Knut Michelsen

 

 

 

Del 1 tar bl.a. for seg møtet mellom Hamsun og Bergljot på Frk. Hammers pensjonat på Ljan rett sør for Kristiania, og spekulerer litt om hvorfor Hamsun nå velger nettopp Follo-regionen som oppholdssted etter det lange Paris-oppholdet.

 

Del 2 fokuserer mer på Berg Sanatorium i Ås og Fjeld Sanatorium i Oppegård.

 

Del 3 mer fokus på Grand Hotel i Drøbak og den korte tiden på Maurbakken i Vestbyveien, samt en oppsummering og kildeliste.

 

Bloggene ligger etter hverandre.

 

- - -

 

”De er altså ikke gift? Nei, svarte han. Men jeg har jo ikke vært helt uten motgang allikevel…” (”Udi søden sommer”, 1905).

 

”Vår unge kvinne har mistet makt, det rike og kjære enfold, den store lidenskap, rasemerket, hun har tapt den rette glede over den eneste mann, hennes helt, hennes Gud, hun er blitt slikkvoren, hun snuser til hvemsomhelst og gir alle det villige blikk,…” (”Ny jord”, 1893).

 

”Nu får dere to piske finne ei kjerring til meg. Men hun må ha penger, ellers er det likegyldig hvorledes hun ser ut.” (Brev til Larsens, 4.1.1894)

 

”Og derfor skal han ha disse 100, om jeg så skal ”ta dem ut av ræva på den vonde”… (Brev til Frydenlund, 18.8.1890).

 

“Den ene løgn etter den andre oppstod i mitt hode…” (”Sult”, 1890)

 

”Det er ynglinger som vier seg til profetens tjeneste. (…). Det er godt gjort tenker vi; av slike emner kan det bli sterke, prektige fanatiske prester som ikke lefler og akkorderer og viker. (…). Profeten blir opplest, blir han. Og vedtatt.”

(”Under halvmånen”, 1905).

 

“Der er ikke noget ‘men’. Der er det at jeg har rett til at være sammen med ham som frisk, når jeg har vært sammen med ham som syk.” (Sigrid Strøm til Leif Erlandsen i “To mennesker” - en nøkkelroman om Anna Munch og Knut Hamsun.)

“Jeg tenker ikke, jeg reiser, jeg.” (Leif Erlandsen i “To mennesker”).

 
- - -

 

Hvorfor nå dette?

 

Knut Hamsuns tid i Follo og hans første ekteskap med Bergljot Bech er ikke det kapittelet i den omskiftelig dikterens liv som er best dokumentert og grundigst behandlet av Hamsun-biografer og filmskapere. Hva skjedde i Follo, hva skrev Hamsun i denne tiden og hvordan var egentlig forholdet mellom Knut Hamsun og Bergljot Bech – og hvorfor gikk ekteskapet overende etter knapt åtte år?

 

Oppfatningen har nok tradisjonelt vært den at den langt yngre rikmannsdatteren Bergljot kanskje ikke matchet Hamsun intellektuelt og kunstnerisk – at de etter hvert ble levende i hver sin verden – at hun i tillegg var upraktisk som hustru, og verst: at Hamsun droppet henne fordi hun sviktet som mor.

 

Den omfattende brevsamlingen etter Knut Hamsun samlet i syv bind av Harald S. Næss gir pekepinn om at forholdet ikke var så enkelt, ja at andre faktorer kan ha vært likeså utslagsgivende. I tillegg har jeg støttet meg særlig til Hamsun-biografene Lars Frode Larsen og Jørgen Haugan og ikke minst Sigrid Combüchens nye vinkling på kvinnene som levde tett på den berømte forfatteren. Marianne Egelands godt dokumenterte biografi-teorier viser seg etter hvert også å stå sentralt. Som nesten alle andre biografer, bruker jeg de kildene som støtter mitt syn og bilde av forfatteren, andre kilder lar jeg gladelig ligge.

 

- - -

 

 

 

Knut Hamsuns tid i Follo kan tidsfestes relativt nøyaktig. Det første dokumenterte Hamsun-brev fra Ås stasjon er datert 4. august 1897 og det siste fra Follo et brev fra Drøbak 10. februar 1906. Men i et brev til vennen Alf Mjøen, antakelig i oktober 1896, altså nesten ett år før første Ås-opphold, står det i margen av brevet: ”Adr. Frk. Bergs Sanatorium, Aas Station”.

 

Stedet skal selvfølgelig være Berg gård i Ås som var blitt et sanatorium i 1893 drevet av frk. Caroline Halvorsen. Og det er ikke Hamsuns adresse, men oppholdsstedet til hans noenogtyve år gamle gifte elskerinne Bergljot Göpfert (1873-1943) - født Bech og datter av skipsreder Thomas Bech. Hamsun hadde fulgt henne på toget nedover gjennom Europa i april samme året, altså våren 1896. Hun skulle til Wien, der ektemannen var bosatt, Hamsun til München med pengehjelp fra Bjørnstjerne Bjørnson for å treffe sin tyske forlegger Albert Langen. Langen giftet seg for øvrig samme år med Bjørnsons yngste datter, Dagny Bjørnson.

 

De to brevene som rammer inn Hamsuns Follo-tid, har ett felles tema – kjærlighetsforholdet til Bergljot. I det første brevet klager han til ex-prestefrue Gerda Welhaven over at han antakelig ikke får Bergljot blant annet på grunn av hans dårlige økonomi (som for øvrig alltid var dårlig, uansett den strie strømmen av store og små pengebeløp fra forlag, aviser, venner og tilfeldige långivere).

 

I det siste brevet fra Drøbak på nyåret 1906 er forholdet til Bergljot mer eller mindre slutt selv om de akkurat har bygd ferdig det som skulle ha vært deres første ordentlige hjem, den storslåtte og selvtegnede villaen Maurbakken i Vestbyveien med utsikt mot Oslofjorden. De har også et barn sammen, Victoria, litt over tre år. Hamsun måtte etter bruddet fortsette sin årelange pensjonattilværelse, men denne gangen lenger inn mot Kristiania, på Pensjonat Utsikten på Nordstrand under en ny vertinne, fru Schøll.

 

Bergljot flyttet etter hvert til et annet sted i Drøbak, til billedhuggeren Bergsliens hus i Husvikveien 29, helt nede ved sjøen, litt nord for det nordligste ferjestedet til Oscarsborg, rett ovenfor Kopåsbrygga. Huset ble regnet som et samlingspunkt for kunstnerne i Drøbak (Bergslien døde i 1898). Victoria gikk på skole i Drøbak (den kommunale høyere allmennskole) og fikk sitt avgangsvitnesbyrd der i 1918 i bygningen på Drøbak torg som i dag rommer Frogn bibliotek (merket med blå plakett). På denne tiden var det relativ god sjøveis kommunikasjon med Kristiania, og Drøbak, særlig Grand Hotel, var som sagt et populært sted for kunstnere. 

 

 

Victoria Hamsun var et resultat av Hamsuns og Bergljots Follo-tid. Forholdet til faren skulle etter hvert vise seg å bli turbulent – hun forlovet og giftet seg i voksen alder med en engelskmann – og det fikk følger…

 

Follo-tiden kan vi altså med en viss grad av sikkerhet stadfeste til fra høsten 1896 til våren 1906 - altså en tidsperiode på ca. ti år. Hamsun er 37 år (men oppgir 36 av ukjente årsaker) og Bergljot 23 år ved begynnelsen av perioden. Perioden i Follo er altså så å si sammenfallende med Hamsun og Bergljots forhold. De treffer hverandre antakelig ikke siden i livet uten ved korte overleveringer av Victoria, men brevveksler sporadisk senere i livet. Likevel virker det som det lange forholdet til rikmannsdatteren Bergljot spøker i kulissene mer enn én gang i Hamsuns neste ekteskap – med den langt fra så velhavende, men kanskje mer “robuste” skuespiller Marie Andersen fra Elverum. Robust da i betydningen at hun tålte mer og kanskje bøyde seg lettere for Hamsuns irrasjonelle og ikke sjelden trakasserende og truende atferd som ektemann. Det Bergljot valgte å forlate, forble Marie i gjennom 40 år og det er lite som tyder på at det var noe lykkelig liv.

 

Når Hamsun sitter og skriver brevet til Mjøen på toget inn til Kristiania høsten 1896 for å få behandling for isjias – og brevet handler om det evige tema ”penger” – ”lånte penger” - , har Hamsun og Bergljot med sin ett år gammel datter, Maria Bergljot (Vesla), bodd på samme pensjonat rett sør for Kristiania. Det er Frk. Hammers Pensjonat på Ljan og de har bodd der siden høsten 1895. Men det fins også kilder som gir opplysninger om at Bergljot og Lulli Lous (over) kjente hverandre - kvinnen som Hamsun stod i et heftig kjærlighetsforhold til på begynnelsen av 1890-tallet og hvis kjærlighetsbrev nylig ble avslørt etter å ha vært klausulert i mange år. Bergjot og Hamsun kan altså ha truffet hverandre tidligere enn høsten 1895 - kanskje i Kristiania sommeren før eller på Balberg sanatorium nord for Lillehammer dit Hamsun ankom midten av juni samme år.

 

Bergljots mor døde på Frk. Hammers Pensjonat på Ljan omtrent på denne tiden og ble bare 52 år. Døde der gjorde også Hamsun venn og litterat Henrik Jæger (av tuberkulose bare 32 år gammel). Felles skjebne og følelse av tap kan ha ført Hamsun og Bergljot sammen, men brevdokumentasjon på det lidenskapelige forholdet mellom dem, er det sparsomt med. Kanskje fins det brev fra denne perioden i Hamsuns private brevarkiv som biograf Kolloen fant på Nørholm under researchen på biografien han senere utga.

 

Bergljot var senere i livet også taus om forholdet til Hamsun. Og Hamsun-biografene og litteraturhistorikerne med sin historisk-biografiske metode visste forbløffende lite interesse for henne som biografisk kilde. Det samme gjaldt for øvrig flere andre i Pedersen-familien (Hamsuns opprinnelige navn). Det er kanskje ikke å gå for langt å antyde at Hamsuns egen person sto i veien for en slik nærmere kildebiografisk undersøkelse.

 

Bildet av Hamsun og Henrik Jæger (Hamsuns første biograf som også hjalp ham med det skrivetekniske ved dramaskriving).

 

I ”Feberdikte”, publisert i ukebladet Tidssignaler i november 1895, er imidlertid den litt håpløse forelskelse til den langt yngre, gifte og rike Bergljot skildret intenst av Hamsun - og helt i tråd med nyromantiske diktidealer:

 

Jeg finner meg rykket ut

av sammenhengen med alt,

henne, jorden og Gud.

Hun lukket alle porte,

farvellet falt, -

hun var borte.

 

Merk Ibsen-diktet ”Borte” (1871) i kulissene her:

 

De siste gjester vi fulgte til grinden;

farvellets rester tok nattevinden. (…)

 

Det var en fest kun, før natten den sorte;

hun var en gjest kun, og nå er hun borte.

 

 

 

 

 

Gammelt bilde av Frk. Hammers Pensjonat

 

 

 

 Hamsuns ”Feberdikte” fra Hamsuns Ljan-opphold høsten 1895 fortsetter:

 

Alvhilde, jeg husker den siste natt.

Du ropte: Knel!

Jeg drakk av din sko,

og alle lo.

Det gjorde jeg kun for at muntre din sjel.

 

Og siden du gav meg til kyss din hatt

og ropte: Knel!

Et stikk av stål,

av din hattenål.

Jeg tumlet ut. Det var natt, det var natt.

 

Det koker, det koker. Jeg prøver forgjeves at falle i blund,

jeg hører en klokkes slag og en flagglines klapren mot stangen,

det pusler ved dører, det lister på tå, der er skritt i gangen,

min puls gjør gjøende støt som en halsende helvedes hund.

Det koker, det koker…

 

Alvilde, bring min kappe og min hatt med fjør i topp,

jeg akter meg så snart ut at ride.

Hold bøylen frem, slavinne, imens jeg stiger opp,

og løp du selv til fots ved min side.

 

Og undres man og spørger, hva det er for en blest,

som suser over bjergene så vide,

da er det meg som kommer, det er meg, som er tilhest,

og du, som løper hund ved min side.

 

Hei, rapp deg nu, min ganger, for jeg sier, jeg har hast,

jeg rider meg en tur i mitt rike.

Og segner du, Alvilde, så binder jeg deg fast,

Guds kors, jeg rider livet av deg, pike.

 

 

”Feberdikte” ble utgitt like etter at Hamsun og Bergljot møtte hverandre på Frk. Hammers Pensjonat på Ljan (dagens bygning skal etter sigende være innredet til hybler).

 

I den lille vennekretsen rundt Hamsun og Bergljot etter at de var blitt gift våren 1898, gikk Bergljot under kallenavnet ”Alvilde” – og forholdet begynte å skrante allerede kort tid etter bryllupet. En gammel dansk (og mer livsvis) forfatterkollega rådet Hamsun til å forsøke å opptre mer som et par sammen med Bergljot også i sosiale sammenhenger. Men diktet var nok et forvarsel om hva som skulle komme.

 

Forholdet mellom Hamsun og Bergljot var imidlertid opphetet, mildt sagt, hele 1897, altså to år etter at de møttes for første gang. Det viser både diktet fra samme år ”Til Bergljot” gitt henne som en forlovelsespresang og kortteksten ”Onde dager” publisert i Aftenposten rett før han flyttet ut til Ås sommeren 1897.

 

Jeg vet vel hva som hendte!

Du lå ved mitt bankende bryst,

ditt kyss og ditt favntak sendte

min sjel til en rosenrød kyst.

Jeg vet ikke hva som hendte.

 

(Han, min anm.)

”Men kanskje du ser blott en hytte

av glass når du kommer dit.

Og selv har jeg rynker av alder

 og mange furer av slit.”

 

(Hun)

”Gud give, det blott var en hytte

og ikke et slott av krystall.

Jeg elsker deg med dine furer,

og gid de var uten tall.”

 

(Han)

”Men hytten har ingen vegger,

dens tak ikke engang strå.

Og hullet er mine hoser,

min kappe er likeså.”

 

(Hun)

”Du gleder meg så, du herre,

kom, følg meg til hytten hen.

Jeg binder deg nye hoser

og bøter din kappe igjen.”

 

(Han)

”Men elskede, jeg har ingen hytte,

jeg kan ikke byde deg inn.

Og alt hva du ser er min rikdom:

mitt kød, mine ben og mitt skinn.”

 

(Hun)

”Du gleder min sjel til døde,

min stolte herre, min Gud.

Du giver meg alt, jeg begjærer,

kom, ta meg, jeg er din brud.”

 

 

Bildet over er utsikten ut mot Årungen der Hamsuns lille hytte lå i sin tid…

 

 

Hytta på Berg Sanatorium i Ås Hamsun hadde leid sommeren 1897, var altså bra nok for riksmannsdatteren Bergljot, på kort besøk, er det fristende å tolke dette som. Selv om forholdet mellom virkelighet og diktning nok ikke er så enkel.   

 

I skissen ”I onde dager” omtrent på samme tid, altså sommeren 1897, skriver Hamsun som nå bor i Welhavens gate litt ovenfor dagens Holbergs plass i Oslo (Bergljot bor hos faren i Thomles gate, en sidegate til Drammensveien rett bak dagens Nasjonalbibliotek):

 

”Og atter går man i Grand. Kafeen er endelig åpen, man får sin plass, sin mat og sin kaffe. Men en avis er det umulig å oppdrive. Avisene er allerede revet bort av gjester som har vært to minutter tidligere ute. Så begynner man allerede halv ett å holde utkikk etter det menneske man først skal se klokken ett. Det er nervøsitet, det er kanskje galskap, og det er så ondt. Man stirrer, pusser brillene og stirrer. (…). På onde dager finner man slett ikke den man søker. Hvert øyeblikk må man springe opp fra stolen, strekke seg på tærne, ja endog løpe ut på gaten for ikke å tape av syne, det menneske, man tror man har funnet.”

 

De som mener at Hamsuns forhold til Bergljot kjølnet nesten før det var begynt, støtter seg bare til Hamsuns brev i ettertid (til Marie). Her i en samtidig tekst fra forfatterens hånd, er det bankende forelskelse og lengsel på inn- og utpust fra den nesten 40 år gamle mannen. Og objektet er den rundt 14 år yngre og forsømte og bedratte Bergljot – et forhold som flere enn én forsøker å stikke kjepper i hjul på.

 

Diktet ”Sommernatt” i ”Det vilde kor” utgitt i 1904 har også en gård og en hage som omgivelse – og en gårdsklokke:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det kveldes over gården. Klokken slår,

den sakte skarren gjennom stuen går.

Nu flyver sommerfugle over enge.

 

En klinke løftes opp til haven tyst –

hun hopper som en flamme til hans bryst.

Han var som ild og hun så lett at fenge.

 

Og gresset reder for de unge to.

Og atter går de bort på lette sko;

nu gjelder det at komme frelst i senge.

 

Så våkner sommerfuglen kun på jord.

Et lyddulm syder ut fra syd og nord,

et muslingssus så evig langt og lenge.

 

 

Slik kan de to ha møttes på Berg Sanatorium i Ås flere ganger disse årene. Enten hun som pensjonatgjest i huset og han på hurtig besøk fra Hammers Pensjonat på Ljan. Eller hun boende på Fjeld Sanatorium på besøk hos ham på Berg i Ås der han sov og skrev i hytta ved Årungen og spiste måltidene inne på hovedhuset. Julen 1897 hadde imidlertid vertinnen Caroline Halvorsen invitert for mange gjester for nervedikteren Hamsun, og han dro til Gjøvik, til Mjøens, på julefeiring. Bergljot kommer etter og besøker han på et hotell i Lillehammer – hemmelig.

 

Bergljot Bech Göpfert

 

Bergljot ønsker på den tiden hun møter Hamsun, skilsmisse fra en notorisk utro ektemann, østerrikeren og konsulen Eduard Göpfert. Flere grunner gjorde at Hamsun og Bergljot etter Ljan-oppholdet flytter et passe stykke fra hverandre. Det gjaldt Bergljots rykte og anseelse også med tanke på sin egen velstående familie, samt de juridiske forhold rundt en skilsmisse. Og ikke minst den lett skrudde forfatterinnen Anna Munch som hadde fotfulgt Hamsun siden 1891 – også med brev han sterkt ba seg frabedt.   

 

Hamsun vendte aldri tilbake til Follo bortsett fra et kort besøk i begynnelsen av mai 1914 tre år etter at han med Marie hadde flyttet til Hamarøy for å bli dikterbonde (som Tolstoj og Bjørnson). Hamsun hadde i nord endelig begynt å tjene penger på forfatterskapet sitt. Men livet nordpå ble langt fra som forventet, og rastløs som han var, var han kanskje på utkikk etter en gård lenger sør, kanskje i Follo? Det blir bare spekulasjon. Valdres, særlig Nord-Aurdal eller i Gjøvik-traktene, var antakelig førstevalget, på grunn av familiene og vennene Frydenlunds og Mjøens.

  

Det kan være mange grunner til at Hamsun aldri vendte tilbake til Follo for godt. Tiden var for ham antakelig forbundet med sterk ambivalens - sin første store og dype forelskelse og samtidig kanskje det mørkeste kapittelet i hans liv: Et mislykket ekteskap, en familie han ikke greide å bo sammen med, problemer knyttet til økonomi og alkohol, langvarige depresjoner og skrivesperre, samt ryggproblemer (i Paris kunne arbeidsøktene bli opptil 16 timer i strekk, opplyser han senere i livet). Det virker som ryggproblemene forfølger ham mer eller mindre i hele Follo-tiden og at alkoholen også kan ha vært en form for selvmedisinering.

 

Likevel er det en kjensgjerning at Hamsun gir ut 10 bøker i denne perioden (og har startet på minst tre til), selv om han ved flere av dem graver dypt i skuffen etter ting han hadde hatt liggende i flere år, ting han skriver om eller utgir som de er, kanskje med mindre rettelser eller tilføyelser. Hva Hamsun faktisk skrev i Follo, er derfor vanskelig å stadfeste i ettertid med absolutt sikkerhet, bortsett fra at han samlet sett skrev mye og i mange sjangre selv om produksjonen kom støtvis.

 

Den mørkeste flekken i tilværelsen i denne perioden, kan likevel synes å være en rekke anonyme brev om særlig Hamsuns moralske habitus (antakelig skrevet av den samme Anna Munch), samt en underskriftskampanje i Kristiania desember 1896 mot sceneskikkelsen Teresita i ”Livets spil” (1896). Stykket ble på den annen side oppført 16 ganger på Christiania Theater. ”Ved rigets port” (1895) oppført 21 ganger et par måneder tidligere, altså høsten 1896. Hamsuns ”fiasko” som dramatiker i sin samtid – et vanlig syn blant flere biografer – er altså overdrevet. Det var kanskje også grunnen til at han fortsatte å skrive for teateret. 

