutt opphever den rett og slett seg selv (Kittang) - tryllekunstnerfaget fikk altså et ansikt denne kvelden på Akerhus slott - og den største tryllerkunstneren av dem alle var Kjartan Fløgstad som greide å trylle bort 100 millioner lik etter de røde i løpet av bare 45 minutter - godt gjort. Men denne kanskje største nålevende forfatter har da også gode læremestere på ytterste norske venstreside i denne krevende øvelsen… Well done.

Den norske dobbeltmoralen og hykleriet som dukker frem og viser sitt grelle ansikt i litteraturen på slutten av 1800-tallet, stikker frem sitt slue åsyn i denne Hamsundebatten. Alt det vonde kommer utenfra - hos oss og våre gutter er det rent som snø - og er det ikke rent, så er det fordi vi ikke visste - eller ikke forsto - eller ikke ble informert - eller rett og slet sov i timen etc. etc. Eller som en amerikansk forfatter skrev om sin lille bigotte by - her hos oss er alle langt over gjennomsnittet i byen.

- - -

Fra skjønnlitteraturen/skuespillene:

Det er ifølge Larsen kun et par antisemittiske uttalelser i hele Hamsuns skjønnlitterære produksjon:

Fra romanen “Ny Jord” (1893):“Men nu ble også Norem oppmerksom, han forstod at noe foregikk midt for hans sløve øyne og han begynte å blande seg i det, å legge ut om handelsmoralen. Den råtneste moral på jorden, ja opptrekkeri, jødedom, den reneste jødedom.”

I “En Vandrer spiller med Sordin” (1909) skriver Hamsun om et julemarked: “Og her er også hestebyttere og driftekarer som blander seg med fulde folk oppe fra dalen, ja her er jøder som er kommet for å svindle bort en utkrotet lommeklokke eller to skjønt byen ingen penger har.” Også i “I Æventyrland”  (1903) og i Landstryker-trilogien (1927-33) forbindes jøder med svindel med klokker.

Vigdis Hjort innvender i debatten på Akershus slott at en forfatter ikke kan hefte moralsk for replikker i en roman. Haugan innvender at saken stiller seg annerledes dersom det er den implisitte forfatter - altså den styrende hånd eller kraft i verket med sine moralnormer som skinner igjennom og viser sitt sanne ansikt  - og når denne hele tiden skriver nedsettende om jødene som svindlere og pengefolk, så er det helt på linje med den gjengse antisemittiske propaganda i tiden. Undertegnede kan her føye til: pengesvindel og bedrag var da noe Hamsun også kjente svært godt til og personlig hadde god øvelse i, så han kjente vel da “lusa på gangen” antakelig, hvis det er lov å bruke et slikt uttrykk i en slik sammenheng.

“Livet i Vold” (skuespill, 1910): “Negeren” i stykket er Basts tjener. Fra Argentina forteller han: “Bast: Å han fikk fat på en av våre hvite fruer engang, på en avsides estancia. Og hun hadde ikke revolver. Det var alt. Så hængte vi ham.” Personen Bast blir av Hamsun omtalt som “god og ridderlig”. Hamsun skriver om stykket og angsten til døden for å synke dypere ned enn til Blumenschön (jøden? i stykket), “og når hun til slutt mottar negeren er det ikke triumferende og tøsaktig, men som en uavvendelig skjebne.” Hamsun har flere grove rasistiske utfall både mot samer og “negre” både i artikler og romaner. Jeg har ved selvsyn sett hvor plaget samer i Hamsuns “hjembygd” på Hamarøy var av sameskildringene i tv-seriene som ble laget for noen tiår siden.

“Siste Kapitel” (1923): Det avskyvekkende portrettet av fru Ruben i denne romanen. Men her kommer det ikke eksplisitt fram at hun er jøde. Og andre mener at dette er en svakhet ved Simpsons argumentasjon. Det samme gjelder skildringen av klokkejøden Papst i “Landstrykere” (1927) som Simpson trekker frem.

I “Markens Grøde” (1917) er det også et utfall mot jødene: “Min søn er vår tids type, han tror opriktig på det tiden har lært ham, på det jøden og yankee-en har lært ham,” Med overgangen til folkelivsskildring og realisme på 1900-tallet er Hamsun mer og mer opptatt av type-tegning - noe han på 1890-tallet kritiserte de 4 store for på det sterkeste. Senere i livet viste han bare forakt for disse foredragene og følte seg bekjemmet over dem. Den personlige krisen i forbindelse med det første ekteskapet hadde endret hans oppfatning om litteraturen - og kanskje litt ham selv?

Merk også at Ved Rikets Port (skuespill 1895) ble oppført på Stadttheater i Berlin i oktober 1936. Ivar Kareno i stykket lar seg ikke bøye (og tyske teaterinteresserte strømmer til): “Lat krig komme, det gælder ikke om å bevare så og så mange liv (Marie bruker samme språklige vendinger familiært på 30-tallet!); for livets kilde den er bunnløs å øse av, men det gælder å holde menneske oppreist i os (…)”. Kareno bekjenner seg til “den naturlige despot, befaleren, han som slet ikke vælges, men som selv opkaster seg til anfører over hordene på jorden. Jeg tror og håper på én ting og det er på gjenkomsten av den store terrorist, menneskeessensens, Cæsar.” (Fra “Ved Rikets Port” - “Hamsun. Erobreren”, 2004, s. 165/166).

- - -

Sønnen, Arild Hamsun - krigsreporter på østfronten i ca. 1 år, 1943. Mindre kjent er det kanskje at Tore, eldstebroren, var medlem av SS på 30-tallet. Senere modererte Tore seg kraftig og var mer “stripete” under krigen. Hele Hamsun-familien ble utsatt for sterkt press fra tysk hold for å engasjere seg og verve seg til “saken”.

Oppgjørets time. Det berømte fotografiet tatt av Hamsun under rettsaken mot ham etter krigen - herredsretten i Grimstad desember 1947. Hans forsvarstale var et mesterverk i unnvikende tale, forstillelse og fortielse av egne handlinger under krigen. Han visste ingenting, skjønte ingenting og var helt isolert og under press (fra tyskerne og Marie?) - og arbeidet også for å få frigitt norske fanger - natt og dag (en slags dobbeltagent altså?). Han visste heller ingenting om nazistenes terror (”Nei. Jeg så det ymtet nys før jeg blev arrestert” - i forhørsretten). Offer-rollen hadde hjulpet ham så mang en gang - og det lyktes nesten denne gang også, i “På gjengrodde stier” lykkes han helt. Likevel angret han ingenting av det han hadde skrevet under krigen - heller ikke etter å ha blitt informert om konsentrasjonsleirene og jødeutryddelsene: “Jeg har fred, mit sind er rent og min samvittighet er fri” (”På gjengrodde stier” - “Hamsun. Erobreren”, s. 384). Dersom Hamsun var antisemitt, var kanskje forfølgelsene og utryddelsen av jødene (slik det ble dokumentert etter krigen også for ham) et nødvendig soneoffer for å skape et Stor-Germania (med Norge som fremskutt medlem)? Bare slik får utsagnet over kanskje en mening…

- - -

Fra annen sakprosa og reiseskildringene (det meste her er fra en e-post fra Jørgen Haugan):

I “Under Halvmånen”(1903/05) skriver Hamsun om en reise til Tyrkia: “Lat armenieren hyle og jøden krumme sig og hviske og smiske” og “Jøderne holder sig til Balata i sit eget intime ghetto, hvor de snyter hverandre av hjærtens lyst.” Jødene er hos Hamsun alltid forbundet med ubehagelige egenskaper, de er fete, de smisker, de er kjøpmenn som snyter, oftest med klokker. Det mest positive jødeportrett er Pabst i “Landstrykere” (1927), men selv han driver med snyt med klokker. I “Under Halvmånen” kommer Hamsun inn på den massakre som tyrkerne et tiår tidligere hadde gjennomført mot den armenske mindretallsbefolkning i landet.. Hamsun kaller armenerne for “Østens handelsjøder”. Dermed legger han opp til en legitimering av tyrkernes horrible atferd som ble fordømt av hele verden. Slik rettferdiggjør Hamsun det tyrkiske folkedrap: “Sæt nu at jøderne i Norge begynte å vise åpenbart eller hemmelig fiendskap imot staten og endog gav efter for en kronisk lyst til å gjøre væbnet motstand mot den - hvad så? Så dæmpet vi motstand, skjøt opprørerne ned. Men dermed var ikke saken endt. Nu begynder jøderne over hele verden å hyle. Og de får med sig det kristne Europa til å hyle. Og de får med sig Tyrkiet til å hyle.Og vi, den andre part, blir stum.” (Simpson, Edda, s. 281 - Nye Hamsuns samlede, 2007-09, s. 459 - på dagens bokmål).

Hamsun forsvarer det tyrkiske overgrep med et bisart antisemittisk angrep på armenerne: “Armenierne er Østens handelsjøder. De borer sig ind overalt… Mens Vestens aviser flommer over av tårer over dette folks vanskjæbne, er det ikke vanskelig å høre i Østen at deres skjæbne er fortjent, de fremstilles påfaldende enstemmig som et folk av kjæltringer. I selve Tyrkiet arbeider de landets egne børn ut av den ene stilling efter den andre og indtar selv deres plasser. Handelen kommer i deres hænder, pantelånervirksomheten og pengene. Og utsugelsen.” (samme som over).

Ved å sammenstille armenerne med jødene håper Hamsun å vinne sympati i Norge for tyrkernes folkedrap. Igjen spiller Hamsun på en utbredt norsk antisemittisme.
“De borer sig ind overalt” og tar stillinger fra de etniske tyrkere. Det er det samme bildet Hamsun senere under annen verdenskrig benytter om jødene, “et innsig av fremmede elementer, som infiserte og svekket den germanske ånd i folket” - jødene som noe man har rett til å befri seg fra, nærmest en sykdomsfremmende basille.

I “Æventyrland” (1903) omtaler Hamsun et møte med en jødisk offiser: “Hans ansigt er ubehagelig, jødisk.” Litt senere omtales han slik: “Hans jødesnute er ikke til å holde ut.” Man kan lage en test på det antisemittiske i uttalelsen ved å skifte “jødisk” ut med f.eks. “norsk”: “Han ansigt var ubehagelig, norsk”!

Hamsun spiller direkte opp til en norsk forventningshorisont, hvor det å være antisemitt var ganske legitimt. Det kan henvises til Grunnlovens paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket, en paragraf som Quisling gjeninnførte uten at Hamsun protesterte. Da Quisling innførte at jøder skulle ha et rødt “J” stemplet i deres legitimasjonspapirer, erklærte Hamsun seg innforstått med det i brev til sønnen Tore (”Solgudens fall”, s. 317).

At Hamsun talte for et eget land til det jødiske folk, er ikke nok til å redde ham fra anklagen om antisemittisme, fordi begrunnelsen for et eget land er antisemittisk. Skjønt jødene har bodd i Europa i århundrer, anses de som et infisert fremmedelement som man skal kvitte seg med. Jødene er uønsket i Europa, derfor skal de ha sitt eget land.

At Hamsun hadde jødiske venner, kan heller ikke redde ham, fordi lederne i Nazi-Tyskland hadde også jødiske venner, selv om de konsekvent ville utrydde det jødiske folk. Ståle Dingstad forteller hvordan nazistene skjelnet mellom “Prima-Juden” og “Schweine-Juden”.

Til slutt skal det vel sies at Hamsun aldri skrev skjønnlitteratur på en antisemittisk impuls. Men hver gang han skildrer en jøde, så er fremstilingen antisemittisk. Denne skjønnlitterære antisemittisme var del av en utbredt vesteuropeisk tenkning, i og for seg “legitim”. Det blir først riktig galt i årene opp til, og under annen verdenskrig. Da blir Hamsuns antisemittisme forbryterisk som en del av nazismens kriminelle forfølgelse av jødene.