 

Resultatet av underskriftskampanjen mot Hamsun, var at han ikke fikk Statens Kunstnerstipendium som han var innstilt til. Han begynner også å miste gamle venner som Skrams (Amalie Skram (bildet under) kaller ham perfid og beskylder ham for å ha et løsaktig forhold til sannheten - etter å ha åpnet sitt hjem på Nørrebro den første julen Hamsun tilbrakt i København da han kom fra Amerika for andre gang).

 

Hamsun merker nå rekylen fra sitt stormangrep på ”de fire store” (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie) i sin berømte foredragsturne landet rundt i 1891 - og flere kunstnere og journalister føler seg tråkket på og uthengt av den storskrytende yankeen – ”Humbugens apostel i den norske litteratur” – ”Den moderne kunsts taskenspiller” som serverer timelange kursus i ”uvitenhet,  overfladiskhet og frekkhet.” (litteraturanmelder Nils Vogt og redaktør Olav Tommessen i VG som Hamsun hadde gitt et nidportrett av i ”Redaktør Lynge” i 1893).

 

Karikaturtegnerne har også fått øye på Hamsun og bruker hans egne våpen mot ham – ironi og den grove satire – og Hamsun synes i brev perpleks over å bli møtt så høyt på banen av norske likemenn i satirekunsten. Dette var da også norsk vittighetspresses gyldne år med Vikingen, Krydseren, Hvepsen og Tyrihans som de fremste.

 

Fremstilling av Knut Hamsun som kvinnebedårer med lyre og blodbestenket sabel, kneisende på sine dikterkollegers avhugde hoder. Han har plassert et ben på hver av de største, Bjørnson og Ibsen. Ellers sees bl.a. hodene til Lie, Kielland, Heiberg, Sivle og Garborg. Karikaturtegning av Andreas Bloch i vittighetsbladet Korsaren nr. 6, 1897 (www.snl.no). Tegningen hadde blant annet følgende undertittel: “Hamsun slakter våre diktere. Knut den store (En Hamsun-biografi): Du deilige Knut, påny din trut du satt har til reklamens lur og står i forgrunnspositur.”

 

I tillegg er det ikke vanskelig å se at Hamsun sliter med de sosiale kodene i et borgerskap han lengter etter å tilhøre. Filleprolateren fra landsbygda er også så å si uten skolegang, og hans uavbrutte og årelange raljering og foredrag over særlig norsk litteratur – og særlig da Ibsen - , kan til tider være pinlig lesning hvis det ikke hadde vært for det språklige drivet i tekstene. 20 i stil og nesten ingenting for innhold, er en fristende karakteristikk. Etter hvert fraba Hamsun seg også debatt når han foredro – og holder litterært hoff i flere nordiske byer.

 

Den fremtredende kvinnsaksjournalist Aasta Hansteen skrev i mars 1891 i forbindelse med den samme foredragsturné en artikkel i Dagbladet der hun hevdet at Hamsun var så arrogant at han snart ville bryte tyngdeloven og gå i bane rundt jorden. Mens andre, også kvinner, uttalte at ”Gud, han erobret alle. Damene lå alle for hans fot” – ”En vakker mann, farlig for alle kvinner, interessant og merkverdig.”  

 

To gjeldsinndrivinger og særlig trussel om rettssak fra forretningsmennene Johan Sørensen og Erasmus B. K. Zahl, sistnevnte på til sammen 2000 kroner (ca. 200 tusen kroner i dagens pengeverdi) gjorde ikke det jordiske livet lystigere for det nordnorske diktergeni som hadde en slik fortryllende evne til å fange sine lesere med språklige lykketreff blandet med mettet bibelspråk, sjelelige hallusinasjoner i lange indre monologer og etter hvert særegne og naturlyriske stemningsbilder.

 

Vi kan altså kalle Follo-tiden en slags krisetid for Hamsun, men en krisetid der han endret dikterisk program fra en Georg Brandes-inspirert og elitepreget radikal aristokratisme med ”Sult” (1890) og ”Mysterier” (1892) på begynnelsen av 1890-tallet som eksempler, til mer realistiske og folkloristiske bøker som solgte godt og ble lest i mange hjem - og etter hvert i mange land. Å ikke skrive for ”hopen” var altså noe han måttet renonsere på. Rent språklig sett endrer også Hamsun stil – innslag av folkelig tale og dialekt blir etter hvert hans særmerke (selv om han bare har forakt for det ”Kohtske knot” og landsmålet, senere nynorsken).

 

 

 

Den første romanen i denne ”nye” realistiske sjanger, ”Svermere” (1904), blir antakelig i sin helhet skrevet på en måneds tid på en sydvendt altan på dagens Reenskaug hotell i Drøbak våren 1904, den gang Grand Hotel med innehaver frk. M. Pedersen (som det står på veggen på et gammelt fotografi fra Drøbak – jfr. bilde under).

 

Bilde av Grand Hotel i Drøbak

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi skal likevel spekulere litt over mulige grunner til at Hamsun nettopp valgte Follo som oppholdssted i disse årene:

 

Etter en litterær kraftanstrengelse i Paris med tre bøker på to år inkl. et avbrekk i Norge for å fullføre ”Pan” (1894) - og der han stort sett arbeider om natten og sover og spiser om dagen, reiser han fra den franske hovedstaden tilbake til Norge igjen på et rekreasjonsopphold på Balberg Sanatorium på Fåberg nord for Lillehammer. Men Hamsun måtte nærmere hovedstaden:

 

 

1 Han ønsket å etablere seg som dramatiker for å ta opp kampen mot den evinnelige sfinks og stadig mer berømte landsmann Ibsen (sitat: ”Jeg er stor mann i Paris, jeg slår Ibsen til døde. Begrav ham!”). Men også for å tjene mer penger. Strindbergs suksess som både dramatiker og prosaist, var nok også utslagsgivende – de hadde truffet hverandre nettopp i Paris. Skandinavisk litteratur var også på mote i Europa og bare i 1893, Hamsuns første år i Paris, var det ikke mindre enn 11 dramatiske oppføringer av skandinaviske kunstnere. Og Bjørnson, Ibsen og Strindberg høstet først og fremst lovvord som dramatikere i Berlin og den franske hovedstaden. Hamsuns romanproduksjonen kastet heller ikke mye av seg – han var også begynt å gå lei den (”kvinnfolkarbeid”). Teateret i Kristiania måtte eventuelt pleies og følges opp med prøver etc. Et nytt Nasjonaltheater var også under bygging (ferdigstilt i 1899). Byen hadde i perioder rommet to teatre – til høyre Christiania Theater (et gammelt bilde fra ca. 1835 - revet) der Museet for samtidskunst nå ligger og Kristiania norske Theater i Møllergaten (ledet av Ibsen fra 1857-62) – rett ved siden av dagens Stortorvets gjestgiveri (revet).

 

2 Det var også god trafikkforbindelse inn til hovedstaden pr. tog (Østfoldbanen eller Smålensbanen, Christiania/Kristiania – Kornsjø sto ferdig i 1879 – overgangen til ”K” regnes fra midten av 1880-tallet).

 

3 Dessuten tilfredsstilte Follo-området Hamsuns estetisk sans. Svært mange av stedene Hamsun skrev og tilbrakte (når han ikke satt og skrev i en by), er først og fremst vakre steder, som hans barndoms Presteid på Hamarøy med havstrømmen Glimma rett nedenfor, altså med utsikt til sjø og vakker natur.

 

4 Dessuten måtte det være mulig for å trekke seg tilbake i ensomhet. I tillegg: Det måtte være tilgang på matservering og et avgrenset sosialt miljø (man kunne velge gå inn eller ut av).

 

 

Pensjonatene og sanatoriene for velstående borgere, var gode skrivesteder for Hamsun, men han leide seg også inn på gårder med mulighet for mat og pleie – og ikke minst skrivero. På Kråkmo gård i Nordland ba han dem rett og slett stoppe gårdsarbeidet midt i slåtten der han satt og skrev i annen etasje i hovedhuset.

 

En mulig profaktor: På slike steder var det alltid kvinner som stimulerte hans trubadurnatur og velkjente oratoriske mandighet. Hamsun har både korttekster og romaner som beskriver pensjonat- eller sanatorietilværelsen, ikke sjelden både nedsettende og til dels ondskapsfulle. Stygge lærerinner og fete jødinner var en av hans yndlingsantipatier. Men stedene er også fulle av erotiske muligheter og forviklinger.

 

Bildet til høyre er fra Balberg Sanatorium (1895) litt nord Lillehammer - rett etter det anstrengende Paris-oppholdet (der han begynte på “Pan”) og kort tid før Follo-tiden. De lykkelige unge skal etter sigende være maleren Johannes Müller, sangerinnen Lund (bak) og frøken Konow. Hamsun for tiden med trimmet Strindberg-mustasje som han hadde anlagt etter flere mer eller mindre vellykte møter med Inferno-dikteren i den franske kunstnermetropolen.

 

Uansett: Hamsun brevvekslet hyppig med folk han hadde møtt på disse stedene. Flere av dem var pasjonerte lesere av skjønnlitteratur, ikke sjelden også på andre språk (som Hamsun ikke behersket til tross for omfattende og årelang reising i mange land) - og de hadde også forutsetninger for å bedømme litterær kvalitet enten det gjaldt romaner, korttekster eller skuespill. De var altså en slags indikator på hva man ønsket eller forventet i de litterære salonger på den tiden. Miljøet er til tider fornøyelig skildret i romanen “Siste kapittel” fra 1923 der Torahus Sanatorium er en blanding av Balberg Sanatorium på Fåberg og Hammers Pensjonat på Ljan. 

 

Bolette Pavels Larsen i Bergen var Hamsuns “beste leser” og støtte gjennom mange år.

 

De tre stedene i Follo er tilnærmet slike steder:

 

Berg gård eller Berg Sanatorium i Ås

Fjeld Sanatorium i Oppegård

Grand Hotel i Drøbak

 

Se neste blogg for fortsettelse.

 

 

 

Hamsun på Berg Sanatorium i Ås, sommeren 1897 – våren 1898. Bergljot på Fjeld Sanatorium periodisk i samme tidsrom:

 

Ca. 30 Hamsun-brev fra Ås stasjon i denne perioden. Ett brev sendt fra Oppegård stasjon, antakelig våren 1898 (Bergljot bor på Fjeld Sanatorium). Skriver også på skuespillet ”Aftenrøde”, romanen ”Victoria”, samt et par litterære foredrag. Skriver eller renskriver og utgir for første gang novellene ”Redsel”, ”En gaterevolusjon”, ”Et spøkelse” (under tittelen ”Spøkelser”), ”På prærien” (under tittelen ”På vestens prærier”) – alle senere omskrevet og publisert i ”Kratskog” i 1903 under kapittelet ”Opplevde småting”. Hamsun og Bergljot ordner opp i juridiske formaliteter i forbindelse med hennes skilsmisse med Eduard Göpfert – og planlegger etter hvert bryllup. Spredning av anonyme brev om Hamsun som lettsindig kvinneforfører, svindler og moralsk korrumpert gjør tilværelsen vanskelig for begge – politiet er også involvert. Rettsoppgjør med den gamle nordnorske ”velgjører” Zahl fra Kjerringøy.

 

Hamsun oppholder seg på Berg Sanatorium varierende i kortere eller lengre perioder hvert år fra 1897 (muligens også i 1896 for å besøke Bergljot) til 1904 bortsett fra årene 1899 og 1901. I disse to årene er Hamsun og Bergjot enten utenlands eller bor i Kristiania – på forskjellige adresser. Bildet til høyre den gamle bygdeveien (Kirkeveien/Syverudveien) mellom Ås kirke og Frogn kirke.

 

Det første oppholdet til Hamsun i Ås er imidlertid langt, fra august 1897 til mai 1898 (med små avbrekk i Kristiania) – og han bor tydeligvis for det meste alene. Antall brev fra Ås stasjon i denne perioden er på rundt 30 (noen dateringer er usikre), altså gjennomsnittlig fire brev i måneden. I et brev til pianisten Erika Nissen ved begynnelsen av dette lange oppholdet i Ås, skriver han (lett modernisert):

 

”Her er skog, og her er et hus. Et bitte, bitte lite hus. Og så er her ikke et menneske at se eller høre. Og så suser det i trærne. Og her er ikke ti skritt til vannet. Og der skriker lommen. Alt er storartet her.”

 

Samme dag til Gerda Welhaven:

 

”Og så bor jeg så storartet nu – så lenge det varer. Jeg har et helt lite hus alene, det består av én bitte, bitte liten stue, hvori jeg kan så vidt gå rett uten hatt på. Og huset ligger gjemt inne i skogen, hvor intet menneske høres eller sees. Jeg har aldri fått leve slik i mitt liv før. –”

 

Huset eller hytta ligger omtrent der Berg-hytta til Ås Jeger- og Fiskeforening ligger i dag, altså rett nord for Berg gård ned mot Årungen (stedet ble pekt ut av Ås-mannen Arne Nordli i 1996 for Østlandets Blad (10.12.96). Nordlis mor på vei til skolen på Brønnerud så Hamsun sitte på vandringen og skrive der kornet ble tresket mellom uthuset og hovedbygningen. Ellers forteller Nordi at han fikk lite gehør for at Hamsun hadde oppholdt seg i Ås før den store brevsamlingen til Næss kom ut med alle Follo-brevene og særlig Ås-brevene fra Ås stasjon).

 

Bilde (til høyre) av hagefest sammen med danske kunstnervenner (forfatteren Helge Rode helt til venstre), kan være Ås, men mest sannsynlig Balberg på Lillehammer. Kvinnen stående bak bordet kan være Anna Munch (samme nese og hår).

 

Hamsuns samlede brev i syv bind viser nesten ingen brev fra denne tiden mellom Hamsun og Bergljot, men kildene gir holdepunkter for å anta at hun særlig våren 1898 (rett før bryllupet) oppholder seg på Fjeld Sanatorium i Oppegård for å være nærmere Hamsun.

 

Rimelig sikkert er det at hun bor hos Nanna og Bernt Florelius (f. 1862 og 1850) på Fjeld Sanatorium vinteren 1897/98 pga. et postert brev på Oppegård stasjon 26. mars 1898 til politikeren Viggo Ullmann. Brevet er det lengste fra Hamsun om de anonyme brevene og ryktespredningen om ham som ”charlatan” og ”profesjonell” kvinneforfører. Dateringen er usikker, men Hamsuns opplysning om oppholdet på Ljan året før stemmer godt.

 

Hr. Stortingspresident Ullmann - Oppegård stasjon 26. mars 1898(?)

 

Jeg ber Dem ærbødigst om unnskyldning for denne henvendelse, og jeg bønnfaller Dem om ikke at vise meg bort aldeles uhjulpen. Jeg er ganske hjelpeløs.

         Det gjelder den forfølgelse, som jeg ennu er utsatt for, og som der ikke synes at ikke skulle bli noen befrielse fra. Den har nu varet i 2 ½ år. Den setter meg tilbake i mitt arbeide, fordi jeg aldri mer kan være personlig sikker, disse stadige trusler i brev og de mange leide menn som bevokter og forfølger min forlovede og meg i og utenfor byen, hvorsomhelst hvor vi ferdes, berøver meg dessverre meget av min arbeidsro. (…).

         Forfølgelsen består ikke bare i anonyme brev. Det er det minste. Der stjeles for eksempel brev, adressert til meg, som legges i posten i Kristiania; jeg får dem aldri. Det ble også stjålet brev i mitt værelse, da jeg bodde på Ljan i fjor, og innholdet av disse brev forvrenges da og brukes mot meg i de anonyme, som senere spredes rundt. (…).

         Nu i vinter har det vært mennesker utenfor min forlovedes vinduer om nettene, hennes vertsfolk herr og fru Florelius på Oppegård kan bevitne det.”

 

Bergjlot bor nå antakelig også tidvis også hos faren Thomas Bech i Thomles gate ved Drammensveien – en far som har all mulig grunn til å være skeptisk til datterens nye bekjentskap, kanskje også med tanke på de dårlige erfaringene fra det forrige ekteskapet.

 

Sannsynlig kommunikasjon mellom de to forelskede, er toget fra Kristiania og sørover - og mellom stasjonene Ljan, Oppegård og Ås og hesteskyss fra stasjonene og ned til sanatoriene. Alle brevene fra Ås er likeledes sendt fra stasjonen som da også fungerte som poståpneri og antakelig også telegraf eller telefonsentral (”talestation” som det het da).

 

Jeg siterer fra en Hamsun-tekst som beskriver en slik togreise, riktignok fra 1886 (mellom de to Amerika-oppholdene). I artikkelen ”På turné” offentliggjort i Dagbladet sommeren 1886 skriver den unge og til dels ukjente Knut Hamsun (hans navn fra 1885) følgende:

 

”Jeg er trett av de evindelige reiser på tren, jeg er syk av den tunge, larmende metallyd som stiger meg til hodet og farer støyende gjennom mine hele sansning. Den illeluktende trekkvind innad fallvinduene, de motbydelige varmerør i gulvet, hvorfra heten stiger opp og oppgløder det hårde tresete, de små faste støt på de ujevne skinner, kullstøvet som flyr inn, det sorte lys i tunnelene, lukten av kull og olje - alt dette gjør meg ulidelig trett, fyller meg med et kvalmt, avmattet ubehag, som intet hos meg kan overvinne.

Og de korte, klakkende lyd av kupédørene som åpnes og slås i, togets hvin mot stasjonene, konduktørene som kravler forbi vinduene, arbeidende med hender og føtter for å holde seg fast – (…).”

 

 

Men togturene i Follo mellom stasjonene Ljan, Oppegård og Ås og frem og tilbake til Kristiania der Hamsun og Bergljot vekselvis bodde separat og sammen i lange perioder i denne tiden, må ha vært fulle av lengsler, spenning, forventninger og savn.

 

Hamsun har likeledes med overveiende sannsynlighet ankommet Follo med ”tren” eller damptog eller sett det vakre området fra togvinduet - kanskje på sin store litterære foredragsturné i Norge våren og sommeren 1891. En turné som gikk helt ned til Fredrikshald, eller dagens Halden, samt Fredrikstad, Sarpsborg og Moss, alle stasjonsbyer.

 

 

Kart over” Smålensbanen” 1884 – ”Kullebunden” stasjon kom først i 1895:

 

Togforbindelsen fra Kristiania til Kornsjø sto ferdig i 1879, og i Follo var det følgende stasjoner på Østfoldbanen eller ”Smålensbanen”: ”Ljan, Kullebunden, Oppegaard, Ski, Ås, Vestby”. I Oppegård var det rundt 400 innbyggere. Men vi skal også merke oss at Mosseveien sto ferdig allerede 20 år tidligere og den strøk rett forbi på andre siden av Årungen i Ås. Hamsun og Bergljot ble antakelig hentet med hest og kjerre på ”Oppegård Station” og kjørt til Fjeld Pensjonat 17. mai 1898, og Bergljot hadde bodd der en tid før hun lovmessig ble skilt fra sin tidligere ektemann for å være nærmere Hamsun som da bodde og skrev i Ås. Fra ”Ås Station” kan det også ha vært hesteskyss ned til Berg Sanatorium ved Årungen (lokalhistorisk kilde)..

 

 

 

Oppegård stasjon ca. 1910. På Hamsuns tid i Follo kostet togbilletten ut til Oppegård 50 øre og reisen tok omtrent tre ganger så lang tid som i dag. Toget var dampdrevet. Rike borgere hadde med jernbanen begynt å bygge store trevillaer utover langs fjorden. Navnet Oppegård og Ski stasjon og kanskje også Ås stasjon var ikke selvsagt, det var langt til de store gårdene som Oppegårdene og kirkene på stedene. At traseen ble slik, var heller ingen selvfølge. Minst to andre traseer ble diskutert, en indre gjennom Østmarka og en langs fjorden. Dagens veitrasé-diskusjoner er altså ikke av ny dato – og det virker som de egalitære nordmenn alltid havner på en (middels god) mellomløsning.

 

 

Bilde av Ås stasjon ca. 1880 – et sted som kanskje minnet Hamsun om ett av de mange småstedene i Wisconsin eller Minnesota han hadde vært innom. Under til høyre Ås stasjon i dag.

 

 

Bergljot skiller seg formelt ved kongelig resolusjon 13. november 1897 på grunn av ektemannens angivelige utroskap, men først 19. mars 1898 får hun tillatelse til å gifte seg på ny. Og forfatteren Hamsun, som så å si nesten uten unntak gjennom hele livet skyver mennesker og andre hensyn til side for skrivingen, viser her en nesten rørende vilje og empati for å få de juridiske formaliteter i orden.

 

Den 16. mai 1898 gifter hun seg med Knut Hamsun i Johanneskirken (revet i 1928) på Kristiania Torv ved Akershus festning med Christopher Bruun (1839-1920) som prest og tar navnet Bergljot Bech Hamsun. Hamsuns forlover er forfatteren og vennen Hans Aanrud. Forholdet mellom de to forfatterne likner imidlertid mer et patron/klient-forhold enn et vanlig vennskap. Bergljots forlover er bokhandler Christian Dybwad – en mann som Hamsun også låner store pengesummer av (og som etter hvert tilbakebetales med andre gode venners penger, som Erik Frydenlund i Nord-Aurdal). Det er også Dybwad som senere ordner opp i de juridiske formaliteter ved skilsmissen.

 

Forholdet mellom Knut Hamsun og Bergljot Bech Göpfert og alle de anonyme brevene og politietterforskningen av dem, hadde i flere år før bryllupet vært det store samtaleemne i byens salonger, kafeer og aviser.

 

Beskyldningene mot Hamsun kan skrapes ned til følgende: Han underholdes av damer, han utnytter sine bekjentskaper med kvinner til å presse penger ut av deres menn og han ”klapper” sine vertinner for å bo billig hos dem. Brevene ble sendt familier, bladredaksjoner, kafeer, bokhandlere, forlag. Oppdagelsespolitiet var etter hvert også koblet inn. I tillegg dukker de gamle beskyldningene om at Hamsun plagierer andres tekster og utgir dem for sine egne.

 

En mindre hårsår Hamsun i dagens norske samfunn, kunne nok blankt ha levd med disse ryktene og ektet sin bejublede kvinne. Forholdene var nok litt annerledes for over hundre år siden. Dessuten var Hamsun nesten sykelig nærtagende for alle typer kritikk. Han tålte det rett og slett ikke, men la på sin side ikke fingrene imellom i omtalen av andre. På mange måter havnet Hamsun i denne perioden av livet i den klassiske narsissistiske felle: Han hadde tiåret før et umettelig behov for mest mulig oppmerksomhet, men ikke negativ oppmerksomhet. 

 

Romanen ”To mennesker” (1897) av Anna Munch gir indikasjoner på at det var forfatterinnen av boka som sto bak de anonyme brevene om Hamsun (og Bergljot). Romanen kan altså leses som en nøkkel-roman. Handlingen er lagt til Kristiania, Paris og Balberg sanatorium ved Lillehammer (”Fjeldslottet”) og gir i det minste en levende innføring i datidens kunstnermiljø og hvordan samtiden så på Hamsuns inntreden på det litterære parnass i Norge. Boka gir også en pekepinn om at det i stort monn er Hamsun selv som er kilden til alle Hamsun-mytene fra onkel-mytene i barndommen til de langvarige og tærende sult-periodene uten penger i ungdommen. Leif Erlandsen (Hamsun) i boka er beskrevet som morløs, stadig syk og ikke sjelden gråtende på en sofa eller på gulvet, men også som kynisk og avvisende - og ikke minst sjarmerende med et flott utseende. Konduktørtiden i Amerika er fordoblet (11 måneder) og nå er han også blitt gruvearbeider. Sigrid Strøm (Anna Munch) dør høsten Erlandsen forlater Fjeldslottet (Hamsun flytter fra Balberg til Hammers pensjonat på Ljan høsten 1895). Men det er etter det forfølgelsen av Hamsun topper seg med de aller fleste brevene. Brevene ebber imidlertid ut etter at Anna Munch får utgitt sin roman (våren 1897) - og særlig når bryllupet mellom Bergljot og Hamsun nærmer seg. Forfatterinnen av boka viser sykdomsinnsikt og språklig og tematisk er den ikke dårligere enn mye av det andre som ble skrevet på denne tiden. Så hvor ”gal” Anna Munch var, kan nok diskuteres. Men en evne til nådeløshet hadde hun nok: ”Og da hun hadde sittet der en time, grundet og raset, tenkt frem og tilbake, da var hun på det rene med én ting, og det hun hadde besluttet var: ’Ja, han skal få ‘det siste point’! Og han skal få det slik at han  m å  lese det. I telegram skal han få det…i et dundrende telegram med ‘punctum finale’. Jeg skal betone min uavhengighet - om han så kommer til å skvette ned gjennom mange land i ergrelse.’”   

 

Dessuten var ikke ryktene om ham tatt helt ut av løse luften. Det gjaldt både alle lånene fra mennene i familiene han bodde hos og de halverotiske forbindelsene til husets kvinner samt plagieringsanklagen av en Dostojevskij-roman, ”Spilleren” (1866), på slutten av 1880-tallet, dvs. novellen ”Hazard” som senere ble omskrevet og utgitt på nytt med en annen tittel.  

 

Hamsun opplyser i et brev til sin gode støtte og venn gjennom mange år, Bolette Pavels Larsen i Bergen, i slutten av november 1897 at han i løpet av tre måneder har drukket opp 60 flasker whisky mutters alene våren og sommeren – altså før han flytter ut til Ås fra Welhavens gate 3. Paranoid av de anonyme brevene, begynner han å fantasere om at Anna Munch og Göpfert (”den østerrikske hund”) står i forbindelse med hverandre, sammen med Det teosofiske Samfunn, fordi Hamsun selv har skrevet negativt om teosofi og spiritisme.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vedr. de anonyme brevene: Hamsun var i 1897/98 selv overbevist om at det var Anna Munch som sto bak de anonyme brevene. Senere i livet ble han mer usikker (eller hadde glemt sin redegjørelse til Kristiania Politikammer fra 23. april 1897) og ønsket å få oppklart saken via sin advokat Sigrid Stray (over til høyre). Hans mistanke gikk nå i retning Lulli Lous (over) som tok dette tungt. Hamsun skriver til Stray 7. april 35: “…det gjelder bare at få frøken L. til at tilstå at det er hun (event. hun og hendes søster) som har skrevet brevene. Det kan bare skje ved direkte pågang , ved overrumpling, for det er en hård natur vi har at gjøre med.” Hamsun skriver her om sin store kjærlighet fra 1890-tallet (og som antakelig var litterært forbilde for Dagny Kielland i “Mysterier”). Han betalte også selv den franske skriftekspert Edmond Locard i Lyon som konkluderte annerledes med at “De påtalte anonyme brev og konvolutter er skrevet at fru Munch. Lyon den 4. april 1936.” Det bitreste ved hele saken fra Hamsuns side var antakelig likevel at rettskjemiker Schmelck før saken ble avsluttet i 1898, mente at Hamsun selv var opphavsmann til brevene (Nagel i “Mysterier” skriver jo også nedsettende telegrammer om seg selv - til seg selv - som han lar ligge synlige på hotellværelset slik at sladderen kan spre seg i småbyen). Ja selv Bergljot var kommet under mistanke. Locards undersøkelse virker grundig, men er altså ikke den første. Brevene er heller ikke så uleselige som flere biografer vil ha det til. At Hamsun selv var under mistanke, viser hvor liten troverdighet han selv hadde på denne tiden. Brevet til høyre sammenlikner den virkelig skriften til Anna Munch (i et tidligere brev til Hamsun) med et anonymt brev over. “De skal dog ikke være uvidende om den risiko deres datter løber på Ljan,” advarer den anonyme. Biograf Kolloen kaller de anonyme brevskriveriene for den stor løgnen om Hamsun, men han har tydeligvis da glemt det han skriver bare noen sider senere om den store formuen til Bergljot som Hamsuns stjal - eller “lånte” og spilte bort i Belgia… Men gifter man seg først med et sammensatt og gåtefullt geni, må kan kanskje vente seg slikt… Konvolutten til høyre gir også opplysninger om at Bergljot også brukte Balberg sanatorium som oppholdsted (tilfluktsted) mens Hamsun flyttet ut til Berg sanatorium sensommeren og høsten 1897 (etter den store fyllekulen med whisky alene om natten i tre måneder…). Ellers er oppfinnsomheten stor i å variere skriften fra brev til brev. I en av samtalene med professor Langfeldt uttaler Hamsun om brevene fra den gang: “Mine henvendelser til oppdagelsespolitiet i Christiania i 1897 handler vel om plagerier og forfølgelser av den sort gamle damer som jeg har skrevet om i mitt forrige svar. Jeg har ingen erindring om disse damene nettopp på den tid, etter hvert som de gamle gikk trett eller døde ut, kom andre sett av dem i stedet.”  

 

 

 

 

Bilde av Erasmus B. K. Zahl til høyre.

 

Rettsaken den konkurstruede Erasmus B. K. Zahl fra Nordland har satt i gang mot Hamsun for å få ham til å tilbake lånene på til sammen 2000 kroner, er heldigvis ute av verden i slutten av april 1898, like før bryllupet. Hamsun blir frikjent fordi lånene på Kjerringøy i 1879 er tatt opp før han ble myndig – og fordi det ikke finnes dokumenterte brev om at Hamsun vedkjente seg lånet etter at han var blitt myndig. Hamsun brøt jo (ganske plutselig) all kontakt med sin velgjører bare et par måneder før myndighetsdagen i august 1880 (21 år). Hamsun sendte heller ikke dedikasjonseksemplarer av sine gjennombruddsbøker på 1890-tallet til Zahl, men det er dokumentert at Zahl var i besittelse av i hvert fall ”Pan”.

 

Lyvingen på alder – født i 1860, opplyser Hamsun til alle fra høsten 1891 – kan ha forbindelse med dette, at han rett og slett ville ha ”god klaring” dersom saken kom opp igjen. Senhøsten 1891 var Hamsun nemlig meget velbeslått med penger etter sin store foredragsturné, og et krav om tilbakebetaling til Zahl, var vel ikke helt utenkelig siden handelsmannens økonomi stadig var blitt dårligere med halvering av den store formuen i 1894 (og på lånemarkedet i 1895/96).

 

Det fins knapt brev fra Hamsun som omtaler den penible rettssaken, og senere i livet har Hamsun vanskelig for å redegjøre for forholdet. Han har da også i mange år hatt som en slags ledesnor at ”løgn er ikke brøde, men talent” – og ”moralen er det minst menneskelige i mennesket”. Fra Zahls side er er det også lite å hente - også om rettsaken og en eventuell konfrontasjon med Hamsun. Men i romanen “Svermere” (1904) er det en dialog mellom Mack på Rosengård og den forfyllede Rolandsen som lyver på seg et tyveri slik at han kan motta 400 daler (akkurat den første summen i kroner Hamsun lånte av Zahl sommeren 1879 - mot en livspolise som bare fantes i Knut Pedersens hode). “De har holdt meg for narr,” sa han, “og De har snytt meg for 400 daler.” (…) “Jeg tilgav Dem forrige gang, jeg gjør det ikke nu.” - “Jeg kan betale Dem pengene tilbake.” - Mack ble oppbragt: “Det er fremdeles ikke pengene det gjelder for meg. De er en bedrager, skjønner De det?” I forbindelse med tyveriet hos Mack omtales også en bortkommen livspolise…  

 

Etter den langvarige og nervøse fyllekulen våren og sommeren 1897 skriver han nå på Berg Sanatorium på to bøker, antakelig skuespillet ”Aftenrøde” (avslutningen av Kareno-trilogien) som utkom 3. juni 1898 og romanen ”Victoria” som utkom 29. oktober samme år. Våren 1897 har han gitt ut ”Siesta” (1897). Det er korttekster han nå samler og som i stort monn er utgitt på trykk tidligere. Altså en form for gjenbruk. Aviser og blader betalte også godt for slike noveller eller fortellinger for et voksende og selvbevisst borgerskapet i byene som ønsket aviser både med nyheter og underholdning.

 

 

I et brev (igjen til Gerda Welhaven) sendt fra Ås stasjon 18. april 1898 gir Hamsun likevel uttrykk hvor stor pris han setter på Berg Sanatorium nede ved Årungen:

 

”Jeg er nu kommet hit ut til mitt gamle sted igjen; her er ikke en sjel, her er stille og vakkert. Så nu bør det kunne bli til noe med arbeidet. Har de aldri vært her? Jeg har i flere år ikke visst noe annet sted.”

 

Bilde fra dagens Berg gård: I 1893 gjord Caroline Halvorsen gården Berg til et sanatorium eller et finere rekonvalesenshjem for mer velstående personer som kunne betale for oppholdet. Sanatoriet var ”komfortabelt innredet” – og hadde ti store soveværelser, to spisesaler, salong og røykeværelse. Her var det også drivhus og vinterhage for gjestene. I tillegg var det et anneks med åtte soveværelser for besøkende (lokalhistoriske kilde).

 

Hamsun har nå på våren 1898 flere skriveprosjekt som har forsøker å gjøre ferdig i hytta ved Årungen. Skuespillet ”Aftenrøde” (1898), som nevnt ovenfor, er skrevet ferdig siden han flyttet hit forrige sommer (utgivelse i begynnelsen av juni 1898). Han har startet på ”Victoria” (1898) og en bok til (ukjent – det kan være starten på novellesamlingen ”Kratskog” (1903)). En av grunntekstene i alle senere Hamsun-biografier, ”Et spøkelse”, som til tross for sin Turgenjev-likhet skildrer det angstfulle forholdet til onkelen Hans Olsen på Hamarøy, er med stor sannsynlighet skrevet – eller i det minste renskrevet - i Ås. Det er også denne fortellingen Albert Langen og tidsskriftet ”Simplicissimus” trykker i tysk oversettelse vinteren 1898/99.

 

Hamsun skriver dessuten på et par litterære foredrag. Det må være foredraget han holder på Helsingfors universitet året etter, dvs. 10. mai 1899 med tittelen ”Dikterliv”. Og foredraget ”Åndens avblomstringstid” holdt i København 10. desember 1899, altså rett etter turen til Kaukasus og det kaspiske hav samt Istanbul.

 

I begge foredrag får den drevne skuespillforfatter Ibsen gjennomgå – en norsk dramatiker som europeiske scener i stort monn står i kø for å sette opp. Og den grove harselasen kommer fra en mann som tydeligvis bare sporadisk satte sine ben i et teater – og heller ikke likte det - , og som så å si er helt ukjent med teaterkunsten eller praktisk scenearbeid, og som til tider skriver bleke Ibsens-pastisjer, ofte med et mangelfullt plot, for å forsøke å gjøre karriere i en teaterverden han ikke kjenner.

 

Bilde fra en oppføring av ”Et dukkehjem” på Christiania Theater. Det var en oppsetting av dette Ibsen-dramaet Hamsun med stor sannsynlighet møtte i København første vinteren han dro til dit og ble refusert av Hegel (1879/80). Nederlaget og forbitrelsen mot Ibsen kan ha sitt utspring her.   

 

Å skille mellom en dramatisert tekst og en drama-tekst, er visst også ukjent for Hamsun, for det virker som han stort sett leser Ibsen - og med prosabrillene på. Mangelen både på et minstemål av vanlig kulturell dannelse, basiskunnskaper om teateret og dramaturgisk forståelse er hos Hamsun på frapperende vis blandet med en aldri hvilende hybris og tro på egen genialitet og storhet som kunstner - og det hjelper lite at han våren 1893 mer eller mindre blir avkledd av Georg Brandes ved et foredrag i København (”Litt om litteratur”) eller at han må bruke den langt yngre Bergljot som oversetter av brev til tyske forbindelser. 

 

Når Ibsen sitter og ”spiller sfinks” på restauranter og kafeer (Hamsuns formulering i 1903, altså jubileumsåret for Ibsen 75-årsdag), sitter den store Ibsen kanskje og lytter til andre menneskers tale, måten de kommuniserer på – Ibsen er på jobb - hvordan en spredt og haltende dialog også kan romme hemmeligheter og fortielser, nesten genialt demonstrert i dramaet ”Gjengangere”.

 

Bildet til høyre er av Ibsens gamle teater i Møllergaten (rett bak dagens Stortorgets gjestgiveri - og er det eneste som fins av den revede bygningen. Tegningen er av Lorenz Kleiser som utvandret til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet og gjorde det godt innen kunst- og teppeproduksjon. Han er for øvrig undertegnedes grandonkel. PS: Nå “flytter” norske myndigheter Ibsen-senteret på Drammensveien også - til korridorene på Blindern - lærer de aldri?

 

Å lytte til andre, gir også åpning for refleksjon og selvrefleksjon. Det var ikke akkurat den kortspillende og storskrytende bygdegutten Knut Pedersens sterkeste side, for å si det mildt. Ibsen tok aldri igjen mot Hamsuns perfide og uavlatelig forbitrede personangrep gjennom mange år, men ”Hamsun”-skikkelsen dukker antakelig opp i Byggmester Solness. Fadermord er relativt vanlig i litterære kretser, særlig blant mannlige kunstnere. Men her kunne ikke Ibsen gravlegges ofte nok og grundig nok - og graveren er ikke alltid edru når er på jobb.

 

I Tyskland, på initiativ fra Albert Langen (til høyre), samles det denne våren, altså våren 1898 før bryllupet, inn penger til Hamsun som et motsvar til statsstipendiet han ikke fikk på 1200 kroner (rundt 120 tusen i dagens pengeverdi). Summen fra Tyskland var langt større – 1600 Mark (ca. 600 tusen kroner i dagens pengeverdi). Men pengene kommer etter hvert til å renne ut av Hamsuns (og kanskje også Bergljots) lommer på sedvanlig vis, virker det som – for allerede i november samme høst er han ute på lånemarkedet blant ”gode venner” igjen for å dekke opp gammel gjeld med ny gjeld.

 

Bilde av Fru Byes hotell på Egertorget i Kristiania.

 

Hamsun planlegger nå etter hvert også husbygging med Bergljot – hvis han kan få henne… De gifter seg som sagt 16. mai 1898. Bryllupet er omgitt med et visst medieoppstyr – og dikteren virker brydd der han står på altanen på Fru Byes hotell på Egertorget i Kristiania, noen påstår nedslått (i virkeligheten i sterk bakrus). Senere kommer det spekulasjoner, også fra Hamsun selv, om at dette var noe Bergljot trumfet igjennom, mot Hamsuns vilje (det eneste bilde som er å oppdrive i biografier av paret i sammen, er også tatt i forbindelse med bryllupet).

 

Det er imidlertid lite i Hamsuns liv som tyder på at han noen gang gjorde noe mot egen vilje – eller lot seg overstyre av andre. Bildet under gir heller ingen holdepunkter for at det var noe i veien i det minste med den fysiske tiltrekningen mellom ham og Bergljot.    

 

 

Ett av få bilder av Bergljot Bech og Knut Hamsun sammen, sannsynligvis tatt på selve bryllupsdagen.

 

 

Hamsun og Bergljot på Fjeld Sanatorium i Oppegård, 17. – 23. mai 1898:

 

En kort bryllupsreise til et avsondret sted rett utenfor Kristiania særlig Bergljot kjente godt fra tidligere opphold. Ingen brev som beskriver oppholdet. Bygningene i Tusseveien (10) er borte, bare fundamentet til flaggstangen står igjen samt noen grunnmursrester. Hele stedet raste ut i et leirras i 1928, uten personskade. Det var på den tiden (1898) et pensjonat for velstående mennesker som ønsket kortere eller lengre rekreasjon. Ekteparet Florelius drev også danseskole der (lokalhistorisk kilde).

 

Bilde av restene etter flaggstangen på Fjeld Sanatorium.

 

Sognepresten i Gamle Aker hadde imidlertid nektet å gifte ekteparet og foreslår sognepresten i Ås, Johan Storjohann (1832-1914) som beskrives av Hamsun som snever, bigott og mildt dum. Ekteparet reiser straks etter vielsen ut til Fjeld Sanatorium i Oppegård og vertinnen Nanna Florelius lover dem full skjerming mot andre gjester.

 

De to nygifte bader nakne i Tussetjern til stuepikenes store forskrekkelse og ror over til Ski på andre siden av vannet for å holde nysgjerrige unna. De bor i en liten villa nede ved vannet hvor de disponerer båt et stykke fra hovedbygningen og spiser for seg selv med medbrakt dekketøy fra Bergljots første ekteskap. Sanatoriet hadde ikke skjenkerett, så ekteparet har handlet med seg champagne og vin fra hovedstaden. Oppholdet kan ha vært rundt en uke, men dette er et kjent sted for Bergljot, antakelig også for Hamsun. Et gjemmested – for dem begge.

 

Bryllupsfeiringen på Fjeld Sanatorium i Oppegård, blir imidlertid ikke lang, for allerede 24. mai sender Hamsun et brev fra Ås stasjon igjen – til Albert Langen (om pengene som er samlet inn i Tyskland). Det er mulig at ekteparet bor der sammen før de reiser til Valdres – til vennen Erik Frydenlund.

 

Bilder av Fjeld Sanatorium: Fjeld var et rekreasjonshjem for velstående mennesker. Gjestene som kom fra Kristiania, ble hentet på Oppegård stasjon med hest og vogn, og kusken hadde en caps på hodet hvor det sto ”Fjeld”. På området skal det ha vært en flott park med fremmede tresorter og sjeldne busker (lokalhistorisk kilde).

 

Bilde: Flere av trærne på Fjeld bærer preg av utenlandsk import slik det var vanlig på en del gårder (særlig storgårder) på 1700- og 1800-tallet.

 

 

PS: Johan Storjohann, norsk prest og teologisk forfatter, sogneprest på Ås 1894-99 (boende på prestegården på Syverud (revet) bare stenkastet fra Berg Sanatorium). Morgenbladet har følgende karakteristikk i nekrologen fra 1914: ”En mann hvis ensidighet og sneversyn ofte kunne være sterkt iøynefallende, men samtidig en mann, hvis brennende nidkjærhet og faste overbevisningstroskap ingen som kjente ham kunne unngå at anerkjenne.”