Til og med så sent som i 1947 finner man en antisemittisk uttalelse hos Hamsun: “Jøden med hans skitne navn” (”Solgudens fall”, s.294) - (Haugan sikter her til brev fra Landvik Gamlehjem?, 29. mai 1947 - om forleggeren Alfred Knopf (1892-1984: “Ja, det er ikke verst med McCann. Han har bare et Par av mine bøker, men han som har alle det er den Jøden (det er mig ikke muligt at komme paa hans skitne Navn - jeg har jo ingen Brev eller Regnskaper …, min anm, kilde Næss: Knut Hamsuns brev 1934-1950, bind VI, Gyldendal 2000.).

Konklusjon: Hamsun har altså både en “legitim” og en illegitim antisemittisme. Hamsuns holdning til jødene er gjennom hele livet antisemittisk.

Undertegnede tilføyer her: Merk her at det er pantelåneren som “redder” Sult-helten (og kanskje også Hamsun) ved flere anledninger i ungdommen. Det er av sine egne man skal ha det… En skal også merke seg Kittangs innvendinger mot å bruke slike sitater mot Hamsun: Dette var talemåter som vanlige på begynnelsen av 1900-tallet - og både franskmenn, engelskmenn og japanere og ikke minst tyskere får like hard medfart. Men det er vel kanskje en forskjell på å sparke oppover - og nedover? Hvem tar innover seg kritikken av amerikanere generelt i pamfletten “Fra det moderne Amerikas Åndsliv”, (1889)? Noe annet er det kanskje å “pløye opp” gamle sår overfor et folk som har vært utsatt for pogromer siden middelalderen?

En absurd tanke - Ståle Dingstad skriver i “Hamsuns strategier”, 2003 følgende: “Selv for de ansvarlige for organiseringen og gjennomføringen av “Die Endlösung” gjaldt dette skillet (prima Juden og Schweine - personlige venner med jødisk bakgrunn og den tause majoritet av jøder). Adolf Eichmann sørget selv, riktignok ikke uten samvittighetskvaler, to ganger for at venner og familie ble skånet for deportasjon. (…) Hitler selv skal ha holdt 340 for  å være “prima” jøder. (…). Det å be om eller sørge for at jøder ble skånet for forfølgelse, deportasjon og tilintetgjøring er altså intet argument for at Hamsun ikke var antisemitt. Skulle det være et argument, så kunne man heller ikke betegne Eichmann, Heydrich, Himmler eller Hitler for antismetter, og det ville jo være absurd.”

- - -

Bildet ble for noen år siden lagt frem som et bevis på Hamsuns NS-medlemskap, jfr. nålen eller merket på jakkeslaget. Andre innvendte imidlertid at nålen eller merket så bildemanipulert ut. Datteren Ellinor til høyre. Bildet er tatt under krigen - kanskje på våren eller forsommeren i 1943, altså rett etter at innmeldingen i NS antakelig skjedde. Det fins et bilde til i Kolloen-biografien der NS-nålen eller NS-merket synes, på s. 300 av Hamsun med det første barnebarnet Anne Marie på fanget i 1944. På vei inn til Hitler på s. 282 bærer han også et liknende merke på venstre jakkeslag. Kolloen skriver at Hamsun også bar merket i forhørsretten sommeren 1945. Hvis så er tilfelle, kan NS-tilhørigheten ha vært et langt mer bevisst valg av Hamsun enn at han “gled inn i det” som han uttrykker det i sin forsvarstale.

Formildende omstendigheter:

Hamsun var nesten 75 år da Hitler grep makten og over 80 da krigen brøt ut. Dersom vi alle - post mortem - må stå til rette for det vi uttaler på sykehjem eller eldrehjem som gamle, så Gud fri oss for vår munn og alderdom. Det hjelper vel heller ikke å skylde på hjerneblødning eller hjerneslag (Hamsun hadde to under krigen)?

“Vi har hatt høve til å se den forhenværende åndshøvding, og kan forsikre våre lesere at han helt senil. Han ser ut som de 84 år han er, går slik og snakker nærmest som en mellomting mellom en olding og et barn, med pipende, skjelvende stemme. Han er ikke på noen måte i stand til å skrive eller tale noe fornuftig. Og når tyskerne nu brukre Hamsun som propagandafigur for sin nyordning, så er et kun navnet og ikke dikterhøvdingen, for han er åndelig død. Fred over hans minne.” (Den illegale “V-posten” 2. juli 1943 - “Hamsun. Erobreren”, s. 292.)

“I en artikkel i Samtiden 1958 gir Gabriel Langfeldt selv følgende meget interessante uttalelse: ´Det som er forbausende i Hamsun-debatten, er det faktum at Hamsun var alvorlig sjelelig og hjerneorganisk svekket under krigen, ikke er blitt godtatt på bred front, som den eneste mulighet til å få ham rehabiliert.´” (”Hamsun. Erobreren”, s. 475). Utsagnet til Langfeldt er tvetydig. Den ene er at Langfeldt mener at Hamsun faktisk var så svekket under krigen, at han, Hamsun, ikke kunne stilles til ansvar for sine handlinger. Den andre er at Langfeldt mener at rehabiliteringen av Hamsun som dikter, altså forfatterskapet, tross alt må veie tyngst.

Kanskje Robert Fergusons uttalelse i Aftenposten-artikkelen over om at vi tar Hamsun eller hans uttalelser for alvorlig, er et fruktbart standpunkt? Eller er det bare enda en apologi? Av svært mange.

- - -

Noen til dels humoristiske strøtanker fra undertegnede om Hamsuniora og kildebruk:

Alle  Hamsun-mytene: Hamsun-forskningen før Lars Frode Larsen var spekket med myter om dikteren som Hamsun i stor grad hadde produsert selv. Ikke engang alder og fødested greide han å få korrekt ut av seg - lån ble til gaver og pengesummene fra kreti og pleti og særlig dem han hadde leid seg inn hos, var kjærkommende og varierende. Pengene fra Zahl fremstår i mine øyne som et nøye og planlagt svindelforsøk - og de ble da heller aldri tilbakebetalt til tross for rettsak (Hamsuns alder spiller nemlig en avgjørende rolle her!).

Når sønnen Tore setter seg ned for å skrive om faren etter hans død, er det også for å redde familiens økonomi (selv om biografiskrivingen om faren startet lenge før). Det samme gjelder også til en viss grad kanskje Marie Hamsun - men hun hadde også andre og mer dyptgripende beveggrunner for å skrive - slik hun var blitt behandlet som hustru (og profesjonell skuespiller) - “etter ham lå det fire lik…”.

Å følge pengene (og berømmelsen), kan altså være et greit utgangspunkt, når man ser hvordan Hamsun er blitt en inntektsbringende industri for mange (også for meg som rev av meg en hovedfagsoppgave om Hamsun - i fullt arbeid som lærer-  og gikk opp 50 tusen i lønn i vgs). Thorkild Hansen møtte imidlertid veggen i sitt forsøk.

Det norske Hamsun-miljøet kledde av ham (”et hav av småfeil”), og de få årene Hansen hadde satt av til research, viste seg å være altfor lite (myten om Nordens store dokuforfatter falt sammen som et korthus i møte med nordmenn som kunne sin Hamsun - ble etter hvert oppfatningen i forfatterens hjemland). Boksalget stupte for Hansen (til tross for Johan Borgens panegyriske anmeldelse), boka blir liggende på lager og Hansen raser.

I et siste forsøk tar han motorsykkelen opp til Hamarøy og skjeller ut en intetanende flokk av deltakere under Hamsun-dagene på Oppeid. Men spørsmålet her er om Hansen rett og slett i Wessels ånd rettet baker for smed? - det var ikke akkurat det nordnorske Hamsun-miljøet som hadde barrikadestormet dansken (Hansen hadde kanske vært for mye på den evigbrune Wesselstuen i Køben før turen?). Men hadde Hansen tatt seg tid til å sjekke kilder og kildebruk i bøkene til en av sine store kritikere, Yngvar Ustvedt, ville nok den gode nordmannen fått svidd pelsen sin skikkelig.

Selv Wergeland greier Ustvedt å skrive om uten å oppgi mer enn en fattig side med kilder. Hansen kunne ha tatt ham for det - hvis han ikke da allerede hadde vært død i flere år. Jørgen Haugan blir også kritisert for feil i sin svært velskrevne og omdiskuterte litterære biografi - av Even Arntzen fra det nord-norske Hamsun-miljøet. I Hamsun-biografiene (kanskje bortsett fra Larsens) er det altså feil på feil på feil - og nå har en mann fra Vestfold begynt å omsette falske Hamsun-brev og Hamsun-dokumenter - og da er det kanskje like godt å betegne alle biografier om forfatteren heretter som romaner - eller kanskje som det meget populære “sammensatte tekster”. Mer eller mindre velskrevne da.

Den siste store Hamsun-biograf, Ingar Sletten Kolloen, gikk i flere år under skrivingen av biografien rundt med et følge av Hamsun-forskere (som noen litt ondskapsfulle til forveksling mente liknet en gjeng støttekontakter). Og avisfotografene var der svært ofte - altså Kolloens avis- og journalistkolleger - mange journalister er også biografi-skrivere. Mediene fikk hele tiden signaler om at nå kommer det noe virkelig stort - nå kommer rett og slett sannheten om Knut Hamsun!

Vi var altså her vitne til verdens beste Hamsun-research, antakelig. I tillegg til en biografi om Hamsun, var dette også ren vitenskap! (boka om Snåsamannen er også det!). Hvem kunne stå imot dette? Hamsun regnes som en Nordlandsforfatter, og mange år av livet ble tilbragt nord for Saltfjellet både i ungdommen og som voksen dikterbonde. Det skulle tilsi at den nordnorske researchen hos Kolloen var god, men Kolloen virket mer eller mindre ukjent med landsdelen da jeg møtte ham på Melbu-dagene for noen år siden.

Rundt en uke hadde Kolloen brukt på Hamarøy (i overensstemmelse med en annen kilde jeg ikke kan oppgi). Årene i Amerika er også antakelig helt avgjørende for Hamsun som forfatter og politisk tenker. Her lærte han bl.a. å kopiere de store russerne, Dostojevskij skrev han rett av, antakelig - og brukte det senere og havnet i plagiatfella. Hamsuns første rasistiske uttalelser er også fra Amerika-tiden. Den skolefattige norske bondeguttens møte med det multikulturelle og rasedelte Amerika, skapte antakelig fundamentet for hans syn på nasjoner, folk og raser senere.

Det skulle i det minste tilsi en USA-tur for Gudbrandsdølen Kolloen, men det ble det ikke noe av - eller ikke tid til, antakelig! Kolloen skal ikke bare levere verdens beste Hamsun-biografi - han skal også gjøre det på rekordtid! Samme grøfta som Thorkild Hansen altså - at verden og biografene aldri lærer…   Det beste jeg kan si om Kolloen-biografien er at bind 2 er minst dårlig - og at han skriver seg kraftig opp, særlig helt på slutten av biografien (her nærmer han seg sin store Tor-Jonsson-biografi). På slutten av biografien har man likevel en følelse av at Kolloen skriver “mot” kildene fordi følelsene overfor sin biografiske “helt” renner over for biografen. Det beste ved Kolloens biografi er likevel det enorme kildetilfanget og noteapparatet som legges ved - og svært  mange kildehenvisninger her er nettopp fra denne biografien. At biografien i tillegg greide å oppspore Hamsuns private brevarkiv på loftet på Nørholm (som dikteren påstod han hadde brent), var litt av et biografisk scoop.