 

 

Et langt ”mellomspill” utenfor Follo, utenlandsreise og byopphold, sommeren 1898 til sommeren 1900:

 

Ekteparet oppholder seg i denne perioden i Valdres, i Helsingfors i Finland, på reise i Kaukasus og i København og Kristiania. Hamsun skriver ferdig ”Victoria” i Valdres og gir den ut sent på høsten 1898. Skuespillet ”Aftenrøde” ble skrevet ferdig på Berg i Ås våren 1898 og utgis i juni samme år i København – oppført på Christiania Theater 17. oktober samme høst – 11 oppføringer. Ingen bokutgivelse fra Hamsuns side før i 1902. Med ekteskap, jordisk og fysisk kjærlighet fulgte det bare depresjon og skrivesperre for den store kjærlighetsdikteren. Etter bryllupet og det korte Fjeld-oppholdet i mai 1898, går det to år før Hamsun er tilbake på Berg Sanatorium i Ås. Det er imidlertid bare tre Hamsun brev fra Ås stasjon i juli 1900. De forteller riktignok at han skriver om natten – og at boka han nå strever med, med stor sannsynlighet er versedramaet ”Munken Vendt”(1902) - Hamsuns” Peer Gynt”- et versedrama han begynte å skrive nordpå samme sommer. Undertittelen er megetsigende: “Brigantinens saga 1″ - en sjørøverskute som plyndrer alt på sin vei.

 

Bilde: I juni 1898 har ekteparet leid seg inn hos Frydenlunds i Nordre Aurdal (en skysstasjon og et poståpneri som står der den dag i dag, også med Hamsuns rom). Under til høyre dagens bygning. 

 

I et brev til Erik Frydenlund i forkant skriver Hamsun:

 

”Kjære EKF. - Ås stasjon, 21 april 1898

 

Hilsen og håndspåleggelse!

Hvorpå jeg går over til min ærend.

Jo, nu skal du høre. Der er ikke så liten sannsynlighet for, at jeg smeller i vei og gifter meg 13. mai. (Går det ikke da, blir det ikke før 13. juni.) I alle fall skal jeg gifte meg nu. Så gjaldt det at finne et foreløpig paulun til høsten. Finnes der et slikt for meg i Aurdal et sted? Jeg skulle altså ta med kjerringa, forstår du. Jeg vil ikke ha noe sanatorium (…), for jeg vil arbeide. Jeg har tenkt på, om ikke du ville og kunne ta oss. Du har jo både rom nok og mat nok til to til, og vil skulle betale deg, hva du ville ha – jeg sier deg dette bent ut og uten skryt, for jeg mener det. Kjerringa er forferdelig snill og hyggelig, liten og munter og tilfreds, og ingen i huset ville få bryderi av henne, skal du tro. Det ville vare en 4 måneders tid, antar jeg.

         Jeg kom til at tenke på deg, fordi jeg må ha et sted, hvor jeg kan arbeide.”

 

Det går imidlertid svært tregt med romanen ”Victoria”, og boka blir først ferdig etter at Hamsun flytter til et annet sted i bygda, dvs. Onstadmarken hos Haganæs (og barnebarnet Jul Haganæs ga i 1982 ut en lokalhistorisk bok om Hamsuns tid i bygda).

 

Bergljot blir etter hvert sendt tilbake til Kristiania. Byggeplanene skrinlegges. Bergljots datter, Vesla, er tydeligvis et problem for den nervøse og irritable dikter. Bergljot sender datteren bort – antakelig for å forsøke å bedre forholdet til den nye ektemannen.

 

I denne perioden avgir Hamsun sin berømte uttalelse om skrivetrettheten han nå føler: ”Å, Gud, hvor dette skriveri nu byder meg imot. Jeg er trett av romanen, og dramaet har jeg alltid foraktet, jeg har begynt at skrive vers nu, den eneste diktning, som ikke er både pretensiøs og intetsigende, men bare intetsigende.”

 

En dårlig anmeldelse fra Nils Vogt igjen: Hamsun med sin ringe bakgrunn eide ikke den innsikt i overklassekvinner som skulle til for å beskrive dem - underforstått kanskje heller ikke for å gifte seg med dem? Det var en anmeldelse av ”Victoria” – og dette får Hamsun til å skrive til Georg Brandes fra Helsingfors der ekteparet nå har bosatt seg for en periode:

 

”Jeg er nu 38 år, har skrevet i 10 år og utgitt 11 bøker, men sitter i denne dag og tviler på, om det nytter meg at fortsette.” (Hamsun lyver fortsatt på alderen utad, men har oppgitt korrekt alder ved bryllupet).

 

Brandes (til høyre) gir ham liten støtte: ”Den mann har jo ingenting lært som dreng” – ”Hamsuns snevre kultur” osv. Hamsun hadde bare litt over 250 dagers skolegang, forsøkte å ta privattimer for å ta artium i Kristiania på slutten av 1880-tallet uten å lykkes og reiste til Paris for å lære seg fransk – også det uten å lykkes. Hamsuns engelsk etter flere år i Amerika var heller ikke all verden.

 

Den senere nasjonale genidyrkelse av Hamsun vi ser blant mange norske litteraturhistorikere og biografer, får i et slikt perspektiv et litt underlig, ja lattermildt skjær over seg. Hamsuns litterære og språklige talent, arbeidskapasitet og ikke minst vilje til å lykkes, var det likevel ingenting i veien med.

 

Etter litt under et år i Finland, foretar ekteparet en reise til Kaukasus via Moskva. Ektefellen Bergljot er nå blitt ”et reisefølge” – ”en dame”. De er tilbake i København i slutten av oktober 1899, igjen på Nørrebro der Hamsun startet på ”Sult” 11 år tidligere. Vennene Skrams og Jansons er nå skilt (Drude Janson med en yngre mann – hun hadde også forelsket seg i den langt yngre Hamsun i sitt eget hjem i Minneapolis i sin tid). Bergljot reiser alene tilbake til Kristiania – Hamsun blir i København, også over julen.

 

Han skriver her på reiseskildringen fra Kaukasus (”I eventyrland” utkommer først mars 1903, skuespillet ”Dronning Tamara” - dronning av Georgia på 11-1200-tallet - utkommer høsten 1903). Slutten av turen skildres først i ”Stridende liv” (1905).

 

I april 1900 er Hamsun for første gang tilbake på Hamarøy hos foreldrene siden 1870-tallet. Altså et tidsopphold på rundt 25 år, opplyser han selv. Bergljot er ikke med. Han skriver nå på skuespillet ”Munken Vendt” (1902) og ymter frempå å få barn med Bergljot: ”Tenk, om vi hadde en liten gutt, og du møtte meg på jernbanen med ham!”. Munken Vendt - et mer eller mindre skjult selvportrett, bor i en gamme (som Hamsun) og blir presentert slik: ”Hans navn er Munken, hans tilnavn Vendt,/et løsbarn av fødsel og så student/Ble dømt efter mange beviste klager/som falskner, som tyv og som kvinnebedrager.”

 

I et brev til Bergljot 21. juni 1900 skriver Hamsun igjen om Berg Sanatorium som et godt arbeidssted – hos ”Fru Bye” - ”får jeg intet arbeidet.”

 

18. juli 1900 sender han et brev fra Ås stasjon igjen (til høyre) – Bergljot bor hos faren i Kristiania – Hamsun klager på nervene og angrer sine raseriutbrudd og angrep på henne. Men han forsikrer: Dette er som en sykdom i ham og han lider under det som en hund – ”Jeg håper det aldri komme igjen, for jeg elsker deg og ingen annen i mitt liv”.

 

 

Nytt ”mellomspill” - København, Kristiania og Belgia, høsten 1900- våren 1902:

 

Skrivesperre. Nye litterære forsøk i København der han slo igjennom som forfatter. Spillemani i Belgia – Bergljots formue settes over styr. Rollen som Guds soneoffer. Bergljot gravid.

 

Det som slo an i et litt snevert emigrantmiljø i Minneapolis, falt ikke alltid i like god jord i de mer akademiske kunstnerkretser i København. Likevel er Hamsun et godt trekkplaster i den danske hovedstaden og det er hit han ofte søker tilbake når skrivingen stopper opp. Selv om foredragene ofte kan være uten substans, er de likevel fremført med en språklig briljans, ironi og selvsikkerhet a la Mark Twain som også i Danmark, ja kanskje særlig der, ga ham rykte som en kommende litterær kjempe, en nyskapende kunstner som ønsket å gravlegge de gamle og avfeldige dikterne så fort som mulig.

 

På høsten reiser både Hamsun og Bergljot til København igjen. Hamsun har total skrivesperre – har vært i krise i nesten tre år, informerer han Bolette Pavels Larsen i Bergen (en gift kvinne han også løselig fantaserer om å reise bort med i flere brev). Bergljot reiser alene hjem til Kristiania igjen.

 

Ny jul alene i København. Det er som om han venter på den samme ”produksjonsdjevelen” som arbeidet i ham natt og dag på Nørrebro ved juletider 12 år tidligere. Men det forløsende skjer ikke. ”Hellligånden” gjennomstrømmer ham ikke lenger (som i ”Sult”s dager). Det er reiseskildringene fra Østen han sliter med. Og det merkes på tekstene, langhalm og skråsikre litterære og kulturelle betraktning om en region han knapt kjenner enn ved fragmentarisk lesning, samt et oppkomme av fordommer mot snytende og degenererte jøder og armenere, håpløst generaliserende utsagn om briter, franskmenn og hele nasjoner. I sannhet et kursus i en turists uvitenhet og overfladiskhet (senere ble da også turister og turisme en av Hamsuns mange og hårdnakkede prygelknaben).

 

Men reiseskildringer var populært stoff – og det solgte. Og Hamsun trengte alltid penger, mange penger. Han levde over evne, store pengesummer fløt som vann gjennom hendene hans – han levde i sannhet fra hånd til munn på femsifrede beløp, som det ble sagt om en av dagens kjente norske visekunstnere. Forskjellen på egne penger og andres hadde han også tidvis problemer med. I fylla kunne han rett og slett gi bort alt han eide – neste dag var imidlertid giveren der angrende for å kreve gaven tilbake.

 

Hamsun sitter i København (og tidvis på Cafe Bernina) og savner Bergljot, men han savner også pengene hennes og fabler om å vinne i lotteri. Det går fire år mellom utgivelsen av ”Victoria” og ”Munken Vendt” – 1898-1902. Med Hamsuns store pengeforbruk er det å spille høyt – og det er Bergljots penger som i stort monn redder ham og dem - og det vet han. For i det hele tatt å komme hjem til Kristiania fra København, må Bergljot sende 300 kroner i reisepenger (ca. 30 tusen i dagens pengeverdi).

 

Berg Sanatorium i Ås blir igjen luftet av Bergljot som et mulig sted der inspirasjonen kanskje kan komme tilbake… - et sted for å lade batteriene og for å ”arbeide sterkt” som han skriver i et senere brev fra Ås.

 

På våren 1901 er Hamsuns adresse Fru Byes hotell i Kristiania og Hotel Skandinavie. Bergljot er i København for å ordne opp i leiligheten i Hollændervei 21 (ute ved Frederiksberg) som de har bodd i. De flytter deretter endelig sammen i Bygdø allé 7. Hamsuns nevrotiske ordenssans og pirkete forordninger overfor hustruen om stort og smått og likt og ulikt, kan mildt sagt ikke ha virket særlig styrkende på forholdet mellom dem. Den rastløse og omreisende kunstner fra filleproletariatet på landsbygda har aldri hatt et eget hjem i ordentlig forstand, men belærer nå antakelig en langt mer kyndig person i hjem og innredning om hvor skapet skal stå – og ordrene skal adlydes og følges – gleden ved å adlyde, er også ett av Hamsuns livsmotto.

 

Samtidig nekter Hamsun å møte Albert Langen, sin forlegger, gift med Bjørnsons yngste datter, Dagny (Langens søster er på sin side gift med Dagnys bror, Einar Bjørnson). Langen er på besøk på Aulestad sommeren 1901. Hamsun skriver: ”Jeg kan ikke tale med Dem, jeg kan ikke tale med noen, jeg skyr alle mennesker nu for tiden, jeg er syk.”

 

Bildet til høyre er Bjørnson-familien i Paris 1887 (døtrene Bergljot og Dagny).

 

Ved en senere anledning har Hamsun heller ikke tid til å møte sin velgjører og forlegger i Tyskland til tross for at Langen mer eller mindre finansierte store deler av det flerårige Paris-oppholdet hans på 90-tallet.

 

Her ser vi hvordan Hamsun snur om på klient/patron-forholdet han har til Langen. Den underordnete blir den overordnete, den ”svake” blir den ”sterke”. I Paris omtalte Hamsun også Langen som ”min tysker” til venner. Men uten Langen hadde Hamsun måttet gjøre vendereis i Paris og stole på at gamle ”venner” i Norge åpnet dører og lommebok for ham - enda en gang.  

 

Hamsun omarbeider nå sin plagiatnovelle ”Hazard” (1889) til ”Fader og sønn” (”Kratskog”, 1903) og ønsker å få den utgitt i Tyskland. Et forvarsel om det som skal skje i Belgia denne høsten 1901. Penger som går hurtig ut, kan også komme hurtig inn, er antakelig Hamsuns tese - og ved press, manipulatoriske grep og malende offerbrev han har lykkes med mange ganger tidligere - Hamsuns tiggerbrev er nesten en egen sjanger.

 

Bergljots penger er ”teknisk sett” Hamsuns penger, skriver han i et brev nå, men han lufter også den moralske siden av saken. Men når Bergljot reiser bort for en stund, blir fristelsen for stor for et menneske som aldri har skilt sterkt mellom eget og andres. Og Hamsun tar Bergljots bankbok og formue og reiser til Belgia - for å gjøre det helt stor varpet for en tankeløs og desperat parveny som hele livet har en stygg tendens til å fette oppover og sparke nedover for å komme seg ut av fattigdommen og fornedrelsen hjemmefra og inn i den kulturelle overklassen med nips, plysj, mørk mahogni og empire. 

 

I slutten av september 1901 reiser Hamsun til Ostende, bor på Hotel Londres og starter sitt raid mot rikdommen. Det går dårlig. I oktober videre til Namur og Hotel d’Harscamp. Det går enda dårligere. Milliontap. Mens Bergljot organiserer flytting til ny leilighet med tunge møbler og løsøre, har Hamsun nok med å sjonglere sjetonger - han har etter tiden i Amerika alltid skydd fysisk arbeid – vedhogging kan til nød gå an.

 

Bilde fra Ostende i Belgia til høyre.

 

I Antwerpen truer han med å ta sitt liv, i et brev til Bergljot fra Queens Hotel.  Etter udåden vil det da antakelig ligge igjen en ubetalt hotellregning. Bergljot kausjoner ham ut og sender reisepenger – enda en gang.

 

Brevet til Bergljot fra Namur i oktober 1901 der han skal forklare tapet på rundt 1,5 millioner kroner i dagens pengeverdi - en betydelig del av formuen hennes - er et litterært mesterverk i offersjangeren. Bedre kan det knapt gjøres – kanskje bortsett fra Hamsuns siste bok ”På gjengrodde stier” (1949) der han med et snevær av språklige lykketreff bedyrer sin nazistiske uskyld overfor en hel nasjon – og lykkes – enda en gang. For siste gang.

 

Men før brevet til Bergljot har han skrevet til Wentzel Hagelstam, finsk bokhandler og korrespondent, om pengehjelp, for å forsøke å komme seg ut av knipa. Hamsun skylder på en sinnslidelse av gigantiske dimensjoner – ”Jeg teller timene til ditt svar kommer.” – ”Tal med 20 venner om bidrag eller navn til et lån.” – ”Gud velsigne deg, 13.000 francs!”

 

Hamsun blir (dessverre) bønnhørt, penger kommer - og han spiller likegodt bort disse også. Egenskapene han setter høyest hos et menneske i livet, er redelighet, redelighet og redelighet, gir han uttrykk for senere i livet til en biograf.

 

”Kjære Bergljot min! - Namur, oktober(?), 1901

 

Nei, det går nok ikke, jeg er fordømt til ikke å komme på fote igjen dennegang. Har tapt igjen og gjennomlevd de verste sinnslidelser.  Du får ta meg til nåde, jeg har ikke annet råd enn å be om det. Jeg kommer hjem som en forloren sønn, jeg har bortødslet tusener og kan ikke skaffe dem tilbake. Herregud, jeg tør ikke si deg summen, har ikke turdet det hele tiden, i håp om at jeg kanskje først kunne få noe tilbake, så det ikke hørtes så forferdelig. Du får ta meg til nåde, Bergljot. Jeg reiste ikke til denne fordømte affære i noen lettsindighet, men simpelthen i det ærlige håp at kunne vinne lidt og betale tilbake til bankboken noe av hva vi hadde brukt opp av den. Men det har i bunn og grunn mislykkes – av min himmelske faders nåde. Den utmerkede himmelske fader har av sin velbekjente nåde nedsenket meg i den dypeste elendighet og han sitter vel nu og gnir seg nådig i hendene, for han har gjort et fint arbeide.

 

Jeg henvendte meg til ham ikke en gang, men på kne midt om natten i gatene i Ostende en hel måned, kanskje fem uker. Og han hørte meg slik som han pleier at høre alle. Nu spytter jeg ham i fjeset for resten av mitt liv. Han har selv gitt meg dette sinnelag og har selv ansvaret. Jeg skulle aldri ha forundret meg over denne rå, hundske himmelske forfølgelse, hvis jeg hadde villet tjene penge for å leve i sus og dus og forfengelighet. Jeg sus og dus! Jeg går nu i 4 skjorter fordi jeg ikke har hatt råd til å kjøpe en overfrakk til meg selv, jeg går den dag i dag i den grå frakk fra i sommer, og her er kaldt som en vinter om morgenen og aftenen. Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe meg et par sko engang, og nu er sålene aldeles borte, og her regner i blant hver dag, så jeg er dyvåt. Jeg forteller ikke dette for at gjør deg ondt, det gjør ikke meg det bitteste, for jeg føler ingenting til det. Men jeg har villet straffe meg selv og vise den rå himmelske laban, at det skulle ikke være annet, jeg ville ha pengene til enn til din og min bankbok og ikke til nytelse og gleder. Alt har vært fruktesløst.

 

Så får jeg få lov å komme hjem igjen til deg, Bergljot. Jeg skal forsøke å arbeide noe stadigere, jeg tror, det ennu skal gå. Og så var det det, om du kunne følge med meg hit en tid, og vi gjorde et forsøk igjen uten å sette mer til enn i høyden noen hundreder. Vi skulle være snare, en 14 dagers tid, og kunne på den tid vinde meget, hvis lykken hadde vendt seg. Det er jo nemlig slik, at om jeg setter inn mer enn 20 francs, så kan disse på 7 minutter bli 100.000 francs med letthet. Og jeg har opplevd mange, mange slike anledninger…”

 

Førjulstiden 1901 tilbringes i en ny leilighet i Gjørstadgaten 8 i Kristiania (litt lenger oppe i Bygdøy allé). Bergljot er gravid på nyåret. Et siste desperat forsøk på å ”samle troppene” fra begges side?

 

Samtidig er Hamsun på jakt etter dyre antikvitetsmøbler, med ”marmorsøyler og bronsebeslag” i enda en flyttesjau, nå til Theresegate 49. Hamsuns tid som Guds soneoffer er nå tydeligvis over for denne gangen, for han reiser til Belgia enda en gang helt på slutten av Bergljots svangerskap, og spiller bort resten av formuen hennes.

 

Trøsten er imidlertid stor – Hamsun har kjøpt en Goya – han håper den er ekte. Og motivet er selveste Kristi korsfestelse med den hellige Franciscus ved foten!

 

Kanskje var ikke overlege Gabriel Langfeldts (til høyre) senere diagnose ”varige svekkede sjelsevner” så langt unna sannheten om Knut Hamsun likevel? Et tilnærmet normalt sjeleliv hadde Hamsun i hvert fall ikke – og han ville vel også ha protestert på at noe slikt fantes.

 

Tapet av formuen hadde imidlertid Bergljot tatt ”strålende” som han uttrykker i et brev. Hamsun har da også via filosofiske privatstudier utstyrt seg med en behendig livsfilosofi preget Østens fatalisme, mennesket uten individuelt ansvar.

 

 

Fortsettelse neste blogg…

 

 

Pendling Kristiania (Theresegate 49) - Berg Sanatorium, våren 1902 til våren 1904 (avbrekk i København sommeren 1903):

 

Antall Hamsun-brev fra denne perioden er på rundt 30 fra Ås stasjon. Hamsun arbeider med fire-fem bøker samtidig i denne perioden for å forsøke å rette opp et økonomisk totalhavari etter casinoturene til Belgia. Det er versedramaet ”Munken Vendt”, reiseskildringen ”I eventyrland”, novellesamlingen ”Kratskog”, skuespillet ”Dronning Tamara” og diktsamlingen ”Det vilde kor”. Hamsun plages igjen av isjias og depresjoner og pengeproblemer, men har lange og gode arbeidsperioder i Ås mellom fylleslagene i byen sammen med ”gode kamerater”. Victoria blir født, men Bergljot resignerer…

 

Berg Sanatorium april 1902: Hamsun sitter i Ås og skriver på reiseskildringen ”I eventyrland” (1903), men gjør også ”Munken Vendt” (1902) klar til tysk oversettelse: ”Jeg har flyttet hjemmefra for at kunne arbeide sterkt” – altså fra Theresegate 49 på Bislet og ut til Ås igjen, sitatet er fra et brev datert 11. august 1902. Huset på Bislet (til høyre) står der den dag i dag med en Hamsun-plakett etter initiativ fra Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen.

 

Brev fra Ås igjen 18. august til Albert Langen: ”Jeg arbeider sterkt nu.” Ved siden av arbeidet med de to bøkene over, samler han nytt og gammelt stoff til en ny novellesamling ”Kratskog” som utgis i 1903, den også (Aksel Sandemose hentet sitt navn “Jante” fra “Ljan” der han satt og skrev på Blylaget og så over fjorden på andre siden - noen mener også “Kratskog” er inspirert av “Svartskog”).

 

Målet er å dekke opp for tapene i Belgia (tre bøker ble utgitt 1903, i tillegg til de to nevnte også skuespillet ”Dronning Tamara”). Hamsun skriver nå i et brev: ”Jeg bryr meg ikke om annet enn salget og atter salget.” Bergljot fødte 15. august 1902. Hamsun skriver samtidig til en venn at ”kjerringa nettopp har fått en liten, så verken hun eller jeg er løs.” I “Dronning Tamara” viser for øvrig Hamsun antakelig en side ved seg selv som kan knyttes til ekteskapet med Bergljot: Mannen, prins Giorgi, som føler seg konstant underlegen sin ektefelle, dronningen - og som planlegger både det ene og det andre for å ta makten i ekteskapet (og riket).

 

September 1902 - Berg Sanatorium igjen. Tilbake til Bislet. Innlagt på Røde kors 23. januar 1903 for å operere bort hemoroider og får besøk av selveste nasjonalikonet Bjørnstjerne Bjørnson på sykehuset (som Hamsun har skrevet et uvanlig pompøst festskrift til i anledning 70-årsdagen 8. desember 1902).

 

Hamsuns økonomien er elendig, og i et tiggerbrev straks etter til den samme Bjørnson der han ber om støtte for å få forlegger Hegel til å utbetale ham 25 000 kroner (2,5 mill. kroner i dagens pengeverdi) – er Hamsun helt åpen mot Bjørnson at pengene kan trygt utbetales for ”når Bergljots far dør vil hun jo arve mange ganger denne sum, kanskje.”

 

Det er ikke usannsynlig at Bjørnson-diktet fra 1902 er skrevet i Ås:

 

Vi nevner et navn –

straks syder det mot os

i kornakres guld,

det leker i skoge,

det lukter av muld.

Sol dirrer om dagen,

dugg driver om kvelden,

det suser i Fjeld.

 

 

Bilde av Bjørnson til høyre - det går en ubrutt litteraturhistorisk, nasjonalistisk og nasjonsbyggende linje gjennom så vidt forskjellige personligheter og diktere som Wergeland, Bjørnson og Hamsun - det kunne ikke gå annet enn galt… 

 

Overtagelsen av Bjørnsons rolle som nasjonalt dikterikon etter hans død i 1910, skulle imidlertid vise seg å være skjebnesvangert for den frynsete og forhutlede nihilisten Hamsun. Det endte i hybris, fascisme, Hitler-dyrking, moralsk fordervelse og familiært og økonomisk sammenbrudd. Noen mener også å gjenkjenne en nokså nedskrapt karriere-rasist i Hamsun på 1930- og 40-tallet. Men det er en annen historie. Kimen til elendigheten kan vi kanskje spore i Follo-tiden og i forholdet til Bergljot – den han behandlet verst som han elsket mest…?

 

Berg Sanatorium og Bislet vekselvis utover våren 1903. Hamsun har reist ut til ”mitt gamle sted Ås igjen” og starter på skuespillet ”Dronning Tamara” (1903). Hamsun innrømmer at han reiser ut til Ås ”for å ha det stille” – i byen er ”fan løs og jeg er borte netter og dager fra mitt hjem” (det går også etter hvert rykter om Hamsuns ”fuktige” selvmord i byen – noe han offentlig må avsanne).

 

København om sommeren 1903, bor på Grand Hotel Nilson. Høsten 1903 sitter han igjen i Ås og gjør ferdig diktsamlingen ”Det vilde kor” (1904) – ”Jeg har nemlig atter reist ut til dette stille sanatorium hvor jeg er alene i ukevis”. På Berg Sanatorium i Ås hele vinteren fram til april 1904. Skriver i et brev til vennen, forfatteren og forloveren Hans Aanrud på nyåret at det er her i Ås ”du får gjort noe”.

 

Dronning Tamara blir oppført på det nye Nationaltheatret 5. januar 1904 med Johanne Dybwad i hovedrollen og med musikk av Johan Halvorsen – en anmelder skriver: ”Oppsetningens prakt og stykkets litt utvendige retorikk virket for overlesset til den spinkle handlingen.” Dramatikeren Hamsun lover imidlertid Wentzel Hagelstam en garantert suksess hvis Hamsun selv får anledning til å sette det opp selv i Stockholm, han har nemlig søkt Houens legat om et reisestipend (planen er Danmark og Sverige). Men han sliter med isjiasen og står på kne i den lille hytte på Berg og skriver på alrune-diktene i ”Det vilde kor” (bildene er fra Årungen rett nedenfor hytta):

 

Alrunen er en mester

 

Tre torsdagsnetter piken ses at trede

i dalen ned til Ilrapunes leie.

Der får hun hekseplantens rot i eie

og hennes brune øyne ler av glede.

 

En hyrde her i berget vil hun binde

og dele tro med ham all livets byrde.

O Himalaias datter, husk din hyrde,

han er den skjønneste, som er at finne!

 

Og dine armer er så tro og lune

og dine bryster spenner seg som krukker,

og for din hyrde tigger du og sukker…

Da knekker kvisten ved Ilrapune.

 

Hun skjuler fluks Alrunens rot i barmen,

der står en veldig jeger opp fra sivet,

en dyredrott i loddent skinn om livet.

Han hilser etter landets skikk med armen

 

O Himalaias datter, lukk ditt øye,

hans blikk er jern, din hyrdetid er omme!

Du står og puster blott og ser ham komme,

og aldri dine bryster var så høye.

 

En grov og herlig gud fra simlas Fjelde,

en hersker med et favntak uten like,

der lukter vilt av guden, lille pike,

du breker under disse lemmers velde…

 

Alrunen er en mester i kabbalen:

vi tro deg pike, kjempe og besvime, -

du er den gud i vold på fjerde time

til solen gjør det altfor lyst i dalen.

 

Hamsun henter her sitt stoff fra Det gamle testamentets Salomos Høysang 7-13 – og planten alrunen er tradisjonelt sett på som en kjærlighetsplante (altså et afrodisiakum). Hamsun fikk ”banket inn” sin bibellærdom av den strenge pietisten og onkelen Hans Olsen på Hamarøy. I ”Victoria” parafraserer han flere bibelsteder og begynnelsen av ”Sult” har jule-evangeliets fortettede språkføring og den gammeltestamentlige Jobs prøvelser høres som ekko i ”Sult”-heltens blasfemiske utbrudd mot Han som styrer alt der oppe.  

 

På denne tiden skriver Hamsun også en artikkel om Landstad reviderte salmebok (bildet til høyre), et tema han også var svært opptatt av i Hardanger 20 år tidligere. Bergljot er alene i Kristiania med lille Victoria og familiekassen er tom til tross for at Bergljots formue er sikret igjen (kanskje Bergljots far har grepet inn for å unngå nye spilleraid i Belgia fra svigersønnen?).

 

Hamsun sender flere brev fra Ås i denne tiden til Bergljot der han beskriver hvordan han går rundt og gråter og tenker bare på henne og velsigner henne fordi hun er så snill. Noen kjærlighetsdikt kunne kanskje også muntre henne opp litt? I et brev noen år tidligere er han også i nærheten å reflektere over det faktum at å holde to husstander for et ektepar over lang tid, koster langt mer enn å holde én, men han slår det vekk med at han ”iallfall må ha mitt tøy her, og da er det vel ikke stor mening i at pakke alt sammen og gjøre værelset ledig.”

 

På våren 1904 planlegger ekteparet å flytte ut av Kristiania, til Drøbak. Hamsun får nå en månedelig gasje av Gyldendal på 250 kr (25 000 kroner i dagens pengeverdi) og forlaget har også dekket opp for Bergjots formuetap på 25 000 kr – altså rundt 2,5 mill. kroner i dagens pengeverdi). Men de har nå penger verken til flytting eller leie, skriver Hamsun i et brev til Amandeus Schibsted og ber Aftenpostens eier om et ”forskudd” på 200 kroner (ca. 20 tusen kroner i dagens pengeverdi).

 

Hamsun får avslag – Hamsun skylder ham allerede 300 kroner. Alle fylleslagene og kneipehistoriene rundt Hamsun og hans forfattervenner på denne tiden, har vel ikke akkurat styrket hans kredittverdighet. Schibsted kom også fra fattige kår – Waisenhusgutt – og hadde antakelig lite til overs for Hamsuns storslåtte pengebruk og restaurantliv når han raidet byen.

 

Fra denne tiden verserer en rekke mer eller mindre festlige hamsunske ”fyllekuler” blant ”gode venner” i datidens kunstnermiljø i Kristiania. Biograf Robert Ferguson gjengir noen av dem i sin biografi.

 

Grand (bildet til høyre er fra 1885) og Tostrupkjelleren var to av Hamsuns favorittsteder i Kristiania på denne tiden. I København er det Bernina (i dag kontorlokaler midt i Strøget) og Cafe a Porta (nyoppusset i gammel stil ved Det kongelige Teater). Men steder i Kristiania som på Theatercaféen, Opplandscaféen eller kafeen på hjørnet av Stortingsgaten og Rosencrantzgate, ga Hamsun etter for sine villeste innfall og aktet ikke å bryte sine ungdomsvaner når han var på byen (etter å ha gitt opp livet som nykterist).

 

En bonde som passerte med et lass høy, ble kjøpt opp, og Hamsun dro på kneiperunde i farkosten. Etterpå forærte han bonden vognen og høylasset tilbake. En ku ble også kjøpt opp og leid opp i annen etasje til en kvinne i en bygård med et brev mellom hornene. Hamsun kunne drikke i dagevis, og Sigurd Bødtker, Nils Kjær, Carl Nærup og Hans Aanrud hadde store problemer med å holde følge i fylleorgiene og kortspillingen mot morgenkvisten.

 

Hamsun snakket mye om Victoria i denne tiden, men aldri eller sjelden om Bergljot. Han gjorde også lite for å dekke over sin likegyldighet overfor ektefellen: ”Jeg husker ikke engang hvilket år jeg ble gift. Men det kunne jeg jo skrive og spørre min kone om.” (brev til Albert Langen som ber om biografiske opplysninger om dikteren).

 

Forfatteren Peter Egge, som hadde bodd på samme adresse som Hamsun i Paris, beskriver en scene fra Bislet der han selv har sovet hos ekteparet i Theresegate. Egge må forklare Bergljot hvor han og Hamsun har tilbrakt natten mens Hamsun selv står ved vuggen over Victoria. Bergljot sitter i sengen og lytter taust til forklaringen uten å fortrekke en mine – uten å si et ord, trett, resignert og oppgitt. Da Egge hadde gjort sin plikt, fulgte Hamsun ham til døren og tok farvel.

 

Gustav Vigeland som holdt på med en byste av Hamsun, ble rasende da Hamsun ikke møtte til avtalt tid for å sitte modell. Bergljot opplyste at hun ikke hadde sett ham på mange dager. Hamsun sendte ofte bybud hjemom for å hente rene skjorter og snipp og skiftet på toalettet i Tostrupkjelleren. Vigeland uttaler: ”Han (Hamsun, min anm.) var en meget brysom modell. Hver dag i bakrus. Enkelte ganger synlig drukken. Det var rart det ble noen byste!”

 

Til høyre to av Hamsuns beste vannhull i København - Cafe a Porta ved Det Kongelige Teater er pusset opp tilbake til fordums storhet mens av Bernina midt i Strøget er det bare inngangsplaten tilbake opp i 2. etg. (hvis ikke noe har skjedd nylig). 

 

Hamsun innrømmer også utroskap i denne perioden (antakelig med den 29 år gamle Ragnhild Jølsen, i København): ”Jeg snøt ingen ved det – uten meg selv. Det er det fattigste og ynkeligste man gjør. Ingen kjærlighet, ingen sødme, bare fall…”. Hamsun er på langt nær noen erotisk akrobat på dette tidspunkt i livet - selv om han liker å trekke opp kvinner der han ferdes. Bergljot er til tross for sin langt yngre alder kanskje like seksuelt erfaren som ham – kanskje også mentalt like moden, i hvert fall langt mer ansvarsfull som kjærlighetspartner og forelder.

 

Hamsuns fremstår i det praktisk erotiske til Bergljot etter hvert som forholdet utvikler seg, mer og mer som en litterær pratemaker som lirer av seg svulmende og uforpliktende Bibel-sitater ispedd uforløste, gråtkvalte og tenåringsaktige kjærlighetsskildringer a la dem man kan lese i for eksempel romanen ”Victoria”. I alle Hamsun-biografier, bortsett fra Jørgen Haugans ”Solgudens fall” fra 2004, ligger det et fett lag av romantisk diktermyte rundt skildringen av Hamsun på denne tiden – det er nesten som man kan ane martyrkronen og den adventaktige Kristus-glorien rundt hodet hans, genial, utstøtt og lidende…

 

Bildet under og til høyre: I Theresegate 49, 1 etg. bor Bergljot, Victoria og Knut Hamsun samt tjenestepike Antonette Jensen. Hvorfor det for Hamsunbiografer var mer interessant å finne slektskapsforbindelser mellom Garmo-folket og de norske storbøndene i middelalderen enn å intervjue de som fortsatt var i live av Hamsuns nærmeste, forteller litt om de nasjonalistiske strømningene i den litterære institusjon i Norge, mens også om Hamsuns påpasselighet og stridbarhet når det gjelder ting som skulle skrives om ham. Særlig ille er kanskje tilfellet med journalist og redaktør Skavlan i Dagbladet og hans Hamsun-biografering fra 20- og 30-tallet. Skavlan tok imidlertid kraftig igjen etter krigen - Hamsuns ”utpregede raseansikt” som vitnet om “slektsforfinelse” var da også grundig torpedert av krigens tragiske og forferdelig konsekvenser, så Skavlan hadde kanskje ikke noe annet valg…?

 

Bergljot på sin side skildres som et menneske som knapt når diktergiganten Hamsun til knærne i menneskeforstand, innsikt og livskunnskap. Og at dette er en av grunnene til at forholdet går i oppløsning. Den siste norske Hamsun-biograf antyder også at Hamsun kanskje bryter forholdet fordi Bergljot svikter som mor – og morssvik var det noe Hamsun ikke orket utsette seg for (enda en gang – han ble som kjent tvangsflyttet hjemmefra som 12-åring til den pietistiske onkelen på Presteid på Hamarøy der han ikke ble behandlet pent, men kanskje ikke verre enn etter datidens målestokk).

 

Av alle meningsløse utsagn fra denne profesjonelle oppdragsskriver og Hamsun-biograf, er vel kanskje dette det mest meningsløse. Å legge sviket på Bergljots skuldre i dette merkelige kjærlighetsforholdet, er mildt sagt å rette baker for smed. At Bergljot utdanner seg og har Victoria boende en tid hos slektninger, skal visst også være et svik. Men hadde hun noen annet valg enn å utdanne seg og tjene egne penger når mannen hun hadde giftet seg med gikk med spanderbuksene på 24 timer i døgnet - ? Det er den svenske Sigrid Combüchen (til høyre) i en Hamsun-monografi fra 2006 som lufter disse tankene. Å stole på farens formue var kanskje heller ikke trygt for Bergljot, større folk enn ham gikk konkurs rundt århundreskiftet.

 

Hamsun-forskeren Amy van Marken (til høyre) innfører begrepet ”injustice collector” med støtte i den amerikanske psykoanalytiker Edmund Berglers teorier i Hamsun-forskningen på 1970-tallet. En ”injustice collector” samler på urettferdighet og provoserer fram avvisningssituasjoner og mellommenneskelig brudd, men opptrer samtidig som den fornærmede part i forholdet, selvmedliden og med aggressiv stolthet vender han seg mot den annen part. Mekanismen bunner antakelig i et fortrengt og ”ulovlig” morshat.

 

Av alle gode og mindre gode forklaringer på Knut Hamsuns handlingsmønster i denne tiden (og i det neste ekteskapet), er kanskje ikke denne den aller dårligste. Hamsuns ”reaksjonære” kvinnesyn inspirert av blant annet August Strindbergs misogyni, delte han med en hel generasjon menn. Det var ikke noe særegent for ham, ikke hans gryende fascisme og antisemittisme heller. Der andre ser sosiopatens trekk eller en grunnleggende karaktersvikt i Hamsuns personlighet, mener mange at han bare var sammensatt som sine egne bøker, altså en gåte.

 

Biografisk teoris nestor i Norge, Marianne Egeland (til høyre), er inne på noe av det samme i sin doktoravhandling ”Biografiens retorikk” fra 2001 og viser også til Edmund Bergler som fremmet disse tankene allerede for et halvt århundre siden. Dikteren som masokistisk parasitt  - og her skriver hun og Bergler generelt om en bestemt type diktere eller kunstnere (ikke om Knut Hamsun) - gjør biografien om ham til en regelrett sykehistorie. Han er en uforbederlig utbytter og snyltegjest, som nesten alltid kommer på kant med sine velgjørere:

 

”Hvis det primære målet var å skaffe seg et lettvint utkomme hos en godtroende vert, som av egen lomme og uten gjengjeld betalte Savage en fast pensjon, lyktes han med det stadig vekk. Men det Savage ifølge psykoanalytikeren først og fremst søkte, var konflikt og avvisning, for hans parasittiske pensjonsmani var underordnet en masokistisk mani med å samle på urett. Det er påfallende, mener Bergler, at Savage virker mest tilfreds når situasjonen hans var som vanskeligst i forbindelse med dødsdommen og i gjeldsfengselet på slutten av livet. Men det er typisk for psykiske masokister å reagere slik på farer de egenhendig har fremprovosert. Bergler hevder skjebnen til Savage var ”selfchosen, selfprovoked, selfperpetuated”,(…). Savage spilte kronisk det uskyldige og sultende barn selv når han hadde flust med penger.” (”Biografiens retorikk,” s. 102-103).

 

Hamsun tråkker her altså så å si i gamle forfatterspor, denne gangen i fotefarene til den engelske poeten Richard Savage (1697-1743). Bergler gjenkjenner her også en personlighetstype han som psykoanalytiker har omtalt i fagartikler: ”nevrotikeren som rasjonaliserer sin avvisende innstilling til arbeid. Han er fylt av egen storhet og er overbevist om at eventuelle velgjørere skylder ham takk, heller enn omvendt, da det er gunst å få hjelpe den utvalgte. Ikke sjelden har slike personer kunstneriske aspirasjoner eller er forfattere som hevder at verden er forpliktet til å sørge for geniets utkomme.”

 

Sett i et slikt lys er det ikke overraskende at også Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen i sin store vitenskapelige Hamsun-biografi i den minste setter spørsmålstegn ved mange av ”Sult”-mytene rundt Knut Hamsun, myter Hamsun selv stort sett var opphavsmann for. Per Oscarsson og Henning Carlsen skaper en uforglemmelig ”Sult”-opplevelse med sin unike film over romanen fra 1966. Men spørs om ikke den evnerike, men akk så parvenyaktig spandable og kortspillende bygdegutten Knut Pedersen som gikk med penger i lommene rundt i Kristianias gater og glemte å spise formedelst sin kunst - om han ikke forsvant litt i litterær genidyrking og offertenkning med røtter i 1700-tallets diktermyter. På bilder fra den tiden fremstår Hamsun i det minste som en av verdens mest velkledde sultekunstnere (til høyre).

 

I København gjentar det samme offerspillet seg. I det berømte tiggerbrevet til forretningsmannen Johan Sørensen (til høyre) – også det senere en sentral tekst i all biografiskriving om Hamsun – et brev skrevet på kvisten i St. Hansgade 18, 2. desember 1888, er det vel bare adresse og dato som er korrekt og i overensstemmelse med det man strengt tatt må omtale som ”virkeligheten”. Men Hamsun hadde jo sin egen subjektive psykiske virkelighet som dikterisk program på den tiden, så der er vi like langt antakelig.

 

Tar vi med at det store pengelånet fra Zahl i 1879 ikke usannsynlig kanskje var et mer eller mindre bevisst svindelforsøk fra Knut Pedersens side (men en fiktiv livspolise som ryggdekning), får vi omrisset av en nokså sjarmerende, fotogen og nesten alltid velkledd sultekunstner, moralsk nedstrippet, en ryggesløs manipulator og svindler med et stort litterært fortellertalent han ønsket å mynte ut i rikdom og berømmelse for å komme seg ut av fattigdom og fornedrelse – og ikke minst over i en annen klasse. Siden ville han skape en helt ny verdenskultur, sammen med en ”reformatorisk skikkelse av høyeste rang”.