Undertegnede tar feil: Kolloens biografi har fått blandet mottakelse, men mange kjøper og leser bøkene. Min mørke mening er at denne biografen dessverre har levert et rent forlagsprodukt til salg på det store hungrige biografimarkedet - en profesjonell journalist (ledig på markedet) som sitter og skriver med dead-line over seg - og med i utgangspunket litt mer innsikt om sitt objekt enn en flink gymnasiast.

Kolloen må altså lese seg opp - raskt - det haster - og han skriver på inn- og utpust med tusenvis av faktadetaljer som drypper ned i teksten som vått blekk. Kolloen-biografien har rykte på seg for å være godt fortalt. Mulig det, men her mangler etter min smak både avstand og refleksjon til objektet - til dels også refleksjon over kildene (merk også den stadige buktalingen i teksten i bind 1). Forlaget kunne med hell også brukt mer tid på språkvask.

Og Hamsuns skjønnlitterære produksjon har Kolloen dessverre nesten ingen begrepsapparat for å kunne beskrive uten å henfalle til en endeløs rekke av språklige plattheter, selvmotsigelser og til dels meningsløsheter. Dessverre. Men jeg tar vel feil her også. For boka, eller bøkene, er kommet i litt “strippet” internasjonal utgave - etter sigende også på det engelsk-amerikanske markedet - og der slipper ikke hva som helst ut.

Her er for øvrig anmeldelsen av:

KNUT HAMSUN:
Dreamer and Dissenter.

By Ingar Sletten Kolloen. Translated by
Deborah Dawkin and Erik Skuggevik .
Yale Univ. Press.
378 pp. $40

Reviewed by Michael McDonald

Solid og sympatisk levert, men en skal også merke seg følgende om Kolloens språklige grep i biografien:

“Selv om Kolloen virker litt forsiktig med å sette likehetstegn mellom biografi og diktning i Hamsums verker, så virker det som om han trekker nesten mekaniske linjer mellom Hamsums liv/aktiviteter og innholdet i hans romaner. Kolloen bruker selv en “faktisk” språkbruk, understreket av tilfeldige og beklagelige retoriske virkemidler, noe  E.S og D.D.s flytende oversettelse ikke greier å kompensere for.”

Altså fortjent ris til Kolloen, noe ros til oversetterne…

Ups!: Her skulle det visst være en kildeliste…

Bøker og artikler:

Dingstad, Ståle: Hamsuns strategier - Realisme, humor, kynisme. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003

Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer Forlag 1988 (originalens tittel: Enigma. The Life of Knut Hamsun, 1987).

Hamsun, Tore: Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1976 (bearbeidet utgave av biografi utgitt i 1952 og 1959).

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1978 (2. opplag, original tittel: Processen mod Hamsun, 1978).

Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004.

Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004.

Langdal, Jon: “Hvordan trylle bort det ubehagelige? - Et blikk inn i den magiske forskning” i Agora nr. 1-2/99.

Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002.

Larsen, Lars Frode (red.): Knut Hamsun Samlede verker - Ny utgave 2007-2009. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2007-2009.

Næss, Harald S. (red.): Knut Hamsuns brev (6 bind - 1879-1951) samt et supplementsbind. Oslo:
Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001.

Simpson, Allen: “Knut Hamsun´s Anti-Semitism”, Edda nr. 5, 1977.

- - -

NB: Mer utdypende stoff om Hamsun-biografier av meg finnes under Artikler på denne hjemmeside

- eller her

og her

og her

Lykke til!

Knut Michelsen, 27.9.2009 - skriv gjerne en kommentar, oppdatert 10.10.09

Vedlegg:

Knut & Marie - en tragisk kjærlighetshistorie?

Men tragedien ble størst for dem som fikk kjenne følgene av Knut Hamsuns og Maries holdninger og politiske standpunkter på 30- og 40-tallet. Noen kritikere mener også at Hamsuns senere romaner var “nazismen på forhånd” og at hele Hamsuns forfatterskap har et brunt islett.

Men kan nazistenes ugjerninger under den andre verdenskrig få en slags tilbakevirkende kraft på skjønnlitterære tekster skrevet et halvt århundre før? Blir romanene dårligere eller mindre lødig kunst av den grunn?

Og helt til slutt: Hvorfor er det stort sett bare litteraturvitere som uttaler seg om dette spørsmålet - historikerne er stort sett tause? Eller?

Roma-turen ble gjennomført mellom 10. og 14. desember 2008

av Knut Michelsen, lektor i norsk

Allmennfaglærerne på Drømtorp vgs. i Ski gjennomførte en faglig basert Roma-tur knyttet opp mot historiske og kunsthistoriske temaer 10.-14. desember i år. To fra skolens ledelse deltok også. Her er noen bilder og videosnutter fra Roma-turen med noen få kommentarer av bloggforfatteren. Samme forfatter har også lagt ut et blogginnlegg om norsk kunstnerliv i Roma for 150 år siden på denne bloggen - fokus på dette innlegget er Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Sigrid Undset.

For noen år siden ble det hypermoderne begrepet “multimodale” eller “sammensatte” tekster frontlansert i norske læreplaner. Strengt tatt er det ikke annet enn Chaplin-filmene mange av oss så i barndommen - altså enkel tekst, lyd og bilde i salig blanding. Dere må da som nevnt over skru på høyttalerfunksjonen på pc-en for å høre lyden på videofilene.

Men først et videoopptak av en rask test for å sjekke evnen til nylæring og ikke minst endringsviljen hos to unge og fremadstormende lektorer ved skolen (trykk på høyrepila under og se hva som skjer…):

Noen hadde også gjort hjemmeleksa si…

Theresas ekstase av Bernini: religiøse følelser eller erotikk pakket inn i religion? Lektorene var uenige herom

Foran Villa Borghese

Gudsfølelse og drap gikk hånd i hånd i det gamle kristne Europa og fenomenet får nå sin renessanse via andre religioner virker det som…

Noen overrasket med kunnskaper om Pantheon

Mat og drikke - uten duger heltene ikke…

Stedet anbefales og ligger rett ved Barberini-plassen

Med maten fulgte det ofte med underholdning (medbrakt sådan)

På vei inn i det sixtinske kapell der vaktbudsjettet og service-inntillingen til tider kunne nærme seg det omvendt proporsjonale (over) - Ellers: de som lurer på hva “sixtinsk” betyr - så har det lite med tallet 16 å gjøre…

I det aller helligste - her løsnet det visst både for Bjørnson og Ibsen (over) og fotografen sliter like mye med nakke- og hodestilling som malerne i renessansen…

Helt uten guide fant vi denne perlen… (over)

Gatevandringen tar pusten fra fotografen og forsnakkelsene og rimene kommer lett - eller er det andre ting som virker inn her…? (over)

På Piazza Navona var det julemarked - ellers var Roma lite preget av den tyske juletradisjonen med sine mange Kristkindlmarkt… - noen truer også med badedrakter og bading (over)

Pengekasting ved Fontana di Trevi: Forestilllingen om kjøpt lykke, kjærlighet eller evighet er antakelig verdens beste forretningside, altså salg av luft. Og det funker like godt i dag som i middelalderen da pavekirken etter hvert kom til å bytte til seg landeiendommer over hele Europa mot evig liv i herligheten… (over)

Vi måtte også se Pantheon innvendig - og det var store greier… (over)

Vi fikk også med oss en opera-konsert i den anglikanske kirken

To blant flere historiske og kunsthistoriske bidragsytere

Går ariene i dur eller moll i kveld? - stemmerensing før konserten…

Førsteinntrykket av Colosseum… (over)

Endelig inne på Colosseum - de betalte gruppene kom først, de andre måtte veeeeeente…

Hvor er ting og tang?

Denne bygningen ble litt voldsom for meg, men har også fått tilnavnet “bløtekaka” eller “skrivemaskinen” - laget på slutten av 1800-tallet og ligger rett ved Forum Romanum

Inne på Forum Romanum

Se deg om… (over)

Palatinerhøyden var et høydepunkt - sol var det også…

Her var det et gulv over… - inne på Colosseum

Mange skulle tjene penger denne dagen, men disse soldatene var mer enn flotte…

Første bilde av Colosseum - størrelsen og plasseringen i det vakre området rundt ga animert hakeslepp i hvert fall for undertegnede - nordmannen Ole Bull spilte fele her i måneskinn og Bjørnson og Ibsen fulgte i hælene på P. A. Munch og fikk den antikke historien inn med teskjeer (ingen av dem var jo akademisk skolert). Området ble gravd ut omtrent på den tiden de var her… Bjørnson ble norsk nasjonsbygger av det, Ibsen internasjonalist…

Fra det ene høydepunktet til det andre - flokken holdt seg forbausende godt samlet

Michelangelo igjen…

Vi fikk også en dose katolsk teater - et svært sukessrikt religiøst forretningskonsept. De tjener penger på alt - men så har de også noe å selge..

Øving før kardinalens ankomst…(over)

Overlysets mestere…

Følelser og religion som hånd i hanske…

Her endte gullet til inkaene (med Guds vilje da…)

Gebursdagsfeiring på italiensk - ikke demp dere for guds skyld…

Men de norske tok igjen, for vi feiret også…

Hvem var det som døde her da?

Keats eller Shelley?

Dersom du har behov for å svi av 25 Euro på litt tynn og lunka kaffe og en bitteliten flaske pils, så ta inn her - rett ved spansketrappen og er anbefalt i mange reisehåndbøker (de fikk vel betalt for reklamen, håper jeg…)

Våre gutter er fortsatt med på Caffe Greco…

Sigrid henger der fortsatt…

Men det var så fullt at undertegnede droppet kaffen denne gangen - men den så forferdelig god ut…

Olav den Digre var ikke mer hellig enn den hesten han satt på, men her henger han. Gjør deg til offer, så er det ingen som oppdager drittsekken i deg…

Bjørnsons daglige spasertur oppe på Pincio-høyden…

Bak her arbeidet P.A. Munch - på det franske akademiet i Villa Medici

Fram og tilbake mellom kirken og fontenen oppe på høyden ved spansketrappen - det moderne Norge ble skapt i Bjørnsons hode…

Det var ikke lett å finne minneplaten etter Bjørnstjerne Bjørnson på Piazza Barberini i Roma. Forsøket filmes her. Til slutt var det Googles kartfunksjon som greide det (over)

Ibsens bosted under hans andre lange opphold i Roma… (over og under)

Ibsen enda en gang…

Bjørnsons spaserrute når han var i “det norske lune” - og det var han ofte… (over)

Utsikten fra Monte Pincio var mektig også i desember… (her graves det etter de gamle romere også - over)

Og så var det bare å bestille rom på hotell Cecil for Ibsen-interesserte, noe høyere pris enn nede ved stasjonen, men likevel…

Og siste kvelden ble det som sagt italiensk operakonsert…

Takk for laget!

Reise til Italia mai 2006

av Knut Michelsen, visesanger og Taube-tolker

Er Colla Bella i Evert Taubes Fritjof i Arkadien et virkelig sted – eller en ren dikterisk oppfinnelse? Mange Taube-venner og Taube-elskere har stilt seg spørsmålet, men ingen har hittil lykkes å gi et godt svar. Den svenske visedikteren var på reise til Roma i 1920, men gjorde et lengre opphold i den lille, fasjonable badebyen San Remo på den vestlige delen av den italienske rivieraen. Her traff han også for første gang kunstneren Astri Bergman som han senere giftet seg med. Landskapet heter Liguria og kyststrekningen er også kalt Riviera dei Fiori eller Blomsterkysten. I en annen mindre kjent, men langt vakrere vise skildrer Taube det slik:

“Hölj mig, Liguriska natt, stjärnströdd, doftande, sval!
Skänk sinnena ro, tanken vila och frid.”