 

Selv den alvorlige lungesykdommen hos Jansons i Minneapolis sommeren 1884 før den første tilbakereisen til Norge fra Amerika, kan det stilles spørsmålstegn ved hvis man ønsker å være biografisk svært kritisk. Syk var Hamsun nok – og tæring og dødsfall var ikke noe ukjent fenomen på slutten av 1800-tallet – han hadde grunn til å være redd. Men spørsmålet er om han ikke gjorde seg litt ekstra innhul, knebøyd og tvekroket for å få finansiert en hjemtur til Norge. Forholdet til Kristofer Janson hadde kanskje også begynt å skrante litt - Hamsun ble ikke den sekretæren Janson hadde håpet fordi ungguttens aldri hvilende skriving kom i veien.  

 

Professor Rasmus B. Anderson trodde i hvert fall ikke mye på den dødssyke, unge norske forfatteren som levde på Kristofer og Drude Janson (til høyre) og dro ham opp av senga og fulgte ham rundt en stund til han kviknet til. På toget fra Chicago til New York kviknet unggutten som ville hjem ”for å dø i Norge”, enda mer til og reisen ble antakelig lagt i en omvei via Belfast, Liverpool og Hull (altså ikke rett hjem for å dø). Men penger til hjemreisen kom i et lavkristelig miljø der nestekjærlighet og offervilje sto i høysetet. Hypokondri var siden et særtrekk ved Hamsun resten av livet, og som hypokondere flest, ble han eldgammel med sin stålhelse.

 

Bildet av Bergljot står på denne bakgrunn fram som et rent helgenbilde i forhold. En ung, vakker, mild og tankefull kvinne, frigjort etter tidens mote med kjole som viste nakne armer som likevel forskrekket litt i selskapslivet. Raus og vennlig bar hun over med den nesten 15 år eldre Hamsuns utskjellinger, nevroser, nerver, nattesviring og alkoholbruk.

 

Selv under den håpløse brevsaken med Anna Munch, ga hun seg hen seksuelt og erotisk til den hun elsket, med alle konsekvenser det kunne få for henne selv og datteren. Det er kjærlighetens mot – i en tid med litt andre moralnormer enn dagens. Hvorfor hun gir etter og adopterer bort Vesla (Maria Bergljot) til sin tante for å følge Hamsun på hans svært omskiftlige og usikre dikterliv, er et kors hun selv måtte bære. Barnet fikk til og med et nytt navn, Mitzi Schmidt – og forutsetningen for adopsjonen, var at moren aldri fikk se henne igjen. Det var hårda bud.

 

En skal heller ikke se bort fra at Hamsun utsatte Bergljot for et mentalt press – at barnet var i veien for forholdet deres – og ikke minst hans skrivearbeid, selv om han i et brev selvsagt bedyrer sin uskyld. Marie Hamsun ble jo utsatt for det samme, riktignok med eldre barn enn Vesla på 4 år. En replikkveksling mellom ekteparet Kareno (som har levd fra hverandre i mange år) i “Aftenrøde”, er kanskje betegnende: Kareno: “Dengang jeg gikk inn på at vi skulle bo sammen igjen da ble vi enige om at barnet skulle vi ikke ha. - Ja, men du vet jo at hun ikke kan være hjemme lenger… - La barnet være hvor det er; men la meg være i fred for det. Rent ut sagt; du burde ikke ha bydd meg denne forsmedelse.”

 

Bildet til høyre er av far og datter (Victoria) sommeren etter skilsmissen i 1906. Bildet av Victoria er tatt på Nordstrand - på “Pensjonat Udsigten” dit Hamsun flyttet etter bruddet (men først etter en skikkelig og månedlang fyllekule i byen).

 

Selv da Hamsun plyndret henne økonomisk, tilga Bergljot ham og fikk et barn med ham (hvis graviditet ikke var et uhell). Naivt? Ja, men klokere kvinner enn henne har forsøkt å binde håpløse menn på det settet. Kanskje var det også som en erstatning for barnet han – Hamsun – hadde tatt fra henne? Bergljot og datteren Vesla møttes bare en gang siden i livet – i 1921 i Wien, i tre uker – siden så de hverandre ikke igjen.

 

Hvor lite egne barn betydde for Hamsun når han var i skrivemodus (og det er han så å si hele livet), får vi vitnesbyrd om i Kolloens biografi der lille Victoria står på en jernbanestasjon og venter på faren. Men Hamsun har ikke tid til å gå av toget – og gir skriftlige formaninger gjennom et nedtrukket togvindu. Siden gifter hun seg med engelskmannen, Dederick Charlesson  – og faren slår hånden av en datter han nesten ikke har tilbrakt tid sammen med - og hun skulle heretter behandles som en tjenestepike når hun kom hjem (til Nørholm).

 

Bildet til høyre er tatt ved Tussetjern rett nedenfor der Fjeld Sanatorium lå i sin tid: Mor og barn var ikke Hamsuns sterkeste side, mildt sagt. Biograf Sigrid Combüchen antyder at Hamsun aldri burde vært gift - og at begge ekteskap var et “normalitetsprosjekt”.

 

Å forsøke å binde forfatteren Knut Hamsun med et barn, var altså fåfengt skulle det vise seg. I noen kulturer fremstår gale mennesker som personer med innsikt og tilgang til hemmelige sannheter. Kanskje var ikke den skrudde Anna Munchs beskyldninger mot Hamsun så gale allikevel? Var alle de gråtkvalte brevene om å stoppe forfølgelsen av ham bare et påskudd for at ”rottefangeren fra Hamarøy” skulle få fortsette sitt arbeid med en kvinne som var for ung til å mestre den drevne og langt eldre manipulators spill med alle mennesker rundt seg?

 

Et samtidig kilde (Sonja Mjøens mor) beskriver Hamsun på Frøken Hammers Pensjonat i tiden han møtte Bergljot - hvordan Hamsun pralte: ”Et eventyr med en østerriksk offisersfrue som han hadde røvet fra mannen, dvelte han lenge ved. Og leste diktene til henne med tårene i øynene.”

 

Hvis Hamsuns forhold til Bergljot også var et spill om hennes formue – han hadde jo i brev til venner i tiden like før bedt dem finne et kone-emne med penger (det spilte ingen rolle om hun var stygg) - da har vi foran oss et enda verre Hamsun-portrett enn det Hamsun-biografene hittil har lykkes å rake i hop – og det er ille nok.

 

Men da blir man kanskje heller ikke så overrasket over at denne mannen greide å skrive både nordmenn og tyskere inn i nazismen, selv om langt flere heldigvis vek unna og i ettertid skilte politiker og dikter, for å redde sin egen fascinasjon for diktningen antakeligvis. Men som Marie Hamsun sa en gang da hun ble spurt om dette mye omtalte skillet – det blir som den berømte løken, man sitter til slutt igjen med ingenting.

 

Marie Hamsun (til høyre) er på sin side antakelig den første som dekonstruerer Knut Hamsun, men det er godt skjult mellom linjene i hennes erindringsbøker. Bergljot Bech forble taus om sin store kjærlighet, men døde i Frankrike under krigen, etter sigende med romanen ”Victoria” mellom hendene.

 

 

Grand Hotel i Drøbak – Maurbakken, vekselvis København og Hornbæk i Danmark, våren 1904 – nyåret 1906:

 

Litterær fornyelse og ekteskapsbrudd. Victoria settes bort for ett år til Bergljots tante, Anna Storm, på Lillestrøm mens moren utdanner seg til jordmor i Kristiania. Ca. 45 Hamsun-brev fra Drøbak totalt. Hamsun skriver i denne perioden romanen ”Svermere” (utkommer 16. des. 1904 i Danmark) – et rent forlagsprodukt i en sjanger og stil han tidligere bare hadde foraktet. Bjørnson får Nobelprisen i litteratur 1903. Hamsun skriver nid-diktet ”Himmelbrev til Byron” og kaller i et brev Bjørnson et ”svin” som gikk over til svenskene i sitt 71. år for 140 tusen kroner (ca. 14 mill i dagens pengeverdi). Novellen ”Blåmannsø” der den forsmådde mann dreper sin elskede og seg selv, kan være skrevet eller påbegynt i Drøbak – skrevet ferdig i Hornbæk og publiseres i et dansk julehefte 1904. Novellen ”Kvinneseier” er antakelig også skrevet i Drøbak – og begynnelsen av ”Under høststjernen”(1906), ”Benoni” (1908) og ”Den siste glede” (1912) samt det lange diktet ”Sne” (med alle sine særnorske ord). Ny kontakt med Anna Munch. Novellene ”Vagabonds dager”, ”Udi søden sommer” og ”Alexander og Leonarda” skrives i Danmark (senere utgitt i ”Stridende liv”, 1905). Brevvennen siden 1890, Bolette Pavels Larsen, dør. Fullt brudd med Bjørnson-familien (rasende brev fra Karoline). Hamsun på fylla i Køben. Treffer Ragnhild Jølsen (fra Enebakk). Bergljot går sine egne veier og utdanner seg til ”akademiker”(Hamsuns karakteristikk). Unionsoppløsning 7. juni 1905 (Hamsun skriver brev for å påvirke sentrale politikere – ”det geniale unntakstilfelle” er blitt nasjonalist som de fleste andre nordmenn på den tiden).

 

I det første brevet fra Drøbak i april svarer Hamsun på en forespørsel fra Peter Nansen, direktør i dansk Gyldendal, om å skrive en roman på rundt 100 sider for Gyldendals Nordiske bibliotek. Men Hamsun vegrer seg, han planlegger et nytt skuespill, ”Livet i vold” (som først utkom i 1910). Hamsuns samlede er også under planlegging. Men i slutten av april 1904 skriver Hamsun til samme mann og forteller at skrivingen går godt med romanen, av Hamsun og kalt ”biblioteksboken” eller ”publikumsfortellingen”. Hamsun får på nytt et stipend på 2000 kroner (rundt 200 tusen kroner i dagens pengeverdi, de var altså rundhåndet med forfatterne den gangen).

 

Bilde av Grand Hotel med M. Pedersen på veggen (til høyre)

 

I et brev allerede 1. juni samme år skriver Hamsun at han er ferdig med romanen. Han er utslitt – men arbeidet tok bare rundt en måneds tid. ”Svermere” er altså antakelig en ren Drøbak-bok, stort sett skrevet på en sydvendt altan på Grand Hotel (andre kilder, som Kolloen, hevder at Hamsun dro tilbake til Berg i Ås og skrev store deler av boka der). Manus blir sendt til Danmark 20. juni 1904 sammen med et brev til Peter Nansen:

 

”Hr. Nansen - Drøbak 20. juni 1904

        

De mottar samtidig med dette brev min roman til Nordisk Bibliotek. Naturligvis er den ikke på 100 ”alminnelige” sider, men det vil gå på omtrent et hundre sider hvis man setter den slik som for eksempel Selma Lagerløfs ”En herregårdshistorie” i samme bibliotek.

Jeg har dessverre spolert en god roman med den biblioteksbok, Spesielt mangler prestefruen et par utmerkede forførelser. Hadde jeg hatt halvthundre sider til skulle det blitt en roman av stor verdi.”

 

Hamsun er reist til København om høsten (fordi stipendiet er et reisestipend) og blir fristet med et tilbud om å holde mange foredrag i Bergen. Han har etter ”Svermere”, begynt å skrive på dramaet ”Livet i vold” (1910). Skriver også på flere noveller som selges og senere utgis i ”Stridende liv” (1905).

 

Dedikasjonseksemplaret til høyre har en interessant påskrift fra forfatteren: “…dette er en Bog om en Præstefrue som mangler - mig”. Noen har tolket dette som prestefruen på Ås, men det er nok mest sannsynlig Bergljot Hamsun sikter til.

 

Hamsuns ville liv i København denne perioden er skildret av forfatteren og vennen Johannes V. Jensen i diktet ”Helled Haagen” (1906) – og flere av brevene fra denne tiden er tydeligvis skrevet med minst ett glass mellom hendene og er til tider en sann fryd å lese hvis en liker grov, burlesk og barokk humor med skarpe karakteristikker av venner og dikterkolleger (og ser bort fra den litt tragiske kontekst de er skrevet i).

 

Gylden og from som Gudfader

rejser du dig Fyrste…

og smider Champagnekjøleren

med Inhold op paa scenen!

 

Derpaa sender du Stolerne

venligst sammesteds hen,

Bordet kyler du blidt

op til blege Bajaderer

 

Slog du Pøbelen – som Kristus

der piskede Pengemændene?

Hvad var din mening? Morer

det dig at hive Møbler?

 

Forholdet mellom Johannes V. Jensen (til høyre) og Hamsun kjølnet imidlertid etter hvert, og diktet over er tatt ut av Jensens samlede dikt (så langt undertegnede vet). Strippet all selvrettferdig, pompøs og himmelspent kunstnerromantikk (som det ikke var mangel på i denne tiden), virker det også her som voldelig adferd i fylla ikke er noe som står Hamsun helt fjernt (i “Svermere” beskriver også Hamsun inngående “det lange og seige slag med flat tverrhånd mot kjevebenet; slaget skal treffe på siden av haken. Det går gjennom hodet en uhyre rystelse av dette slag, alt blir til en hvirvel i en og man styrter til jorden.” Men for de kneipeglade og mer urbane dansker var det vel bare nordmannen som det ville og ustyrlige ”Fjeldfolk” som her ga sin naturfølelse til kjenne.

 

Forholdet til Bjørnson-familien blir også langt kjøligere etter diktet ”Himmelbrev til Byron” (i ”Det vilde kor”) og ikke minst etter artikkelen ”Gamle diktere og unge” som ble publisert 9. november 1904 der Hamsun antyder at Bjørnson brukte en form for ”herskerrett” overfor en kjent litteraturkritiker, altså litterær korrupsjon (men artikkelen handlet egentlig om Hamsuns evige hang-up – den for Hamsun tullete dyrkingen av den dunkle og kjedelige Ibsen). Karoline skrev til Hamsun fra Roma 11. desember samme år:

 

”Det var en glimrende artikkel De skrev i ”Forposten” om B.B.! Den taler like ut av Deres karakter og talent, men skade er det at B.B. nettopp i denne tid ikke leser norske aviser. Dog ”gjemt” er ikke ”glemt”, jeg skal huske den, stol på det. Karoline B. Bjørnson.”

 

Hamsun svarer på et visittkort i en konvolutt med poststempel 17.12.1904: ”Hvis Deres brevkort var ment som en trussel da kom De jo til den rette.”

 

Fra ”Himmelbrev til Byron”:

 

Nu vandrer så varligt den dikter frem

og steller seg vennlig med folk og teater,

og himmelen velsigner de tjente dukater

så børnene en gang får nytt av dem.

 

Og konen? Selv hun var av den bonitet

at Gudskjelov mannen begravedes hornløs.

Så far da, du landets høylovede, hen…

 

Hamsun harselerer her altså over den store folketaler, nasjonale dikter og samfunnsopprører Bjørnson som har solgt seg til svenskene (Nobelprisen i litteratur i 1903). Barna og Karoline nevnes også - og det sved nok mer. Og særlig når kritikken kom fra en litt frynsete og forfyllet Hamsun som nå spilte moralsk forarget på vegne av en hel nasjon – en rolle Bjørnson hadde fylt til fulle i mange tiår – og etter hvert med god fortjeneste både økonomisk og når det gjaldt heder og berømmelse, nasjonalt og internasjonalt.

 

Hamsun visste hvem han skulle ”ta” i ”brandingen” av seg selv og sitt eget forfatterskap – slik sett var han langt mer moderne enn noen annen norsk forfatter på den tiden.

 

Bak sammenstøtet skjuler det seg imidlertid en eldre konflikt mellom de to dikterne. Hamsun glemte aldri en personlig fornærmelse eller ”urett” (han kunne sitere mange av dem ordrett senere i livet). Det var da Bjørnson hadde beskyldt ham for ”ren pornografi” for den etter hvert berømte og tiljublede novellen ”Livets røst” som Hamsun hadde skrevet i München våren 1896 og først publiserte på dansk.

 

Karikaturen til høyre er mer enn dobbelbundet. I følgeteksten viser Jacob Sverdrup i Kirkedepartementet til den forhenværende stortingsmann for partiet Venstre, prest og grunnlegger av indremisjonsbevegelsen i Norge, Lars Oftedal, som et moralsk forbilde for å kunne oppnå et kunstnerstipend. Hamsun hadde imidlertid tatt sin barndoms pietistiske plageånd, Lars Oftedal, hardt for hans hykleriske kristendom og “trankokeri” i Dagbladet høsten 1889 i flere artikler. I 1891 mistet Oftedal etter mye lavkirkelig og kristelig hurlumhei kappe og krage for en rekke utuktshistorier - han fortsatte likevel som predikant og avisutgiver.

 

 

Siden kom den ut på tysk i Langens vittighetsblad ”Simplicissimus” med en tegning av den unge enken med nylig avdød mann og ny elsker. Bjørnson truet svigersønnen Langen med å gå offentlig ut mot ham hvis han ikke endret ”redaktion und richtung”. Hamsun fikk siden som kjent store problemer hjemme i Norge, også fra Justisdepartementet, og mistet et opplagt stort statlig kunstnerstipend.

 

Mange norske forfattere slet på den tiden med de bigotte norske politikerne som bare et tiår før hadde kjempet fram parlamentarisme og folkestyre i Norge mot den gamle rigide embetsmannstaten. Men når bonden våkner, så våkner han til reaksjon, som den samme Bjørnson uttrykte det (Bjørnson rir altså mange hester på denne tiden).

 

En skal heller ikke se bort fra at mange anså Knut Hamsun som en langt større forfatter enn Bjørnson på den tiden, særlig i prosasjangrene. At Bjørnson fikk litteraturprisen framfor Henrik Ibsen, var nok også uforståelig for mange. På dette bakteppet sved nok Hamsuns kritikk av Bjørnson ekstra der familien årlig kunne leie seg inn i store og velutstyrte leiligheter i Roma eller Paris, ofte med kokk og medbrakt tjenerskap fra Aulestad. ”Kaksen fra Gausdal” var kallenavnet Bjørnson etter hvert hadde fått blant mange norske kunstnere.

 

Denne perioden i Danmark inneholder også et møte med den tidligere nevnte, langt yngre norske forfatter Ragnhild Jølsen (fra Enebakk). Jølsen (til høyre) hadde kontaktet ham for å få tips om stipendiemuligheter for en ung kvinnelig forfatter med to bøker bak seg. Hamsun sendte positive ord tilbake, men hadde ikke tid til å møte henne – og bylivets fristelser brøt ham bare ned – han hadde nettopp ranglet i 16 dager og var ”skyldig på hver bule”. Etter en stund skriver Hamsun likevel fra Hornbæk, helt nord på Sjælland.

 

En kunne være fristet til å påstå at fristelsen etter å plukke litt uforpliktende i restene etter vaklende eller havarerte kjærlighetsforhold ble for stor for Hamsun denne gangen også – Jølsen var tidligere forlovet med Hamsuns forfatterkollega og svirebroder Thomas P. Krag.

 

”Kjære Frøken Jølsen – (Hornbæk?) Torsdag 22. desember 1904

         nei det er De som er deilig naturligvis. Jeg ville så gjerne treffe Dem, jeg sitter her og forestiller meg hvordan De er, lang og skranglete og Cleohår og magre hender. Og så er De visst en satan på munnen og i øynene og når De går. Og nu vil jeg ikke tenke mer på hvordan De er, men kunne De ikke komme til Bristol i morgen – fredag – den 23. desember 1904, så skal jeg ved Gud i himmelen komme til København. Jeg sender Dem en stafett (beskjed, min anm.) om klokkeslettet. Det er riktig synd at jeg har stampet mine diamantringer, så jeg ikke kan blære meg godt for Dem og være fin. For jeg har ikke annet at blære meg med nu – enn det som jeg ikke har fordi det er stampet.

         Og nu sitter jeg naturligvis og foresetter meg ikke til at være over til lørdag; men blir det Dem og meget lys og musikk i kafeen og alt slikt så taper jeg nok besinnelsen nu igjen. Jeg skjønner det ikke.

         Godnatt da barn. Jeg kunne være Deres far, forstår de barn. La det være en avtale at jeg ikke har noe at blære meg med når jeg treffer Dem. Så skuffes De ikke.

                                                                                              Deres Knut H.

         Her står en slem gutt og venter på brevet.

         Altså sende jeg Dem en stafett fra Bristol i morgen med et klokkeslett. Så er de da om De kan og vil. Men vi kan vel ete og drikke oss tildoms litt.”

 

Neste dag kommer beskjeden:

 

”Stafett til Ragnhild Jølsen:

 

Altså fra Bristol kl 5 ½ det vil si nu. Vognen venter. Er ikke det et bra klokkeslett?

         Jeg glemte i går min beskrivelse at de er halt, blond og med hang til to haker.

         Jeg skriver med forsett slik for at gi inntrykk av genialitet. Men jeg kunne godt skrive sedeligere. Forresten har jeg rumlet i to dager – og har nu akkurat oppnådd et barns edruelighet.

                                                                  Hornbækspoeten Knud Poulsen”

 

Det hele endte antakelig i en heftig one-night-stand for dem begge. Men den pietistiske bondeanger kom snart sigende innover den begersvingende trubadur – episoden ble senere beskrevet som ”et fall” osv. Ragnhild Jølsen døde for øvrig (antakelig for egen hånd) bare noen år senere – psykisk ustabil som hun var.

 

Datoen er også interessant her (selv om dateringen av brevet er noe usikker). To dager før – eller i hvert fall rundt julaften. Og hjemme i Kristiania sitter juleforbredt kone og barn, det vil si hans høyt elskede datter Victoria på 2 ½ år som han i mange brev (også til venner og bekjente) i denne tiden bare kan forlate med stort besvær, en han elsker ”mer enn seg selv” osv. osv. Sigrid Combüchen bruker (i en ellers positiv monografi) et ord om Knut Hamsun man sjelden ser blant norske biografer og litteraturhistorikere: hans ”Judas-vesen”.

 

I februar 1905 er Hamsun økonomisk helt på bar bakke – igjen (med stampede diamantringer!) - og ber Peter Nansen redde ham med 200 kroner – og lover å reise hjem.

 

I et brev til enkemannen Ole Johan Larsen beskriver Hamsun tomten i Drøbak han nå ønsker å kjøpe.  Og finansieringen av husbyggingen foretas av Albert Langen og Gyldendal. Hamsun er ikke i Bolettes begravelse (han møtte heller ikke i farens og morens på Hamarøy i 1907 og 1919, men finansierte i ettertid en bautasten over dem som står der den dag i dag).

 

”Jeg har i kikkerten en vidunderlig tomt: bak stueveggen sønderrevne klipper med svære furuer oppad, til begge sider stor skog, rett ned noen stenkast Kristianiafjorden. Jeg er sikker på at så du denne plett så røk du på og bød meg over og tilvendte deg stedet, - din skurk du er!” (brev til Ole Johan Larsen 3. mars 1905).

 

Bergljot utdanner seg til jordmor og bor på det gamle rikshospitalet i Akersgaten i Kristiania (der regjeringsbygget nå ligger). Victoria er hos Bergjots tante på Lillestrøm. Hamsun misliker hennes valg sterkt og gir uttrykk for det i flere brev. I neste ekteskap setter imidlertid Hamsun en bråstopp for alle kvinnelige karriereplaner – hans nye hustru er denne gangen enda yngre enn Bergljot, kjærlighetsbrevene er enda ømmere og enda mer velskrevne og lange (de fyller i dag en hel bok) - og Marie Andersen lar seg etter mye frem og tilbake og mye berettiget tvil (skulle det vise seg) - overtale til å oppgi sine skuespillerkarriere og leve bare for dikteren Hamsun og hans arbeid og karriere og bare være hans ”bondejente”. Senere i livet utbryter hun: Etter ham lå det fire lik (den eldste sønnen Tore antakelig unntatt).

 

Etter Danmarksturen er nå Hamsun tydeligvis innleid i en leilighet i Drøbak og ikke på Grand Hotel (på grunn av dårlig økonomi?). Han skriver så det spruter, opplyser han i et brev til Bergljots søster. Han gjør ferdig ”Stridende liv. Skildringer fra vesten og fra østen.”, som kom ut i mai 1905. Men han skriver også på den første boka i vandrertrilogien ”Under høststjernen” (1906). I juli er han tilbake i Køben, nå på fylla med Thomas Krag.

 

Ser man på adresseoversikten over Hamsuns forflytninger gjennom et langt liv, tegner det seg et mønster der han gjennomsnittlig hver 2., 3. eller 4. måned er nødt til å skifte arbeidssted eller bosted. Og rastløsheten øker med alderen, virker det som – uansett stifting av hjem og gård, husbygging eller familieliv eller eventuelle barnefødsler til konene.

 

”Ja, jeg skal sende Dem fotografi av huset. Det er godt og sterkt og endog vakkert, uten noe fantastisk vrøvl, men praktisk at bo i. Jeg har selv tegnet det, hver smule, innvendig og utvendig. Huset blir nok ikke ferdig før om et par måneder, men da skal jeg sende dem bildet.” (brev til Albert Langen 27. august 1905).

 

Hamsuns hustegninger til høyre viser skreddesønnens flid og nøyaktighet.

 

Forholdet til byggmester Kristian Brun (1872-1948) ble etter hvert anstrengt -  ”han forfølger meg hver dag, da det atter er andre som forfølger ham.” Og Hamsun bestrider arbeid og regninger som sendes med en stormanns hånende raljering og avvisning. Til tross for at Hamsun selv hadde vært veiarbeider og jobbet under harde forhold i Amerika og kjempet for 9-timersdagen og mot dårlige arbeidsforhold på de store amerikanske gårdene, hadde klatreren Hamsun nå liten tro på arbeidsmoralen til arbeiderne (”arbeiderkrapyl” og ”kvinnesakshyl” er jo også hans formuleringer i diktet ”Himmelbrev til Byron” – en dikter som for øvrig forsvarte vanlige folks rettigheter, blant annet til frie ytringer, men det kunne jo ikke den ”geniale litterat” Hamsun vite).

 

Hamsun voktet konstant over de som arbeidet for ham (når han ikke var på fylla i Kristiania), tok tid på pausene og ba om redegjørelse for hver krone. Totalregningen på huset kom på noe under 10 tusen kroner, altså rundt 1 million kroner i dagens pengeverdi, og den store tomta kostet rundt ¼-del, altså ca. 250 tusen kroner i dagens pengeverdi. 

 

Innflyttingen foretas i begynnelsen av desember 1905. Bergljot er imidlertid syk og Victoria har bronkitt. Hushjelpen var også skadet og kunne ikke gå. Ser man på hustegningene Hamsun selv hadde gjort, er det kanskje litt bemerkelsesverdig at ekteparet ikke har felles soveværelse. Det kan virke som om Bergljot flytter inn som en slags finere hushjelp.

 

Til tross for store pengelån, er økonomien elendig: ”Gift deg aldri, Aanrund” skriver Hamsun i desember. I februar over nyåret ber han om en samtale med Aanrud, som er hans forlover: ”Med meg går det som det kan. Åja, det går ikke verre enn jeg har fortjent”.

 

1. mars 1906 står det en liten historie skrevet av Hamsun med tittel ”På klinikk” utgitt i Posten i Kristiania: ”Det var nu sist mandag, det klikket for meg. Jeg hadde arbeidet hardt i mitt fag noen tid, således at jeg hadde fått den rette skjelven innvendig og den ekte søvnløshet i de siste døgn. Så falt jeg opp i det med pjolter og musikk i kafeene og meget lys og alle mine kamerater – etter noen dager sa hele mitt menneske stopp. (…) Omkring 15. mars kan man stå fram i livet igjen, utsovet, striglet til fest.”

 

Det fins ingen dokumentasjon på at Hamsun faktisk var innlagt. Og det fins ingen brev som dokumenterer hvordan det avgjørende bruddet med Bergljot skjedde. 4. mars skriver Hamsun til Langen at ”mitt hjem og min familie oppløst. (…) ”Tror du München er bra for meg at bo i?” 29. mars skriver han i et nytt brev til Langen fra Grand hotell at huset er solgt og sender de første kapitlene av ”Den siste glede” (som ikke kom ut før i 1912).

 

Mor og datter flyttet etter hvert til Husvikveien 29, litt lenger nord i Drøbak og ned mot fjorden, og Victoria gikk på skole i bygningen som i dag rommer Frogn bibliotek.

 

En skal ikke se bort fra at det på Maurbakken har kommet til scener. Serviceapparatet rundt dikteren fungerte tydeligvis ikke, og Bergljot planla en karriere som yrkeskvinne, Hamsuns absolutte antipati gjennom et helt liv – kvinnene ”agerer mannfolk” (”Brev om kvinnen”, 5. sept. 1896). Det er dokumentert både trusler om vold og fysisk vold mot Marie og en av sønnene senere fra Hamsun side. Ja midt i den begynnende kjærlighetspasjonen med Marie i Kristiania slår Hamsun til en ung gutt som går etter dem på gaten og lytter til ekteparets samtale. Novellen ”Blåmannsø”, skrevet på denne tiden, ender i en nokså grotesk og sjalusipreget drapsscene.

 

En skal heller ikke se bort fra at familien Bech også leste det svigersønnen skrev og rett og slett hentet ut Bergljot og datteren mens Hamsun var innlagt på psykiatrisk klinikk i byen. Men det satt nok langt inne. En skilsmisse var ikke vanlig på den tiden, og to var nok minst én for mye.

 

Separasjonskontrakten ble undertegnet 23. mars 1906 – og Hamsun er igjen på fylla i byen – nå i sammenhengende 2 ½ måneder. Ny pensjonattilværelse, nå på Utsikten på Nordstrand, drevet av fru Schjøll (forholdet til Birgitte Hammer på Ljan er også blitt kjøligere – hun vil ikke ha ham i huset). Albert Langen sender 40 tusen kroner i dagens pengeverdi. Separasjonskontrakten gir imidlertid en pekepinn om vurderinger som kanskje er gjort i Bergljots familie, at Bergljot skulle ha Victoria de fire første årene, men at hun skulle tilbringe sommermånedene med ham. Underholdet var på 130 kroner pr. måned (altså 13 tusen i dagens pengeverdi).

 

Bildet til høyre er av mor og datter rett etter bruddet og flyttingen fra Maurbakken.

 

Hamsun ble kanskje sett på som uskikket til å ha barn unntatt i kortere perioder. Bergljots far dør samme året. Kanskje var bruddet også utløst av en kommende arv familien Bech ikke ønsket at Hamsun skulle få kloa i - enda en gang? Hvem vet.

 

I diktet ”Min kjærest er som den - Svend Herlufsens ord” skrevet rundt fire år tidligere (enten på Hamarøy eller kanskje i Ås) er kvinnen (”min kjærest”) skildret av poeten Hamsun – i beste femme-fatale-stil som var så populært på denne tiden blant mange mannlige kunstnere – altså kvinnen som farlig forfører, forderver og ødelegger særlig for kunstnerne (jfr. Edvard Munch):

 

Den lever i Ostindien en rov-edderkopp

Av skapning og av farve som en rød orkidé.

Den ligger midt i dagen for at se,

med ben til alle kanter og med buken vendt opp.

Den ligger der så lenge og urørlig som døden.

 

Og sommerfuglen kjenner ei den rov-edderkopp,

Han svirrer om den herlige, den røde orkidé,

som ligger midt i dagen og hver sommerfugl kan se.

Han fløy i favn med døden.

 

Så ligger orkideen der så livløs som før.

Og nye sommerfuglefyrer søker den – og dør.

Og hver gang ligger blomsten der urørlig igjen.

 

Min kjærest er som den.

- - - 

Bildet under til høyre: Edvard Munchs “Vampyr” (1894) illustrerer en utbredt forestilling blant datidens mange mannlige kunstnere om kvinnen som tapper Kunsteren for kraft og inspirasjon. Femme-fatale var også en annen betegnelse. For Bergljot ble Hamsun på mange måter en l´homme fatal.

 

Så det hele var altså kvinnens skyld? - Bergljots skyld? Hamsuns livsfortelling og myter om seg selv ble på mange måter en eneste lang, gråtkvalt og svært velskrevet offerhistorie. Det er imidlertid liten grunn til å feste lit til den. Men den solgte og selger fortsatt godt og holdt og holder fortsatt liv i og sysselsetter med en viss glede biografer, litteraturhistorikere, forlagshus og deres ansatte, inklusive undertegnede.   

 

Da går det vel opp i opp, som Hamsun ville ha sagt det.

 

Bilde av Hamsuns upubliserte utkast til selvbiografi (med flere faktafeil), kladdet raskt ned på et ark til Bolette Pavels Larsen i Bergen november 1894 (altså mellom de to Paris-oppholdene). Bolette hadde bedt om opplysningene ifm en bokanmeldelse - og Hamsun skrev dem ned i et øyeblikk Larsens var ute av rommet  (opplysningene er muntlig fra Lars Frode Larsen).

 

Forsøk på oppsummering eller sluttord:

 

Hamsuns adresse-endringer eller flyttinger i Follo-perioden er på rundt 50 til ca. 30 forskjellige adresser. Det er omtrent det samme antall som i tidsperioden mellom Knut Pedersens fraflytting fra Nordland i 1879 til Hamsuns Paris-reise i 1893. Flyttingen og reisingen er trolig knyttet til driften etter å oppnå dikterisk inspirasjon og skrivelyst. Stopper det opp, pakkes sakene til nye steder som kan utløse ny skrivelyst og produksjonstrang. Det synes som om denne mekanismen mer eller mindre styrer Hamsun gjennom hele livet – uavhengig av økonomi, evt. jobb-tilbud, venner, familie eller ekteskapsforpliktelser, inklusive barn. Hamsun gjør rett og slett seg selv til et instrument for kunsten – og klager over det senere i livet (uten å endre kurs selvsagt).

 

Hamsuns notatlapper

 

Det virker også som vakre steder nær vann utløser skrivelysten best. Berg Sanatorium ved Årungen er tydeligvis et slikt sted. Sittende på gårdstunet inne på det vakre Berg (med blyant og notatlapper), der bygdeveien dro igjennom, vekket kanskje også gårdsdrømmen i ham. Og de nasjonale strømningene i tiden falt i god jord hos en forfatter som mentalt sett var på full revers inn i det gamle, lagdelte norske bondesamfunnet (som ikke var noen søndagsskole slik prestesønnen Bjørnson til dels likte å skildre det).

 

Siden nasjonalismen er en av nazismens grunnstener (Blut und Boden), var det kanskje ikke så overraskende at det endte som endte for den fattige bondegutten Hamsun med de store vyene om (litterær) makt, penger og berømmelse (det spartanske, enkle og jordnære liv er nok mer en litterær konstruksjon han likte å holde seg med i gode stunder). En av Bjørnsons sønner ble også nazist, men slapp langt billigere unna enn Hamsun. Den egalitære nasjonalismen i Norge førte de aller fleste nordmenn heller ikke inn i nazismen, kanskje tvert om.

 

En lokalhistorisk liten artighet er at den stridbare Hamsun med sin navnefobi, i sitt lange og omskiftelige liv bare føyde det berømte navnet sitt inn i to medlemsregister, NS - og Drøbak skytterforening (for å ta svenskene hvis de angrep ved unionsbruddet) - og NS-medlemskapet satt langt inne (nylig dokumentert). På den annen side mener mange at Hamsun uttalelser i en senere roman om det forkvaklede småbysamfunn hvor sladderen sitter løs – en stillestående by ved fjorden hvor ”intet helstøpt menneske finnes” – ja, at det er Drøbak.

 

Fjeld Sanatorium i Oppegård er mer et kjærlighetssted for begge, og et gjemmested særlig Bergljot. Stedet ligger også meget vakkert til. På Grand Hotel i Drøbak er altanen Hamsun satt og skrev på vendt ut mot fjorden mot sør. Det inspirerer ham tydeligvis til å legge skildringer og handling i prosatekstene nærmere opp mot Nordlandsnaturens havblikk og mer folkelige miljø.

 

Hamsun produserer kanskje ikke sin beste bøker i det vi kan kalle Follo-tiden, men det er på særlig Berg Sanatorium og i Drøbak han forsøker å restituere seg, lade batteriene, få inspirasjon og klargjøre tanker og ikke minst få et nytt ståsted for en annen type litteratur i en tid da verden holdt på å falle sammen rundt ham. Tidsperioden i Follo er også lang, lenger enn Nordlandsoppholdet på Skogheim. Riktignok reiser han til og fra i denne perioden, men kommer alltid tilbake - særlig til Berg i Ås.

 

Bildene under: Veien fra Drøbak til Kristiania gikk med båt (antakelig en rute opprettet i 1897 fra Kristiania til Tønsberg - her båten “Horten”). Jernbanen ut til Ås gikk over denne viadukten ved Ljan. Til sanatoriene eller pensjonatene var det hesteskyss. 

 

I Follo og Drøbak utprøver han for første gang sin nye litterære folkelige og realistiske maurtue- eller loppeteater-stil med en særegen autoral og til tider kommenterende fortellerstemme, som etter hvert skal gjøre ham internasjonalt berømt og siden også svært rik som dikter (men da har han også lest Charles Dickens (David Copperfield) – for å skrive seg rik, som han sier selv).

 

”Ingen kunstner kommer sovende til sitt mesterverk,” uttalte Hamsun på sin gamle dager. Han visste hva han snakket om. Follo-området, Fjeld i Oppegård, Berg i Ås og Drøbak forseglet på mange måter hans skjebne både som menneske og dikter. Og på mange måter ble disse stedene og Bergljots kjærlighet, og ikke minst hennes penger, også hans redningsplanke i en tid da Hamsuns aldri sviktende mindreverdighetsfølelse ikke tålte at deler av samfunnsklassen han så sårt ønsket å bli en del av, både dyrket ham og vendte seg mot ham.  

 

Follo-tiden førte også til følgende erkjennelse hos Hamsun: Hvis man skal forstå det universelle i tilværelsen, må man grave der man står. Og Hamsun røtter, de få resterende han ikke hadde slitt av, var på landsbygda og i kramboden og ikke i de litterære salonger i byene. Det helt særegne ved Follo-tiden er også det vell av sjangre Hamsun utprøver som forfatter: skuespillet for scene, versedramaet (for lesing), reiseskildringen, novellen, den korte skissen, diktet, poesien og lyrikken og selvfølgelig romanen – og til slutt ikke minst brevformen som han dyrket hele livet.  

 

Fra Follo-tiden fins det et hundretalls brev, flere av dem kan leses til stor forlystelse, mange også til forargelse. Drevne Hamsun-lesere kan ane når mannen er ute på løgntokt og manipuleringsferd, men ikke sjelden avslører han seg selv, antakelig helt ufrivillig. Hamsun sa sent i livet at alt var brent av de mest private brev - altså brev som ikke er med i brevsamlinger som nå foreligger i trykk. Det viste seg å ikke holde stikk. Blant disse kan det kanskje ligge mer opplysninger om Follo-tiden. Kanskje ligger det noen flere brev til Bergljot der også, hvem vet.

 

Follo-tiden banet også veien for det som etter hvert noe løst er blir kalt den hamsunske stil, dvs. dansknorsk iblandet nordnorsk stiltone og ordforråd, de burleske overdrivelser, den (Mark) Twainske humor, den smidige dialog inklusive dekket tale og ikke minst Hamsuns merkelige at-setninger: “…da han går bent bort til henne og nikker og spør at det står vel bra til hjemme? kan hun nesten ikke svare for bevegelse: Tak som spør, tak som spør! sier hun og kan ikke…” og “Jeg bemerket blott at hau, hau, helt til Jerusalem? det er en lang reise!”. Allerede i “Svermere” møter vi denne ugrammatiske perlen: “De våset og talte drukne menns språk og skrytte begge to. Når den ene sa at kom bare an, jeg skal olivenolje deg slik at, så svarte den andre at godt, du skal komme nettopp i rette tid hvis du kommer, jeg skal håndspålegge deg hoslagt. Og mengden omkring fant at det var talt godt på begge sider.”

 

Men også de folkelige og foranstilte pronomener ved egennavn: ”Han Karolius” og de nordnorske feilforsnakkelser og parvenyens lattermilde forsøk på høystil og finprat: ”Dersom at du ikke stjeler det…” eller: ”Men gjester og hva som det angår…”. De underfundige spørsmål med de spekulative adverb: “Hans frue var alle steder fra, fra Holland eller Holsten, kanske fra Skåne, kanske fra et eventyr” – krydrende låneord: “Skal du gjøre deg maroder i alt ditt dagsværk formedelst parykken?” – og parvenyens tale som Hamsun kjente som sin egen bukselomme: “Og så lærer du deg til at tale engelsk og uttrykke deg i sproget hvorhelst du kommer og allevegne i verden”.

 

I sannhet et språk ravgalt inntil kunst, som Hamsun selv uttrykker det.

 

Alt vi elsker ved Hamsun, skjer i språket. Han er den store forfører. Og kanskje ble han også selv forført? Av den norsk litterære institusjon som ved de fire stores bortgang så behendig geleidet ham opp på talerstolen og pidestallen for å spille nasjonalt dikterikon og moralsk forbilde. Tankene er ikke undertegnedes, men i stort monn biograf Jørgen Haugans.

 

Ingen var mindre skikket til den rollen enn Knut Hamsun. Men det skjønte han ikke selv, før det var for sent.

 

Wergelandsjubileet i 1908 foran Nationaltheateret. Den rastløse globetrotter og inkarnerte Peer Gynt, Knut Hamsun, holder nasjonalt hoff i hovedstaden og spiller - i Bjørnsons fravær - nå rollen som litterær nasjonal yppersteprest med bravur. Noen mente riktignok talen var uinspirert, men som seg hør og bør full av etterlengtet og bejublet nasjonal hurrastemning. Altså i beste norske tradisjon slik vi også kjenner den i dag, mener kanskje noen.