Mitt ærend i Italia denne gangen var altså ene og alene og finne Taubes Colla Bella. Ville jeg lykkes - på en kort uke? I fjellene over San Remo var det i hvert fall så grønt og blomsterduftende og vakkert at selv en fjellvant nordmann kunne miste pusten. Men hvor i all verden skulle man begynne å lete for å finne Evert Taubes Colla Bella – eller Den vakre åsen – om den fantes?

Kartene for hånden hjalp meg lite – og folk på hotellene kjenner ikke navnet. Reisehåndbøkene og flere svenske nettsteder peker ut flere alternativer: Taube alias Fritjof Andersson har spasert rett opp en av veiene fra San Remo og satt seg på en av høydene over byen. En annen kilde nevner en utsikt ved byen Castellar nord for den franske byen Menton rett over grensen. En tredje mener imidlertid med sikkerhet at stedet Colla Bella ligger ved den lille byen Verezzo nordøst for San Remo, men var det Taubes Colla Bella? Landskapet beskrevet i det berømte førsteverset stemmer dårlig med alle tre stedene:

“På Colla Bellas höjd, där geten skuttar
och glesa furar skugga ginst och sand,
där finns en grön oas, en äng som sluttar
ner mot en vindal och en palmklädd strand.
Där ser man Corsica i siktigt väder
och provencalska bergens blåa bård.
Där doftar kaprifolium och fläder
där kan man vandra ostörd utan kläder
långt ner i dalen ligger närmsta gård.”

Nei, dette kan ikke være Taubes Colla Bella! Og svensken og Taube-eksperten Ivar A Skifjeld som har tatt bildet ved byen Verezzo, tviler også sterkt selv og avfinner seg med at han aldri fant Taubes Colla Bella. Synd, for han var ikke langt unna.

Nei, dette kan heller ikke være Taubes franske Colla Bella. Men utsikten var fin den! Bildet er tatt av norske Marit Engdal.

Da er det langt mer trolig at Taube har gått opp lenger vest, fra kystbyen Bordighera mot den lille landsbyen Negi. Han har med seg ”en korg” med mat og vin, så noen fjellklatring er ikke dette. Han har tatt en avstikker fra landsbyveien, for han tar av seg i den varme solen og vandrer ”ostörd utan kläder”. Men å gå utenfor stiene i dette fjellandskapet er nesten umulig, det fikk jeg selv smertelig erfare. Og veien til Negi er gjengrodd og ufremkommelig, ja man når ikke en gang opp til den øverste gården. Over ligger imidlertid en furukledd ås eller bergkant, og dalen nedenfor snor seg ned mot en palmekledd strand og utenfor ligger det liguriske havet. Og i ”siktigt väder” kan man sikkert ane Corsica eller et speilbilde av fjellene på øya.

Så langt kom man altså – etter tre dagers leting. Ett eller annet sted der opp satt han, den svenske visedikteren og ble inspirert til tekster og melodier som er blitt folkeeie i hele Norden. Blomsterduften er svimlende og man sitter formelig i en grønn oase, nå som for snart hundre år siden. Men noe mangler her… Kan man se konturene av fjellene i Provence fra åsryggen der borte? – Fjellene bak meg virker langt høyere?

Så langt kom man altså – etter tre dagers leting. Men Taubes Colla Bella ligger neppe på denne høyden heller…

Jeg har imidlertid tatt med meg et gammelt kart resepsjonisten Tullia Rossi på hotell Royal Esplanade i Diano Marina fant i resepsjonsskuffen på hotellet. Og etter en lengre saumfaring av hele kartet, dukker plutselig navnet ”Colla Bella” opp, langt lenger vest og langt høyere, på rundt 600 meter over havet! – Jeg sitter rett og slett i nabodalen! Veien opp til Taubes sted går via den lille byen Dolceácqua ved elven Nervia der Claude Monet malte flere berømte landskapsbilder i 1884.

Resepsjonisten Tullia Rossi på hotell Royal Esplanade i Diano Marina som fant det gamle kartet der Colla Bella står avtegnet. På nye kart fins ikke navnet. Den vakre byen Dolceácqua nord for Ventimiglia ligger i dalbunnen nedenfor Taubes inspirasjonssted.

Ingen Colla Bella fins på moderne kart lenger!

Dolceácqua ved elven Nervia, byen der Evert Taube med stor sannsynlighet startet sin spasertur. Veien opp til Colla Bella er imidlertid kronglete og dårlig, selv for en sprek scooter.

Men veien opp derfra er så kronglete og veidekket så dårlig, så har man scooter, er det lettere å ta den nye veien opp mot Perinaldo med oppkjøring litt lenger øst mot kystbyen Bordighera. Rett før fjell-landsbyen, tar man av mot Apricale, men svinger av mot venstre opp på øverste punkt på fjellryggen, stedet heter Colla Bella!

Colla Bella er toppen som skimtes mellom de to telefonstolpene!

Men Taube satt neppe og hadde sin lunsj ved veien? Hva sier teksten? Eksakt! Han sitter på høyden av Colla Bella, og de øverste gårdene i dalen ligger nedenfor ham. Det er beitende dyr der, spredte furutrær, ginst, dvs. små gule blomster, og sand. Men han sitter i en ”grön oas” og ser en ”eng som sluttar ner mot en vindal…” og han ser ikke minst ”provencalska bergens blåa bård” og han kjenner duften av ”kaprifolium og fläder” (hvite hyllebærblomster).

…och glesa furar skugga ginst och sand,…

Colla Bella er fullt av gjengrodde stier etter gjetende dyr og flere forlatte gjeterhytter og tomme vanntrau! Blomsterduften er bedøvende allerede i mai…

Vi må altså til Colla Bellas høyeste punkt, utover årsryggen. Veien dit er lang og kronglete, full av gjengrodde dyrestier, to nedlagte gjeterhytter, noen gamle vanntrau. De små gule blomstene lyser opp i sandjorda mellom spredte furutrær, krattet er ugjennomtrengelig og jeg går meg fast flere ganger. Etter en time i solsteken når jeg på den ytterste toppen, et halvt nedrevet stentårn markerer utkikkspunktet og bildet er som følger:

En fantastisk panoramautsikt mot det liguriske havet, en grønn eng ned mot dalen som slynger seg ned mot stranden helt der nede, en gammel gård en halv kilometer lenger nede kan skimtes i det grønne, og fjellene i Provence mot vest avtegner seg som to-tre blåfargete border i horisonten!

…där finns en grön oas, en äng som sluttar
ner mot en vindal och en palmklädd strand.
Där ser man Corsica i siktigt väder…

…och provencalska bergens blåa bård…

Om Colla Bella i visa Fritjof i Arkadien finnes, må det være her! Her satt han altså, den 30 år gamle Evert Taube, naken med ryggen mot stentårnet og nøt sin nistekurv og sin vin og lot sine tanker vandre. Om de tre nakne kvinnene han senere møtte på turen, er oppdiktet eller ikke, kan man jo fable om. Men huldreskikkelser i et mannesinn er et kjent fenomen fra en mer kysk og tabubelagt tidsalder.

På vei ned sjekker jeg for sikkerhets skyld min nye viten om Evert Taubes Colla Bella – jeg svinger inn til et overnattingssted og peker på fjelltoppen ytterst på åsryggen og sier ”Colla Bella?” til den kvinnelige husverten og smiler sliten, men seiersvant! Hun rister imidlertid på hodet: ”Roccini!” – som antakelig betyr Det lille fjellet. ”Dét er Colla Bella!” sier hun på italiensk og peker opp mot et gammel nedlagt hotell oppe på åskammen til venstre. Stedet kan være fra begynnelsen av 1900-tallet, kanskje eldre, kanskje yngre.

”Dét er Colla Bella!” sier hun…

Colla Bella - et hotell? Har Evert Taube lurt oss alle? – Eller kanskje den svenske visedikteren satt på hotellet og skrev, mens sjømannen Fritjof Andersson satt ute på Roccini og drømte seg bort? Gud vet, og også dikternes veier er som kjent uransakelige…

Åkke som, tenker jeg. Som Evert Taube har også andre nordiske kunstnere funnet sine steder i Liguria. Blant annet den nylig avdøde billedhuggeren Fritz Røed (han med sverdene i Hafrsfjord) og Frans Widerberg i Villa Faraldi rett nordøst for badebyen Diano Marina, og Thor Heyerdahls navn lyser fortsatt på en infotavle i Colle Micheri i Laiguéglia litt lenger øst innover kysten. Disse stedene er i hvert fall mer enn dikteriske konstruksjoner. Jeg dro dit også, men det er en annen historie…

Knut Michelsen, Ås, 14. mai 2006

Reise til København desember 2007

av Knut Michelsen, Cand. Clip og Lim

Reisen til København ligger ute på nettet allerede i tidsskriftet “Norsklæreren”:

http://www.norskundervisning.no/index.php?option=com_content&task=view&id=92&Itemid=62

Eller som pdf-fil HER

 - eller en “Nedsænkelse i Antiken

av Cand Clip og Lim Knut Michelsen

“Internett har lokket en hel generasjon inn i åndelig armod.” (Doris Lessing)

“Millioner og atter millioner av skrivegale apekatter skaper en endeløs digital skog av middelmådighet.” (Andrew Keen)

”Hvor syden er deilig! Her ingen lav grå himmel, hvor der går gamle kjerringer og skuler stygt på det som er vakkert…” (fra ”Chrysantemum” av Hans E. Kinck)

”Roma minner meg om en mann som lever av å vise fram liket av sine døde bestemor.” (James Joyce)

“Rom er et fortryllet Bur, og ingen Fugl paa hele Kloden, som holdtes fangen eengang blot deri, sig føler siden ganske fri, men mærker en usynlig Snor om foden.” (Ludvig Bødtcher)

Innledende ord

OBS: Bruk Ctrl + scroll-knappen oppover på musa for å få større skrift.

Som innledende bemerkning skal nevnes at de aller fleste reiseskildringer fra Italia og Roma har Goethes Min italienske reise som forbilde og referansepunkt. Boka (egt. brev og dagboksnotater) kom ut i 1816 og beskriver den tyske dikterens opphold i Italia i 1786-88. Det er visst bokas slentrende og upretensiøse form som har skapt presedens (men Goethe var da også meget godt forberedt og skolert før oppholdet). Ellers var det vanlig i det europeiske aristokratiet allerede fra slutten av 1600-tallet å sende sine unge håpefulle på dannelsesreiser til Italia og Roma, man snakker om “The Grand Tour”. Når man da kom reisene i vogn over Campagnaen (utmarken) utbrøt reiseføreren: ”Eccolo – San Pietro!” (Se - St. Peter), når man så Peterskirken i det fjerne. Man skal merke seg at Ludvig Holberg og P.A. Munch kom med båt til Cittavecchia og Holberg til fots og Munch antagelig med hesteskyss over campagnaen frem til byen. Ibsen kom med tog rett inn, altså til Il Termini.

“Goethe in der Campagna” maleri av J. H. W. Tischbein ( 1787)

Det første møtet var for mange et sjokk, ikke bare pga. alle de store bygningene og den flotte arkitekturen og kunsten de hadde lest om i latintimene, men også pga. kaoset, de trange gatene og fattigdommen som byen også var rik på. Det var på den tiden vanlig å tilbringe flere måneder i byen, ja år. Å derfor ”gjøre” Roma mer eller mindre uforberedt på fire timer som en nordnorsk venn av meg prøvde for et par uker siden, ender ofte i utsagn om at ”Roma bare er pes!”. Det er den moderne heimfødingens tale.

Vi skal også merke oss at Sigvat Skald (Tordarsson), Olav den Helliges skald, også fant veien til Roma (og fikk kritikk for det under slaget på Stiklestad). I et kvad sier Sigvat Skald at han mottok budskapet om Hellige Olavs fall på Mont (det tolkes normalt som ”alpene”, men ifølge den berømte professor og litteraturhistoriker Francis Bull kan det også bety ”Mons Capitolinus” eller ”Palatinus i Rom”). Den samme Bull hadde lest i en gammel engelsk reiseskildring at det skulle eksistere en gammel runeinnskrift i kirken San Giorgio in Velabro (bygget i det 5. århundre) som ligger i dalsøkket mellom Kapitol og Palatin og undersøkte forholdet, men fant ut at innskriften var orientalsk og bare hadde en viss overflatisk likhet med enkelte runetegn, men som en liten trøst fant de den norske maleren Henrik Sørensens monogram på den samme kirken.

Som et apropos: For den verdensberømte nordmann Thor Heyerdahl hadde dette likevel vært nok antakelig – enhver ytre likhet mellom fenomener gjør at de på en eller annen mystisk heyerdalsk måte står i forbindelse med hverandre… Den rent ytre språklige begrepslikheten mellom ”Asenes hov” og byen ”Ashov” ved Svartehavet er blitt en hel bok om Odins opphav som t.o.m. er blitt diskutert på Blindern. På samme måte var det en litt tvilsom tysk historiker på 1800-tallet som mente at nordmenn var utvandrede grekere fordi navnene ”Samos”, ”Patmos” og ”Ormos” f.eks. lignet på ”Røros” og ”Namsos” osv. Og Pelle-på-nesset han bosatte seg på Peloponessos. Kanskje alle som heter Michelsen – eller enda bedre: Knut, egentlig er i samme familie, hvem vet… Ser man veldig stort på det, er det vel vanskelig å påstå at noen ikke er en del av menneskeslekten (kanskje bortsett fra de som har neandertalergener…).

San Giorgio in Velabro

Sigvat Skalds reise var også en dannelsesreise selv om den med stor sannsynlig var mest under seilet og kanskje via Norvasund (Gibraltarstredet) eller til hest (over alpene?). Ett av norsk middelalders store mysterier knytter seg også til byen Roma. Var kong Sverres mor, Gunnhild, virkelig i Roma i 1170 for å skrifte at hennes sønn hadde Norges tidligere konge, Sigurd Munn, til far? Eller var hele historien oppspinn fra ende til annen - og kong Sverre en svindler i svindlernes tid, som historikeren Kåre Lunden uttrykker det? En tur til Roma i middelalderen tok rundt 50 dager og vi vet at både Erling Skakke og Sigurd Slembe søkte sjelefred i pavens by og også Snorres drapsmann Gissur Torvaldsson (han trengte det vel, for Snorre var også hans nære familie).

To berømte svenske kvinner bodde i lang tid i Roma, Den hellige Birgitta (på midten av 1300-tallet) og Dronning Christina (midten av 1600-tallet), datter av Gustav Adolf den store. Den siste var konvertitt og man ser en profilmedaljong av henne med en gang man kommer inn i Peterskirken. Men etter 30 år i Roma serverer hun følgende til sin sekretær: ”Man sier at den katolske kirke ledes av den Hellige ånd. Jeg tror nesten også at det forholder seg således, ettersom den ikke for lengst er gått til grunne, ti jeg har nå kjent fire paver, fire av disse jordiske styrere, og av dem har ingen eiet sunn menneskeforstand!”.

Vi skal også merke oss at Roma ikke var hovedstaden i Italia da Ibsen ankom byen. En garnison med franske soldater (Napoleon 3) beskyttet Pavestaten mot italienske frihetskjempere (bl.a. Garibaldi). Byen hadde på den tiden 170 tusen innbyggere (London 2 mill.). Først i 1870 ble hele Kirkestaten innlemmet i landet. Romerne skilte mellom tre typer besøkende: pilegrimer, engelskmenn og kunstnere. En nordisk kunstner er representert i Peterskirken: Billedhuggeren Bertel Thorvaldsen sitt gravmonument over pave Pius 7 (1831). Han ble kalt ”grekernes likemann” og het på italiensk ”Alberto Thorvaldsen” og har fått en plass i Roma kalt opp etter seg. Thorvaldsen var dansk/islandsk og hadde bodd i byen siden 1797 og det var svært uvanlig at en ikke-katolikk fikk slike oppdrag – en ”frafallen”. Protestantene var jo levnet lite håp, de ble fluksens ekspedert til helvete, mens katolikker straks ble rykket opp til herligheten slik forestillingene var i motreformasjonens tid.

Ellers var byen tilholdssted for mange nordiske malere og forfattere, bl.a. nasjonalromantikere som J.C. Dahl og Thomas Fearnley på 1820-30-tallet samt musikeren og komponisten Ole Bull på midten av 1830-tallet (for ikke å nevne H.C. Andersen). Senere kom flere av de store norske nasjonalromantiske malerne til byen. Roma var kunstnernes moteby fremfor noen annen på denne tiden, men fra 1890-tallet overtok Paris dette hegemoniet. Realismen og naturalismen hadde gjort sin virkning, og Roma virket bare ”reaksjonær og tilbakeskuende”. Den litterære naturalismen (med sin nitide detaljskildringer) er også løselig forbundet med impresjonismen innen malekunsten – og impresjonismen, den er vel fransk? Både Hans E. Kink, Arne Garborg og Jonas Lie hadde et forhold til byen Roma (særlig Kinck – les novellen ”Chrysanthemum”), men her kommer litt om de tre mest kjente Roma-farerne i norsk litteratur (og da har jeg ikke glemt Holberg).

Bildet er fra ”Dilit” – en kjent språkskole i Roma

Ibsen, Bjørnson, Undset og Roma

Henrik Ibsen tilbrakte totalt 11 år i Roma som fordelte seg på to lengre opphold: Første gang fra 1864 til 1868 og andre gang fra 1878-85. Man må da ta forbehold om at han hadde lange opphold andre steder i Italia, særlig om somrene da Roma var et lite attraktivt sted pga. varmen og hyppig utbrudd av malariafeber blant innbyggerne. Reisen gikk da opp i fjellene, særlig Albanerfjellene (eller Colli Albani) sør for Roma eller ut til havet, øya Ischia utenfor Napoli, byene Sorrento og Amalfi sør for byen. Under sine to Italia-opphold skrev Ibsen seks skuespill (de to første er egentlig lesedramaer som de fleste vet): Brand, Peer Gynt, Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende og Vildanden. Noen mener at dette også er høydepunktene i hans litterære produksjon.

Det eldste bevarte fotografi av Henrik Ibsen fra 1861/62 (33-34 år).

En skapende og lykkelig tid, altså? Ja utvilsomt, men da må man også ta i betraktning den miserable tilstanden dikteren og teaterdirektøren befant seg i da han forlot Norge i april 1864. Han siste bolig var et lite og usselt hus ved jerbanesporet nede på Etterstad, Oslo øst. Familiens møbler var satt i pant (og senere solgt), ekteskapet han og slang (som elevene skriver), han drakk tungt og jevnlig, og noen år tidligere var han faktisk på nippet til å havne som tukthusfange på Akershus fordi han var så forgjeldet og bl.a. ikke greide å betale barnebidraget for det uekte barnet han hadde fått i Grimstad (biografiene sier så…).

Også den gangen var det Bjørnson som reddet ham. I 1863 fikk Ibsen tildelt et reisestipendium av Det akademiske Collegium på 400 spesidaler (eller 1600 kroner fra 1875 – dvs. rundt 160 000 kroner i dagens pengeverdi). Han kom til Roma 19. juni. I de første årene, etter at reisekassen var tømt, var det Bjørnstjerne Bjørnson og regjeringsadvokat Bernhard Dunker som samlet inn og sendte ham penger (igjen). Ibsen sto i gjeld til mange på den tiden, men han fremsto sjelden som en takknemlig sjel, snarere som en rasende og til tider ganske ubehagelig og fordrukken og ikke minst offersentrert injustice collector. Men mye av den motbøren Ibsen fikk de siste årene i Norge, hadde han nok vært med på å skape selv (senere drakk han også mindre). Det monomane hatet og forakten overfor hjemlandet ble jevnlig holdt ved like de første årene - og slaget ved Dybbøl der Bismark viste sine stormaktsambisjoner overfor danskekongen, var blitt et rent mentalt oppheng for den norske dikteren med de store ambisjonene og frihetsvyene. Ibsen snakket om det store skandinaviske sviket døgnet rundt for de som orket å høre på, men greide ikke å gi et skikkelig svar på hvorfor idealisten Ibsen ikke selv hadde reiste ned og vervet seg som soldat slik teologen Christoffer Bruun hadde gjort (Bruun mente siden at det var fiffen i København som hadde provosert fram krigen). Ibsen protesterte altså for all verden, men fulgte med på ferden…

Ellers viser Ibsen et pedanteri og en kranglevorenhet de første årene som nesten får en til å sette spørsmålstegn ved hans mentale helse på denne tiden. Det er i hvert fall et varsku til alle som lider av det stockmannske syndrom (å forfølge retten sin inn til det absurde) om at den gylne middelvei ble oppfunnet for flere tusen år siden og visstnok fungerer godt den dag i dag for dem som vet å ta den i bruk (undertegnede ikke unntatt). Hva møtte ham i Roma? Først og fremst Circolo Scandinavo eller Den skandinaviske forening i Roma. Der var det mulig å treffe andre skandinaviske kunstnere til fest og feiring av nasjonale dager og høytider (kvinner hadde adgang på lørdager, men ikke stemmerett i foreningens saker, noe Ibsen forgjeves prøvde å gjøre noe med…); man fikk tilsendt post og ikke minst låne bøker og aviser. Dagens forening ligger et annet sted – i Trastevere, men huser en del møbler og bilder fra den gang samt protokoller som Ibsen har skrevet og undertegnet. Bjørnson hadde jo vært i Roma i hele to år (1860-62) og snakket ustanselig om denne fantastiske byen til alle sine norske kolleger. Foreningens medlemmer var en broket blanding av skribenter og malere, fleste dansker, men siden kom også flere norske kunstnere. De hadde for vane å spise liggende som de gamle romere, og var ofte så ubarberte og ubehøvlede at P.A. Munch måtte ta affære.

To personer kom til å bety mye for ham den første tiden i byen, men på to vidt forskjellige måter. Direkte betydning får kunsthistorikeren og bergenseren Lorenz Dietrichson og indirekte den nylig avdøde historikeren P. A. Munch som var den første protestant som fikk tilgang til Vatikanets arkiver og som hadde bodd i byen siden 1859 (og døde der i 1863 etter et hjerneslag – gravlagt på den protestantiske kirkegård). P.A. Munch er jo godt kjent for norsklærerne pga. sin Norrøne Gude- og Heltesagn (1840), men også blant historikerne for sin Det Norske Folks Historie i 8 bind (frem til rundt 1300-tallet) som kom ut mellom 1852-59 (jeg har utgaven som nazistene ga ut under krigen, men mangler siste bind). Munch arbeidet ved det franske akademi oppe på høyden Monte Pincio, og flere norske historikere etter ham står i gjeld til det arbeidet og den utvelgelse av dokumenter (avskrifter eller kopier) han hadde gjort i Vatikanet over norsk og nordisk middelalderhistorie. Det var heller ikke noe automatikk i at ikke-katolikker skulle få samme tilgang etter Munchs død, tvert imot.

Forholdet til Dietrichson ble kjøligere etter som Ibsen ble ”radikalere” (dvs. aristokratisk radikalisme – ”Geniet mot Hoben - som Hamsun adapterte et par tiår senere, uten å nevne hovedfienden, Ibsen, selvsagt).

P.A. Munch (Norges store, kanskje største historiker på 1800-tallet som døde så altfor tidlig – selv Bjørnson ble taus når Munch snakket om faget sitt).

Utsikt fra Monte Pincio over plassen Piazza Populo – Ibsen satt også mye her når han var i rimnød de første årene (Brand og kanskje begynnelsen på Peer Gynt).

Fra Holbergs tid? – samme utsikt (Holberg kom hit våren 1715 og var ved så dårlig helse året etterpå at han gikk hjem til København – over alpene…- hans far, som var soldat av profesjon, hadde gjort det samme).

Men mannen som tar imot Ibsen er konsul Bravo, en konvertert dansk jøde som ikke snakket noen språk skikkelig - ”en helt ugenial, halvt komisk og halvt rørende person” (Francis Bull). Han bodde rett over dagens Caffe Greco. Ibsens tilnavn i Roma var ”Il Cappelone” (mannen med hatten). Ifølge Strindberg var det tre ting han ikke likte: barn, blomster og musikk. Ibsen ble heller ingen stor kjenner av arkitektur og kunst i Italia, og mange nordiske kunstnere ble faktisk skuffet ved sitt første Roma-besøk fordi flere av de store severdighetene de hadde lest og hørt om i 1800-tallets latinerskole, var ”pakket inn” i så mye ”rask”.

Ellers mente flere av dem at mye av den antikke kunsten var ødelagt av renessanse- og barokk-kunsten. Diskusjonen og sammenlikningen mellom Rafaels og Michelangelos kunst, var visst også et hett tema blant skandinavene. I Genzano, sommeren 1864, treffer Ibsen (uten familie) også familien Bruun, Lina Bruun (Christoffer Bruuns mor) og ikke minst datteren Thea Bruun som etter sigende skal ha ført til diktet Borte og som også har stått som modell for Agnes i Brand. Både Thea og moren døde av tuberkulose noen år etter:

De siste gjester vi fulgte til grinden;
farvellets rester tok nattevinden.
I tifold øde lå haven og huset,
hvor toner søde meg nyss beruset.
Det var en fest kun, - før natten den sorte;
hun var en gjest kun, - og nu er hun borte.

I Genzano strevde Ibsen med Brand (som et stort og fortellende dikt) og neste år, sommeren 1865, i byen Arricia, fikk Brand sin dramatiske form. Det var også i Genzano at han fikk inspirasjonen gjennom Dietrichson til å begynne å skrive på Kejser og Galilæer – Ibsens hovedverk ifølge ham selv. Verket fikk en meget trang fødsel for å si det mildt – det hang over dikteren i årevis. I byen Frascati leier han neste sommer, 1866, rom i den store villaen Palazzo Grazioli, som ennå står i byen. Her gjør han en språklig revisjon av Kjærlighedens Komedie, men strever også med Kejser og Galilæer. Sommeren etter dro familien til øya Ischia og byen Casamicciola der Peer Gynt stort sett ble skrevet.

Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnson hadde seks opphold i Roma. 1860-62, 1873-75, 1893-95, 1897-99, 1904-05, 1907-08. Altså rundt ti år til sammen. Ibsen og Bjørnson og deres familier bodde altså aldri på samme tid i byen. Så var forholdet mellom dem også ganske turbulent selv om hustruene deres var to bergensvenninner som i ung alder hadde bestemt seg for at barna deres skulle gifte seg med hverandre (og slik gikk det – mennene styrer verden og kvinnene mennene). Vi snakker om Karoline Reimers og Suzannah Daae Thoresen og barna Sigurd Ibsen og Bergljot Bjørnson (gift i 1892 på Aulestad uten Henrik Ibsen til stede).

I motsetning til Ibsen, lærte Bjørnson seg italiensk slik at han både kunne lese, skrive og snakke språket relativt greit (han snakket også tysk og fransk til husbruk, men slet med engelsken). Mye av den nasjonalromantiske dramatikken med inspirasjon fra norrøn tid av de to norske dikterne har sitt utspring i Roma antakelig. Statuene av alle de romerske keiserne inspirerte Bjørnson til å lage dramatiske scene- og helteskikkelser av de norske kongene fra middelalderen – P.A. Munchs store norgeshistorie var også nylig kommet ut og skapte nasjonale feberdrømmer hos de norske gutta. Garibaldis frihetskamp skulle gjentas i Norge – Norge for nordmenn, var et godt slagord da som nå.

Et interessant apropos til disse litteraturhistoriske betraktningene er teorier som til dels er gamle og til dels har dukket opp blant noen norske forskere på retorikk de senere årene: Heimskringla er ikke skrevet av Snorre (i vår moderne forstand), men til dels omskrevet og samlet sammen som et puslespill til en samlet utgave (”edition”) fra mange tidligere verk. Det samme gjelder da Edda-verkene og ordet ”Edda” er antakelig en avledning av det latinske ”edere” (”utgi”) og betyr ikke ”oldemor” som vi norsklærere har lært.

Grunnboka for Heimskringla er Sæmund Frodes samling av fortellinger om de norske kongene på latin som ikke fins lenger (bare henvist til av andre). Sæmund var utdannet katolsk prest og hadde studert ute i Europa, antakelig i Paris, der bl.a. retorikk var et obligatorisk fag. Ved å sammenlikne scener fra norske kongesagaene, hvordan samlingen er bygd opp og hvordan kongene er skildret mht. personlighet og utseende, ambisjoner, kriger og død, men også drømmer og visjoner, er det mye som tyder på at de romerske keiservitaene eller biografiene har vært mer enn inspirasjon for Sæmunds kongeskildringer. Til dels er flere av scenene de samme og den aristoteliske dydsetikken som beskriver kongenes hovedegenskaper er nesten helt lik (de skal besitte rettferdighet, mot og måtehold osv. – samt at ytre trekk ofte gjenspeiler indre egenskaper etc.). Alle variantene av sagaene kan tyde på at skriftlærde munker satt på Island og kopierte gamle skrifter og avskrifter for å lære seg hvordan man skulle skrive, altså en slags latinskole med vitaer som lærebok (da var jo lærdom å kopiere de som kunne noe – i dag…, ja jeg sier ikke mer…).

Den norrøne parataktiske stil som normalt blir regnet som særegen norsk eller islandsk til forskjell fra den tunge latinske hypotaktiske, tar i mindre grad hensyn til en biograf som f.eks. Svetonius. Bjørnson leste for øvrig Svetonius med stor interesse – kanskje det var der han lærte å skrive ”Bryst-norsk”? - (oversatt da). P.A. Munch var for øvrig den første forsker som stusset over en del likheter mellom biografien (vitaene) over de romerske keiserne og kongesagaene. Men etter at studier av den greske og romerske retorikken falt ut av det norske utdanningssystemet (som så mye annet…), har de glorete 17. mai-talene og de nasjonsbyggende retoriske kaskadene og den nesegruse dyrkingen av det (rene?) norske bare kunnet få fortsette ufortrødent videre her hjemme på bjerget. Nynorskfolket opererer til og med med noe de kaller den ”særegne nynorske veremåten” – det skal visst være en helt egen mental standard (som nå er truet) – kanskje den også er genetisk? - eller knyttet til rasen (rene) nordmenn? Jaja.

Hvor stor Bjørnson også var i Italia, er det kanskje vanskelig å fatte i dag. Det kunne forresten også være vanskelig på hans egen tid, for Bjørnsons stadig ekspanderende selvbilde var ikke alltid helt i takt med omgivelsenes oppfatning av ham. Men En fallit (Un Fallimento) ble f.eks. satt opp på Teatro Valle 29. nov. 1893 (riktignok med blandet mottakelse – og teateret ligger der fremdeles, rett bak Pantheon på Piazza della Rotonda rett over Corsoen fra ”Fremmedkvarteret”).

Bjørnsons navn var imidlertid godt kjent for mange italienske avislesere på slutten av 1800-tallet. Mannen hadde jo løsningen på de aller fleste verdensspørsmål og konflikter og ikke minst pågående rettssaker, ikke bare de norske. Og det bjørnsonske syndrom lever i beste velgående i de norske regjeringskontorene i dag, heldigvis for verden må man vel kunne si… (og jo lenger unna problemene er, jo større er kompetansen og handlingsviljen og løsningene mer målrettede og effektive…). Men vi må bare innrømme at mange Roma-kunstnere, særlig en del av de danske, etter hvert ble rimelige fornøyde av alle de norske festtalene, opplesingene, retthaveriet og belæringene fra vår norske nasjonalhelt… - han dro da hjem til Norge igjen, men så ble de lei han der også – og så bar det sørover igjen…

Man gjør seg av og til også følgende tanker: Disse to norske samfunnsstormerne som etter at de verste nasjonalromantiske riene (for dem) var over rundt 1870, var blitt verdensberømte ved dramatisk å sette samfunnsproblemer under debatt (”Staten må vekk” – ”Sannhet fremfor alt” – ”Gud er død” – ”Frihet for individet”) levde altså godt på den norske statens penger i tiår etter tiår og i ly av verdens meste reaksjonære kirkestat (og frihetskjemperen Garibaldis angrep på Pavestaten høsten 1867 skaper bare irritasjon hos Ibsen over at ”politikerne” nå overtar byen…!). De ikke bare levde der, men stortrivdes på sine stadig dyrere hotellrom og leiligheter og med store reisekofferter med oppheng for dresser når de var hjemom i Norge (eller København der de solgte bøkene sine) for å spre det glade budskap om opprør og endring. Bjørnson-familien reiste til og med rundt i Europa med deler av tjenerskapet fra Aulestad og hadde fast kokke i Roma. I 1904 var Bjørnson erklært republikaner og sosialist og leide seg inn i to etasjer i Via Gregoriana 38 på Pincio-høyden med syv rom, bad, loggia og takterrasse. Av frykt for epidemier, sier han selv, kom han seg dessverre aldri til å besøke arbeiderstrøket Trastevere… Avstanden mellom liv og lære kan vel knapt gjøres større, men i norske lærebøker selger de radikale samfunnsstormerne Ibsen og Bjørnson fortsatt godt - akkurat som Dag Solstads politiske radikalisme, jaja.

En artighet for de som sang ”Brede Sejl over Nordsjø går…” på skolen og kjente det norrøne vikingdraget i luften, altså det store diktet Bjørnson skrev om Olav Trygvasson; inspirasjonen fikk han ikke ved Norges værharde kyst, men da han kom kjørende med hest og kjerre med familien over campagnaen fra Ariccia til Roma og så alle vinvognene med store solseil som skulle beskytte vinen mot sollyset…

Ørnen” og prestedatteren Suzannah Ibsen var ryggraden i ”team Ibsen”. Hun holdt horden av beundrere og besøkende unna leiligheten og mannen slik at han fikk jobbet og levert dramaer sånn annethvert år til julesalget. Hun var en bokorm – Ibsen leste relativt lite. Siden bet hun i seg det meste, selv når gammer’n begynte å kikke på småjentene (”for å realisere seg selv?”) - og hun fjernet da også alle evt. bevis om utroskap ved å brenne mange private brev før hun døde… Hun la seg sjelden ned for sykdom og smerte – og døde sittende…

Bjørnson og Karoline (m/familie og venner) på Aulestad - gården holdt på å bli solgt i 1880-årene pga. dårlig økonomi hos Bjørnsons. Forholdet mellom dem kunne være turbulent: ”Jeg vil vistnok aldrig mere blive sådan ret forelsket utenfor Huset; den siste Kur var sterk (dvs. Magda von Dolcke) – Men den dagen han ikke kunne bli ”glad i Andre”, legger han til, ja da var det forbi med ham… I ren overlevelsestrang antagelig, fulgte det så en rekke kvinnehistorier og ”sjelesørgeroppdrag” for skilte og ”misforståtte” kvinner fra Bjørnsons side. Den smellvakre Amalie Skram ville imidlertid ikke Karoline ha ”gaaende rundt” i sitt hus…

Oversikt over Bjørnson-familiens bosteder i Roma kronologisk:

Piazza Barberini 95 (i dag nr. 35)

Via san Basilio 75

Via delle Quatro Fontane 155

Via Capo le Case 18

Via delle Quatro Fontane 147

Via Gregoriana 38

Via del Corso 397

Forslag til spaserturer Se også kartlinken for nærmere detaljer - tast inn “Roma” og zoom deg inn:

http://maps.google.no/maps?f=s&utm_campaign=no&utm_source=no-ha-emea-no-google-gm&utm_medium=ha&utm_term=kart

Gangrute fra hotell Contilia i Via Principe Amedeo 81 til ”Fremmedkvartalet” (Il quartieri degli stranieri) rundt den spanske trappen (se under) der datidens Skandinaviske foreningen og dens medlemmer tilbrakte kveldene (Ibsen og Bjørnson bodde i kvartalet flere ganger – Helge Dahl viser konkret til syv adresser i området som Bjørnson skal ha bodde på). Caffe Greco ligger også der med fotografier/bilder av i hvert fall Bjørnson og Undset. Cafe degli Artisti var egentlig Ibsens stamkafe, men finnes ikke lenger, den lå i Via Capo le Case 17.

Caffe Greco i dag: Her skal det fortsatt være bilder av Sigrid Undset og Bjørnson blant alle storhetene, men stedet skal visst være både dyrt og litt snobbete ifølge flere kilder. Kaffen skal imidlertid være sublim. Bjørnson står i glass og ramme med følgende tekst: ”Til berømte Caffe Greco gir jeg dette portrettet av min far Bjørnstjerne Bjørnson som oppsøkte den alt i 1863 og besøkte den hver gang han kom til Roma.” Den observante leser ser her at hukommelsen også kunne svikte selv den beste familie også den gang - i 1863 oppholdt Bjørnson seg ikke i Roma.


Noen sentrale Ibsen/Bjørnson-steder i Roma i ”Fremmedkvartalet”:

Blått: Ibsens første faste bosted med familien i en leilighet på hjørnet av Via dei Due Macelli og Via Capo le Case midt i ”Fremmedkvartalet” rundt Spansketrappen (eller mellom trappen og Piazza Barberini) med kort vei til Caffe degli Artisti (huset Ibsen bodde i, er revet). Familien Bjørnson bodde også her, i 3. etg. (med altan som strekker seg på begge sider av hjørneleiligheten) i 1897/88, men er det dagens hus? Ludvig Holberg bodde også i dette kvartalet under lånt pass og navnet Michel Recco i årene 1715-16. Italiensk commedia dell’arte med sine faste rolleskikkelser kunne han blant annet studere i byen, men Holberg var også i Vatikanet og fikk låne bøker som sto på forbudslisten, f.eks. opplysningsfilosofen Pierre Bayle som Holberg leste flittig og var svært opptatt av. En vesentlig grunn (sies det) til at også mange nordisk malere og skulptører på 1800-tallet holdt til i Roma eller Italia var lett tilgang til marmor og modeller som ofte sto på Spansketrappen om morgenen. Ateliene lå rundt merket med grønne dører. På osteriene var det for en billig penge adgang til å få laget ferdig medbrakt mat (kjøtt, fisk og grønnsaker) og så kjøpte man billig vin. Men noen mente at i hvert fall noen av kunstnerne i Roma likegodt kunne spist og drukket hjemme i Christiania eller København (for det var stort sett det de holdt på med…). I fastetiden etter karnevalet var det i flere osterier et spesielt værelse for fremmede som spiste fet mat (”cucina grassa”). Hit kastet mang en katolikk et misunnelig blikk, men de trøstet seg med at de barbariske protestantene fikk det igjen i skjærsilden…

Fiolett/rosa: Den Skandinaviske forening i lokalene Pallazo Correa foran ruinene av Augustus mausoleum. Bygningen ble revet av Mussolini for fremheve alle antikke minnesmerker. I dag er som nevnt tidligere en del av inventaret i dette huset flyttet til dagens Skandinaviske forening i Trastevere på andre siden av Tiber, (Circolo Skandinavo per artisti i Via Della Lungara, 231). Grønt: Tritone-kneipene det første lykkelige året (kanskje vi finner en…) Rødt: Familiens andre faste bosted etter 10 år i Tyskland (Dresden og München) i dagens Via Francesco Crispi 55 (da Via Capo le Case 75) - i dag hotell Cecil med en minneplate over Ibsen fra 1910 (med noen faktafeil om at han skulle ha skrevet Brand og planlagt Peer Gynt her) – kan skimtes til høyre for inngangen. Hotell-eieren mener hun er i besittelse av en sofa etter Ibsens (altså en av de få bevarte Ibsen-møbler – møblene i Arbiens gate er jo ikke Ibsens). Minnetavlen ender slik: ”Til dikteren, til hans vidunderlige nordiske kunst som blomstret opp igjen under den latinske himmelen.” Ibsens stamkafé på denne tiden var Café Nazionale på hjørnet av Corsoen og Via della Mercede (til venstre/vest for ”Fremmedkvartalet” på kartet).

I 4. etg. her bodde familien Ibsen under sitt andre opphold i Roma, men det ut fra biografiene ikke lett å tidfeste eksakt tidspunkt og steder for Ibsens Roma-adresser. Innflyttingen kan ha funnet sted november 1880 etter at familien hadde reist hver for seg sommeren og høsten. Hva han skrev her, er også vanskelig å verifisere. For flere av de senere samtidsdramaene, er fullført utenfor Roma, i Sorrento og Gossensass (En folkefiende og Vildanden). Et godt tips kan være at han gjorde notater til Gjengangere da han flyttet inn her.

Den eneste plakett etter Ibsen i Roma (så langt jeg har erfart), men opplysningene om hva han skrev her, stemmer ikke.

Øverst i Via Francesco Crispi den gang (men da med gatenavnet Capo le Case) – Ibsens leilighet lå rundt svingen til høyre. Andre Ibsen-adresser - og de ligger bare noen steinkast fra hverandre og tett opp mot Bjørnsons utgangspunkt i Roma, Piazza Barberini: Via Gregoriana 46 (fra senhøsten 1878), men biografen Michael Meyer skriver at familien bosatte seg ved siden av en kirke i en femetasjers hjørnebygning i Via Due Macelli.

Ved M (litt til høyre): Piazza Barberini nr. 95 (dagens 35): Her står det en minneplate over Bjørnstjerne Bjørnson, avduket 23. desember 1910 (Bjørnson døde i april 1910 i Paris): ”Bjørnstjerne Bjørnson norsk patriot og poet bodde i dette huset under sitt første opphold i Roma 1860/2”). Bjørnson kom først, familien etter, men den vakre danske skuespillerinnen Magda von Dolcke (med kunstnernavnet Rosalinde Thomsen – intet mindre) spøkte i bakgrunnen, og ifølge Helge Dahl hadde vårt norske nasjonalikon (med sin Handske-moral) også et forhold til den berømte danske teaterdiva Johanne Luise Heiberg, hun med sitatet: ”Kan jeg få be om en annen løgn, for den her dugde ikke.” Bjørnson var også sammen med Ole Bull i Roma i 1874 (Bulls andre opphold), men da var bergenseren nesten bankerott etter skilsmissen fra sin andre kone (amerikansk). Ett av de store diskusjonsemnene i Den skandinaviske foreningen den gang – ved siden av spørsmålet om Danmarks forhold til Tyskland - , var om særlig svenskene skulle inviteres til 17. mai-festen. Bjørnson var svenskevenn (og høstet antakelig Nobelprisen for det i 1903 – den langt mer feterte og verdensberømte dramatiker Ibsen, fikk aldri prisen, diplomaten Sigurd Ibsen og unionsoppløsningen sto i veien antakelig).

Tritone-fontenen på Piazza Barberini

Minneplaten eller plaketten av Bjørnson er ikke lett å finne, men den står oppe på veggen på dagens nr. 35 mellom Via S. Basilio og Via S. Nicolo da Tolentino: “Mezzaninetagen ut mot torvet var min bolig” - antakelig dagens 2. etg. Plaketten kan skimtes rett over den røde M-en på den okergule bygningen rett fram.

Veien til Monte Pincio fra hotellet:

Ifølge flere bøker skal Monte Pincio være en flott utsikt for solnedgangen over Roma, Ibsen og Bjørnson satt mye her (men aldri sammen). Turen starter fra hotellet og går via Spansketrappen. Bjørnsons yndlingsspasertur når han skulle diskutere med venner var for øvrig mellom kirken Trinità dei Monti (med sin vakre nonnesang) og fontenen ved Villa Medici. Man kan kanskje si at tankene om det moderne Norge ble skapt her, men Bjørnsons idé var ikke et nytt kongedømme, men republikk, kanskje med Nansen som president - eller rett og slett prestesønnen selv…

Veibeskrivelse fra hotellet til ”Circolo Skandinavo” i Trastevere - Via della Lungara 231:

Veien til Det norske institutt i Roma i Viale XXX Aprile 33, Trastevere fra hotellet:

Ruta her er på flere kilometer, men bydelen på andre siden av Tiber er visst en severdighet – her har Det norske hus i Roma installert seg. UiO styrer visst dette huset administrativt og har kan man også søke stipender for opphold og studier (så langt jeg har skjønt i farten).

Sommeropphold for kunstnerne (Albanerfjellene eller nåværende Lazio):

Flere av medlemmene i Den Skandinaviske forening forlot Roma i den verste hetetiden om sommeren og den lille byen Genzano di Roma i Albanerfjellene ved Nemi-sjøen var et yndet sommeroppholdsted. Her fulgte også Ibsen blant annet med kunsthistorikeren Lorenz Dietrichson og Christofer Bruun (modell for Brand) sommeren 1864. I byen Arricia litt nord for Genzano skrev Ibsen utkastet til det som skulle bli Brand neste sommer og som skulle bli dikterens store gjennombrudd (kunstnerlønn fulgte). Står man rett foran kirken i byen, ser man byens apotek på venstre side og der i annen etasje bodde Ibsen mens han arbeidet med verket. På apotekets vegg står en skitten marmortavle med navnet ”Enrico Ibsen”. I Frascati litt nord for Genzano (mot Roma) var også en by Ibsen oppholdt seg om somrene (det flotte huset Villa Grazioli står fortsatt). Men Peer Gynt (påbegynt i Roma antagelig) skrev han stort sett på øya Ischia i hellinga over byen Casamicciola (huset heter i dag “Villa Ibsen”) – sommeren 1867. Pga. et jordskjelv på Ischia ble verket fullført inne på fastlandet, i Sorrento. Men ikke på hotellet der han skrev Gjengangere – det hadde han ikke råd til da – men i Pensione Rosa Magra i Corsa Italia 170 – i dag et privathus i 2. etg med balkong ut mot gaten. Det var for øvrig kolera i Napoli (Europas største by på 1600-tallet) og veien til Roma var stengt pga. krigshandlinger.

Genzano ved Nemi-sjøen

Ariccia

Sjøen Lago di Albano på vei til Frascati

Sigrid Undset

Sigrid Undset skrev sin gjennombruddsroman Jenny (1911) her i en bakgård i Vicolo eller Via delle Orsoline 31 (litt nord i ”Fremmedkvartalet”). Bokas handling er lagt til Roma og ender med selvmord og død – selvsagt etter en lang og turbulent kjærlighetshistorie (til flere menn, bl.a. far og sønn, intet mindre). Sigrid Undset var tre ganger i Roma og kanskje var det lengselen etter en far hun satte svært høyt (og som døde før hun ble tenåring) som drev henne. Hun var jo selv blitt unnfanget i Roma og fødte også sitt første barn der. Men en hamsunsk vending kan man kanskje også si at hun ble “veldig katolsk i hodet av det”– på dødsleiet ønsket hun ikke sine nærmeste hos seg, bare nonner. Se også linken: http://www.adressa.no/forbruker/reiseliv/article39581.ece og kartet under med avmerket adresse.

Maleriet under er av maleren og ektemannen Anders Svarstad fra Via Frattina 138 (kvistleiligheten) der ekteparet bodde to ganger. Det viste seg dessverre at Svarstad var en fullblods narsissist og egoist som svek mor og barn på det groveste. Men Roma-oppholdet endte i kunst for dem begge (og det var kanskje målet…). Portrettet under er også fra Undsets første Roma-opphold – hun ble beskrevet som meget vakker (med utslått hår) i det skandinaviske miljøet. Det sies også at Undset fort ble lei ranglelivet på kafeene og drakk bare te når hun satt og skrev på rommet sitt…(hun hadde på den tiden også bare reisestipend og ikke kunstnerlønn).

Andre norske malere hadde også malt i Italia tidligere:



J.C. Dahl:”Vesuvs utbrudd” (1826)



Johan Christian Dahl (1788-1857) ”Bugten ved Napoli i måneskin og Vesuv i udbrud” (1821) – merk at vi fortsatt sier I.C. Dahl fordi j-en ikke fantes i alfabetet på den tiden (det er i hvert fall min teori).

Andre turtips i Roma Ellers kan vi beskue den milde og fredsæle Olav den Hellige i kirken San Carlo al Corso, se også linken: http://www.olavsalteretiroma.no/brosjyre.pdf . Her kan vi vel snakke om en katolsk personlighetsforvandling av dimensjoner fra profesjonell sjørøver, voldsmann og folkeknuger til mild helgen med oppadstemt og sløret blikk, jaja. Strengt tatt selger jo ikke Pavestaten noe annet enn luft og tomme besvergelser, men pengene strømmer inn og verden vil idelig bedras…

Kirken ligger her, altså et par kvartaler bortenfor Spansketrappen:

Eller: Historikeren P. A. Munch (med minnetavle) er gravlagt på Den protestantiske kirkegård i Roma. Der ligger også sønnen til Goethe visstnok.

Veibeskrivelse til Den protestantisk kirkegård:

Folk som er hekta på enda mer av barokk-kunstneren Bernini, kan jo ta følgende to turer: ”Teresas ekstase” i kirken Santa Maia della Vittoria

Flere Bernini-skulpturer i Galleria Borghese – bl.a. “The rape of Persephone”

Vedlegg: Ibsen-steder i Syd-Italia (Campania):



I byen Casamicciola på øya Ischia skrev Ibsen store deler av Peer Gynt i et hus i hellingen over landsbyen – huset har en minneplate over Enrico Ibsen og kalles ”Villa Ibsen”.



Bildet skal visstnok være av Ibsen på tur med sin venn Vilhelm Bergsøe på Ischia på samme
tid.

I et værelse på hotell Luna i Amalfi skrev Ibsen Et dukkehjem i 1879. Hotellet innvendig under. Det står en minneplate over Ibsen ved inngangen og i resepsjonen henger et takkebrev fra den berømte dikteren.

Ibsen bekjempet og avkledde borgerskapet og alt dets vesen gjennom et helt dikterliv – men det er ikke alltid lett å skjønne når man ser de stedene han valgte å skrive eller bosette seg… Ordener av alle slag var han også en hund etter, og de skulle henge på brystet når han var ute på byen…, jaja – en glatt medløper og opportunist i forhold til ”makta” i det daglige, men stup radikal ved skrivebordet? Hoem og Solstads åndelige far? Littviterne ville vel heller sagt at alle Ibsens diktede menneskekarakterer har en flik av hans motsetningsfulle personlighet….



Her på Hotel Tramontano i Sorrento skrev Ibsen Gjengangere sommeren og høsten 1881 (det tok ca. 6 mnd. – ”Ibsen er fin, men dyr,” sa barnet Sigurd en gang – fra moren?). Om Ibsen hadde familien med denne gangen, strides kildene, men oppholdet var nok ingen billig affære…- i dagens penger en kvart million? Biografen Michael Meyers tar altfor ofte for god fisk Ibsens pengeklager og sorger… I virkeligheten levde den store samfunnsrefseren godt på det bigotte borgerskapets teaterinteresse og årlig statlig dikterlønn fra landet han i mange år bare foraktet. Vi skal også merke oss at Ibsen i mangt og meget fulgte Bjørnsons opptråkkede stier, det gjaldt både de samfunnskritiske dramaene og suksessen ute i Europa (Bjørnson var først ute der også)- og ikke minst når det gjaldt mange av stedene Ibsen valgte å slå seg ned på for å kunne skrive. Bjørnson hadde leid seg en villa rett ved hotell Tramontano 5-6 år tidligere og stortrivdes.

Samme hotell fra landside og sjøside – ”Torna a Surriento” er visst en kjent ”sviske”.

Kart over øya Ischia med byen Casamicciola (Peer Gynt), byen Sorrento (skrev ferdig Peer Gynt og Gjengangere) og Amalfi (Et dukkehjem) – byene er merket med rød penn:

Avsluttende ord

Når man med udelt glede leser om alle de vellykte nasjonale og internasjonale prosjektene omkring i dagens Norge (prosjektmakerne og verdensreformatorene hviler aldri…), er det likevel ikke til å unngå at tankene i hvert fall tidvis eller delvis (kanskje urettferdig) streifer skildringene av den monomant oppblåste, ryggesløse og helt prinsippløse selvspeiler og lystløgner Peer Gynt som Ibsen skapte den første tiden i Roma (Peer unnser seg heller ikke for å bruke andres fortjenester og arbeid for å markedsføre eller ”brande” sitt eget kandidatur):

”Mor Åse: O, din fandens reglesmed; kors og kors, hvor du kan lyve! Remsen som du kommer med, mins jeg nu at jeg har kjent som en jente på de tyve. Gudbrand Glesne er det hendt, - Ikke deg - !
Peer Gynt: Meg som ham. Slikt kan mer enn én gang hendes.
Mor Åse: Ja, en løgn kan endevendes, stases opp med brask og bram, kledes i en nygjort ham, så dens magre skrott ei kjennes. Det er dét som du har gjort, laget alt så vilt og stort…”
“At Peer og Solvejg i avslutningsscenen, hvor han ligger med hodet «i hendes skød», fremstår tilnærmelsesvis som en pietà – Maria med den døde Kristus – har vært påpekt av flere. Nettopp Michelangelos Pietà fra Peterskirken i Roma synes å være forelegget.”

“Rafaels Sixtinske Madonna. Det sies at Madonnaens ansikt har lånt trekk fra en vakker bakerdatter – kalt La Fornarina – Rafaels elskerinne. Rafaels rykte som kvinnekjær kan i stor grad tilskrives Giorgio Vasari, som bl.a. hevder at han var en «persona molto amorosa e affezionata alle donne» – og at han faktisk tok sin død av kjødelig elskov («e’ morto per eccesso di amori carnali»). Det Ibsen har skuet i galleriet er således en syndefallen kvinne, opphøyet og guddommeliggjort av en syndefallen kunstner, som historien og kirken i sin tur har løftet opp i en eterisk sfære, hevet over alt kjødelig. Om Ibsen ikke har vært klar over dette i 1852, fikk han i hvert fall senere, under oppholdet i Roma fra 1864, kjennskap til historien om bakerdatteren da han med Lorentz Dietrichson som cicerone besøkte kneipen ved Tiberns bredd, der Rafael skal ha skuet La Fornarina første gang.”

Ellers anbefales oppsettingen av Ibsens Rosmersholm på Nationaltheatret i disse dager. Tankene går da særlig til de to lærerne, rektor Kroll og særlig Rosmers gamle lærer, Ulrik Brendel, som hadde gått med en slags oppsamlet tankekasse (fine tanker, visjoner og ambisjoner om fremtiden?) i hele 25 år før han skulle realisere seg selv og holde sine foredrag for lærerkollegiet og allmennheten. Så viste deg seg da han skulle åpne kassen, at den var tom – det var ingenting der (han var altså i realiteten mentalt og tankemessig bankerott…, - det var bare jeg som lo i salen, så jeg er ikke sikker på om jeg forsto Ibsens bilde eller symbolikk her…).

En kan også merke seg en replikk i Kongsemnerne av samme Ibsen: ”Stakkars den, som har fått et stort kall i livet, og ei har styrke til å utføre det.” Men for disse er ”Luftslott, …så nemme å ty til, og så nemme å bygge også.” Sistnevnte stykke handler altså om fødte ledere og evige toere! (fins det noe mer aktuelt?) Ellers er Ibsen en fortrinnelig skildrer av galskapen (i skoleverket må det vel bli møte-galskapen på skoler vi bare har hørt om):

”Begriffenfeldt (trekke Peer hen i et hjørne og hvisker): Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl. 11.
Peer Gynt: Gud fri meg - !
Begriffenfeldt: Ja det er ytterst beklagelig. Og i min stilling, ser De, er det dobbelt ubehagelig, ti denne anstalt gjaldt like til det siste for en dårekiste.”

- Men vi får trøste oss med at om blodet er aldri så tynt, så er vi alle i slekt med Peer Gynt! Holberg får imidlertid siste ordet her om sin vertinne i Roma og slik vi alle kjenner ham:

”Vertens Kone var en fordrukken og liderlig Kælling, som med sine Luderfiduser lokkede Gæsterne til Fråtsing og Hor og snød dem, så det stod ud av Næsen på dem. Hun påstod, at min Fjerdedagsfeber kom af mit Mådehold og min Afholdenhet, og at Vin og Kvinder i Forening nok skulde få Bugt med den.”

Lykke på reisen!

KILDER

Kart: For turplanlegging anbefales Google Maps - her får du også bilder av gatene og kan følge ruten via kamera.

Bilder: Ibsen var også interessert i malekunst og Suzannah skrøt av at hun hadde reddet verden fra en dårlig maler og skaffet den en stor dikter, jfr. linken: Ibsens malekunstinteresse.

Ellers har jeg lest og bladd i bøker av:

Pål Bang-Hansen: (Roma – Historie og kultur i den evige stad) Francis Bull (Nordisk kunstnerliv i Rom)
Helge Dahl (Bjørnson i Roma)
Anne Eriksen (Minner fra Den evige stad)
Robert Ferguson (Ibsen-biografi)
Ivo de Figueiredo (Ibsen-biografi)
Michael Meyer (Ibsen-biografi)
Atle Næss (Ibsens Italia)
Tordis Ørjasæter (Sigrid Undset og Roma)

Helge Dahls bok er nok den grundigste når det gjelder eksplisitt Bjørnson og Den skandinaviske foreningen i Roma (flere av Ibsen-biografene siterer hverandre også relativt hyppig og Roma-bildene de bruker, stemmer ikke alltid overens). Men Dahl lener seg også tungt til salige Francis Bull. Og han og Halvdan Koth (regnes av flere som den beste Ibsen-biograf) er blant de få biografer som faktisk har intervjuet Suzannah Ibsen som døde i 1914.

Jeg har også brukt nettstedet Wikipedia helt ukritisk og selvsagt ting og tang som tilfeldigvis dukker opp på Google når man setter inn søkerord. Ellers har det vært mange andre kjente kunstnere i Roma også… - vi er jo ikke helt alene om å ha store kunstnere i verden…

Knut Michelsen, Ås, november 2008 knmich@online.no

- - - -

Bilder og videosnutter fra Roma-turen med noen få kommentarer av bloggforfatteren ligger på et annet sted i bloggen.