 

- - -

 

Bergljot Bech var taus og lojal mot Hamsun resten av livet, mens han åpent og ikke så lite selvrettferdig ga uttrykk for skuffelse over så å si alle kvinner han hadde delt seng med. Siden hennes stemme ikke har fått slippe til, lar jeg telegrafist Ove Rolandsens forlovede i “Svermere”, jomfru van Loos (med tilnavnet Fan los), få ordet idet hun forlater sin forsofne og troløse døgenikt:

 

“Nåde? Nei vet du hva! Nu vil jeg si deg, Ove, at jeg er akkurat som fortumlet over deg. Og jeg vil slettes ikke ha deg til å kjenne meg mer på denne jord. Jeg er ikke bekjent for hverken tyv eller kjeltring, men går min ærlige livets gang. Og har jeg ikke advart deg i min beste mening, og du har bare fremturet. Er det en forlovet mann som går og er slik en kostelig juvel til fremmede fruentimmer? Og bakefter stjeler du penger fra folk og må gå til bekjennelse på en åpenlys veigrind. Jeg er så skamfull at jeg vil gå ut av klærne og jeg kan ikke prekevere meg. Hold bare munnen din, jeg kjenner deg, du har ikke annet å si enn å forherde deg og rope hurra min boys. Min kjærlighet har vært oppriktig fra min side, men du har bare vært akkurat som en spedalsk imot meg og besudlet mitt liv med et tyveri. Det nytter ikke hva du vil si. Gudskjelov, alle mennesker sier det samme at du har lokket meg og misbrukt meg, presten sier at jeg bare skal reise fra deg straks, så nødig han vil det. Prøv nå ikke bare å stå der og skjule deg. Ove; for du er en synder for Gud og mennesker og likefremt et mørkt utskudd (…) For ingen kan ha gjort mer for deg enn jeg har gjort, det vet jeg visst; men du har bare strømmet over av lettsindighet  imot meg og misbrukt meg sent og tidlig. Men dessverre har jeg ikke vært uten skyld jeg heller, så jeg har sett gjennom fingrene med deg helt til nu og ikke åpnet øynene.” - “Jeg vil forbedre meg,” sa han. “Du? Forbedre deg?” svarte  hun og lo bittert. “Men det er dessforuten ingen hjelp i det mere. For du kan ikke gjøre gjerningen ugjort og alldenstund jeg er av hederlig familie vil jeg ikke besmittes av deg (…) Jeg byr deg et evig farvel i dag. Og takk for de gode stunder som vi har tilbragt sammen; de onde vil jeg nu ikke huske.”

 

Kanskje var ikke Berglot Bech så unnselig og tafatt som mange Hamsun-biografer vil ha henne til? I dialogen over går det i hvert fall en kule varmt - og det er kanskje ikke helt usannsynlig at det er selvopplevd fra Hamsuns side. En annen kvinne i samme roman, den nye prestefruen, får siste ordet - og utbryter etter at det pedantiske petimeter av en ektemann stadig løper etter henne fordi tingene ikke legges tilbake der de egentlig hører hjemme i huset:

 

“Fruen tapte tålmodigheten og sa: ‘Gud hvor du er urimelig, du er bestemt syk. Nei, jeg holder det ikke ut!’”

 

- - - 

 

 

 

Utvalgt kildeliste:

 

Bøker og avhandlinger (m/bilder):

 

Altstad, Anders: Knut Hamsun i Follo, Særemne, Ås 2000

Combüchen, Sigrid: Livsklättraren, Albert Bonniers förlag 2006

Egeland, Marianne: Biografiens retorikk. Oslo: Doktorgradsavhandling ved Det historisk filosofiskfakultet UiO 2001

Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer Forlag 1988 (originalens tittel: Enigma. The Life of Knut Hamsun, 1987).

Haganæs, Jul: Nu god Nat min Ven. Oslo: Grøndahl og Søn Forlag AS 1982.

Hamsun, Tore: Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1976 (bearbeidet utgave av biografi utgitt i 1952 og 1959).

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1978 (2. opplag, original tittel: Processen mod Hamsun, 1978).

Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004.

Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004.

Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002.

Larsen, Lars Frode (red.): Knut Hamsun Samlede verker - Ny utgave 2007-2009. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2007-2009.

Nag, Martin: Hamsun i russisk åndsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 1969

Næss, Harald S. (red.): Knut Hamsuns brev (6 bind - 1879-1951) samt et supplementsbind. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001.

Rottem, Øystein: Hamsuns liv i bilder. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S 1996

 

Dessuten en rekke lokalhistoriske kilder, blant annet en helt særegen lokalhistorisk kalender utgitt av Oppegård historielag (der flere bilder er hentet fra og som jeg søker om tillatelse til å bruke - herved) og Knut Dørums Ås bygdebokverk 1850-2010.

 

Internettkilder (m/bilder):

 

Bloggurat: Norske blogger om Knut Hamsun - http://bloggurat.net/stikkord/knut+hamsun (15.12.09)

Michelsen, Mikkel: Hamsun Online: http://hamsun.dk/

Nasjonalbiblioteket: http://www.nb.no/hamsun2009 (15.12.09)

NRK: Samleside Knut Hamsun - http://www.nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/674874.html?p_saksunivers_id=2223

Rasmussen, K. H.: Knut Hamsun - liv og værk - http://www.hamsun.at/

Rudborg, Bjørn: Bergljots hus - http://rudborg.wordpress.com/litter%c3%a6r-sakprosa/bergljots-hus/ (15.12.2009)

Verneforeningen Gamle Drøbak: Dikternes Drøbak - http://www.verneforeningen.no/dikterne.php

Østlandets Blad - Badebyen.no: Hamsuns kjærlighetsrede i Drøbak - http://www.oblad.no/article/20090117/BADEBYEN/965033237/1222/badebyen (15.12.2009)

Wikipedia: - http://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Hamsun

Winter d.e., Kay Olav: DrøbakNotater - http://drobaknotater.blogspot.com/2008/01/hamsun-i-drbak.html (15.12.09)

 

Philippe.stefani@wanadoo.fr: http://pagesperso-orange.fr/charlesson.stefani/index.htm

 

 

- - - -

Eller: Man kan være antisemitt uten å være nazist, men kan man etter krigsutbruddet i 1940 være nazist uten å være antisemitt? (med noe dokumentasjon om Hamsun nazisme og antisemittisme helt til slutt).

NB: For å se dette lange blogginnlegget fullstendig med alle You-tube-snuttene, må du kanskje laste ned (gratis) Firefox og Adobe Flashplayer og åpne www.knutmichelsen.no i nettleseren “Firefox” - du kan godt ha to nettlesere på pc-en din - og bruke dem etter behag.

“De skal ikke undskylde meg, jeg skal ikke undskyldes. Jeg leser aviser, og vet hvad jeg skriver om.” (Hamsun til Wildenvej i “Tidens Tegn”, 9.12.35)

“Men av alle har Hitler talt til mitt hjerte.” (Hamsun i “Norsk Artikkeltjeneste”, høsten 1941, jfr. “Hamsun. Erobreren”, s. 248)

Her på Akershus ble både hjemmefrontsmenn og nazister skutt under og etter krigen - passende sted for en Hamsun-debatt altså…

Edvarda foran Stortinget…

Her i Stortingsgaten - rett overfor Burns - holdt Hamsun dommedag over de fire store høsten 1891… Haugan til venstre. “Farsdrap” på “genier” er en populær sport blant endel mannlige forfattere. De kvinnelige forfatterne forholder seg mer avslappet og reflektert til sine formødre, virker det som…

Lars Frode Larsen - nasjonalt og internasjonalt kanskje langt den betydeligste Hamsun-forsker noensinne… Hans vitenskapelige og monumentale Hamsun-biografi “Den unge Hamsun”, “Radikaleren” og “Tilværelsens Udlænding” (frem til 1893) på rundt 1500 sider rager over det aller meste skrevet om Hamsun. Redigeringen og utgivelsen av Nye Hamsuns samlede (med “alt” Hamsun skrev) er også Larsens og Gyldendals verk.

Forfatteren Vigdis Hjort, i midten, har bidratt i flere Hamsun-debatter med sin intuitive språkfølelse og skarpe iaktagelsesevne - denne gangen snakket hun også om Hamsuns bulimiske språk… Redaktør i “Prosa” og ordstyrer Karianne Bjellås Gilje, til venstre, har også skrevet en hovedfagsavhandling om Hamsuns sakprosa.

Jon Langdal (filosof og pedagog): kritisk til bl.a. Atle Kittangs og andre norske litteraturviteres “bortforklaring” av Hamsuns antisemittisme…, jfr. “Hvordan trylle bort det ubehagelige? - Et blikk inn i den magiske forskning” i Agora nr. 1/2-99. Bloggtittelen er altså hentet herfra.

Hjemmefrontsmuseet huser nå også nazisten Hamsun - tiden skrider langsomt fremover… Det er grevlingen (graveren) Lars Frode Larsen som står for denne utstillingen (revene farer rundt og snuser litt her og der - og finner av og til det store byttet, riktignok…)

Fattiggutten og oppkomlingen fra Garmo og Hamarøy likte leken med de store… - og jo mer han fedtet oppover desto mer sparket han nedover…

Her kommer gutta og skal ordne opp med all sendrektigheten i verden… Hamsun på vei inn til Hitlers lille gjemmested, Berghof i Bayern. Både byråsjef Egil Holmboe til høyre for Hamsun og tolken Ernst Züchner, bak, fikk bryne seg på en skikkelig absurd Ionesco-dialog ved anledningen…

På fjorden nedenfor Akershus kom tilfeldigvis et skip med en gulkledd herre, en viss Nagel, seilende inn…

Og på Rådhusplassen dukket med ett Kristiania opp - denne forunderlige by som ingen forlater før….

Etter begge dager møttes flere av deltakerne i debatten på “nye” Skansen - fredag med pils og annet godt, men uten Vigdis Hjort over. Lørdag ble det bare kaffe for Haugan, Hjort og undertegnede. Gyldendal spanderte fredag til tross for Haugans varme kuler.

Fredag 4. september og lørdag 5. september i år debatterte Hamsun-interesserte forfatterens nazisme og antisemittiske uttalelser før, under og etter krigen.

Sted: Akershus slott, Margretesalen.

Innledere og debattanter:

Jørgen Haugan (”Solgudens fall”, 2004), Lars Frode Larsen (”Den unge Hamsun”, “Radikaleren”, “Tilværelsens Udlænding”, 1998-2002) , Vigdis Hjort (siste bok “Tredje person entall”), ordstyrer Karianne Bjellås Gilje (red. i tidsskriftet “Prosa”). Fredag innledet Kjartan Fløgstad (forfatter - siste bok “Grense-Jakobselv”) også med et foredrag om “Reaksjonær modernisme”. Ikke full sal denne gangen, men temperaturen ble høy og ikke alle var komfortabel med at Knut Hamsun ble karakterisert som antisemitt overhodet. Motsetningene sto vel hardest mellom Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen og biograf Jørgen Haugan.

Biograf og Hamsun-forsker Lars Frode Larsen hevdet at Hamsuns nazisme er godt dokumentert - og på Hjemmefrontsmuseet like ved er det nettopp Larsens bragd at dette nå kan frontes i full offentlighet - og uten at debattanter (slik undertegnede til tider har opplevd det) “husjes” ned med sitater fra “Pan”, samt familiær-liknende tildekningsmanøvrer og tåkelegging som var en vanlig øvelse på en del Hamsun-seminarer for et par tiår siden.

Men Hamsuns antisemittiske uttalelser både i skjønnlitteraturen, sakprosaen og brevene må, ifølge Larsen, veies opp mot dikterens tydelige avsky for den antisemittiske propaganda han møtte i Tyskland i 1938 og uttalelser om Quisling at “det der med jødene kunne han ha spart seg”. Hamsun hadde også jødiske venner og uttalte seg flere ganger positivt om det jødiske folk. Hamsuns negative uttalelser om jødene må også sees i lyset av sin samtid der en sentral norsk avis som Aftenposten etter Krystallnatten i 1938 skrev at - jødene ikke var uten skyld i hendelsen…

Biograf Ingar Sletten Kolloen (”Hamsun - Svermeren”, “Hamsun - Erobreren”, 2003-04) inntar omtrent det samme standpunkt som Larsen.

Journalist Terje Stemland (journalist i Aftenposten) er kanskje representativ for den gjengse oppfatning blant Hamsun-lesere i Norge - “Den eviggyldige forfatter”, 1.8.09.09.

Litterær biograf Sigrid Combüchen er heller ikke sterk på Hamsuns nazisme.

Biograf Jørgen Haugan har redegjort for sitt utgangspunkt i debatten bl.a. i denne Aftenposten-kronikkene “En nasjonal dekkoperasjon”, 18.9.09 (nettdato) og denne “Det norske Hamsun-traume”, 23.10.04.

Biograf Robert Ferguson (”Gåten Hamsun”, 1988) avviste i en kort kommentar i Aftenposten “Vi tar mannen for alvorlig” 22.9.09  at ha betrakter Hamsun som nazist - og at slike debatter bør sees i et større og internasjonalt perspektiv.

Kolloen ga et tilsvar til Haugan i samme avis “Konspirasjon og fakta” 19.9.09.09.

Haugan svarte med artikkelen “Ikke nazist uten å være antisemitt” 23.9.09.

Dette siste er en forkortet versjon av et opprinnelig innlegg fra Haugan - her i fullversjon. Haugan støtter seg her blant annet på Ståle Dingstad og hans bearbeidete doktorgradsavhandling utgitt i bokformi 2003 “Hamsuns strategier - realisme, humor og kynisme”. Avhandlingen er den første norske doktoravhandling som vesentlig tar for seg Hamsuns forfatterskap fra 1900-tallet - og også det er nettopp et poeng i Haugans argumentasjon. Haugan støtter seg i tillegg også på to sentrale artikler: Den før nevnte “Hvordan trylle bort det ubehagelige? - Et blikk inn i den magiske forskning” i Agora nr. 1/2-99 av Jon Langdal og “Knut Hamsun´s Anti-Semitism”, Edda nr. 5, 1977 av Allen Simpson.

Simpson har imidlertid blitt møtt med kraftig kritikk og motbør fra Sten Sparre Nilson i Edda nr. 3, 1979, Dolores Buttry, Edda nr. 2, 1986, Lars Roar Langslet i “Rev eller pinnsvin. Tre essays om Hamsun”, 1995.

Simpsons konklusjon kan likevel være verd å sitere: “Finally, what relationship is there between Hamsun´s anti-Semitism and his support of Nazi Germany? The answer is that he did not support the Nazis because they were anti-Semitic, but because he was: had he not held the ideas about the Jews (and about other races too) he did, he could not have supported the Nazis, no matter how attractive ha may have found other ascpects of their program. And in this he was not alone.”

- - -
Hvilken konspirasjon? Et svar til Kolloen.

Av Jørgen Haugan

Kolloen påstår at jeg i min kronikk lufter konspirasjonsteorier. Jeg har bare laget en historisk oversikt over norske bortforklaringer og den smertelig langsommelige norske erkjennelsesprosess når det gjelder Hamsuns ekstreme politiske holdninger. I 1952 – ved Hamsuns død – konstaterte Sigurd Hoel at det var ingen antisemittisme hos Hamsun og at nazismen var bare en ”stripe” i mannen. 50 år senere er man kommet så langt at Kolloen kan erklære at Hamsun var ”fullscore” nazist. Til Sigurd Hoels påstand om ingen antisemittisme hos Hamsun korrigerer Kolloen med at bildet er ”flertydig”. Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne at Hamsun var like ”fullscore” antisemitt som nazist?

De hamsunske ytringer om jødene Kolloen selv refererer i sitt svar til meg - og selv kaller ”antisemittiske utsagn”, synes jeg ikke støtter hans sak.

Om forholdet mellom nazisme og antisemittisme vil jeg henvise til Ståle Dingstads klare og korte fremstilling i hans disputas Hamsuns strategier (2003):

”Antisemittismen var i mellomkrigtiden sterkere i østeuropeiske land enn i Tyskland., og den var tydelig også blant mange kommunister. Men idet krigen var et faktum, kunne man ikke være nazist uten å være antisemitt. Når man formelt definerer Hamsun som nazist på bakgrunn av støtten til Hitler og hans regime, kan man ikke samtidig hevde at han var en venn av jødene. Hamsun hadde riktignok jødiske venner, i den grad man kan si at han hadde venner i denne tiden. Men det var helt vanlig, også blant ledende nazister i Tyskland”(s.265).

- - — - -

Under kan du se et klipp av Jørgen Haugan i debatten på Akershus slott i anledning Hamsun-jubileet 2009. Temperaturen var til tider høy.

- - -

To senere innlegg avslutter denne Hamsun-debatten foreløpig:

Fra Holocaust-senterets stipendiat Ragnhild Maria Hauglid Henden - “Den flertydige Hamsun”, Aftenposten 28.09.09.

Fra Jon Langdal: “Heftar alltid ved Hamsun”, Aftenposten 4.10.09.

-  - -

Utvalgt dokumentasjon på Knut Hamsuns nazisme og antisemittisme:

Vidoer fra YouTube:

Fra “Norsk Filmrevy” nr. 34/44, 28. august 1944 (på Palassteateret?) - Merk at disse filmsnuttene er produsert under krigen - og sannheten er den første som dør under en krig, sies det. Men det virker her som Hamsuns aldri hvilende hybris slår ut i full blomst, særlig det første innslaget som er fra slutten av juni 1943.

Josef Terboven tar imot Hamsun på Fornebu etter journalistkongressen i Wien 23-25. juni - og lager et prakteksempel på propaganda i egen favør til tross for at turens hensikt var å fjerne nettopp ham. Bakgrunnen var at NS og Qusling med stadig svekket oppslutning i Norge spilte høyt og startet en maktkamp mot Terboven og Rikskommisariatet i Norge. Den gamle Hamsun skulle brukes som brekkstang i et møte med selveste Hitler, men strategien mislyktes. Møtet i Berghof 26. juni ble arrangert rett etter journalistkongressen, men er ikke omtalt her (klippet vekk av You-tube-innleggeren eller tyske propagandamyndigheter i Norge, antakelig det siste).

17. mai 1943 var 10-årsdagen for NS og Hamsun skriver i en  hilsen til partiet: “Jeg syns det går riktig godt nu: Ubåtene arbeider jo natt og dag” (…) “Jeg ønsker oss alle lykke til!” (kortversjon: norske sjøfolk drukner i tusentall - det er synd, men tross alt kanskje positivt for oss som tror på Tysklands seier). Det er nå dokumentasjon på at Hamsun meldte seg inn i NS 4. mai samme år (hvis ikke også den er et falsk Hamsundokument). Men innmeldingen var etter sterkt press fra mange hold (årsakene til Hamsuns vegring kan være mange).

I mai samme år drar også Hamsun til Berlin for å møte Goebbels (som sammen med Alfred  Rosenberg og Hitler er nazismens fremste ideologer - “verden er bedervet og må renses for jøder, signøyere, homofile, sinnsyke, krøplinger…” etc.). Goebbels blir  overrakt Hamsuns Nobelprismedalje og dikteren skal ha vært rørt til tårer. Men hensikten er her klar - Hamsun ønsker et møte med Hitler - det var alltid viktig å gå helt til topps når man fremmet sine krav - pekuniære eller politiske ( og det hadde lykkes mange ganger før).

Mye tyder på at Hitler selv ikke var særlig positivt stemt etter å møte en gammel døv mann som stort sett snakket i monologer ( som Hitler selv) og som ønsket å fjerne “hans mann” i Norge. Hamsun er en kort tur hjemom før han reiser på nytt til Tyskland. Han og Marie har den syke datten Ellinor med seg hjem til Nørholm.

Det er (antakelig) datteren Ellinor vi ser på film-utklippet om besøket på den tyske panser-enheten sommeren 1944. Dette er omtalt i den sensurerte Aftenposten 26. august 1944. 25. august - dagen før - ble Paris befridd av allierte tropper! Men det kom ikke med her, av naturlige årsaker.

Fra “Norsk Filmrevy” i forbindelse med Hamsuns 85- årsdag 4. august 1944: “Bare” 17 signerte artikler om Hamsun i avisene (mot 85 på 80-årsdagen). Hamsun ble innlosjert i Terbovens (!) hytte ved Høvik for å slippe unna all pressestøyen, tysk vakthold og egen kokke! Hitler som hadde overlevd et attentat bare to uker tidligere, telegraferte. Det gjorde også Goebells, Nicolas von Falkenhorst (øverste militære ansvarlig i Norge og som ledet invasjonen av Norge i 1940) - og Terboven. Einar Schibbye, Gyldendals nye direktør (etter Tore Hamsun) avsluttet sin tale i aulaen: “(…)et folk av Hamsun-elskere hilser Knut Hamsun i dag.” En sannhet med visse modikasjoner. Den gamle Hamsun var både mislikt, til dels forhatt, blant sine gamle lesere. Verken Quisling, Terboven eller Falkenhorst var i aulaen i Oslo (krigen var på hell og tyskerne var i ferd med å tape).

Fra spillefilmen “Hamsun”, 1996 - Hamsuns møte med Hitler på Berghof (det er utførlige referater fra hendelsen - og flere ulike kilder uttrykker noenlunde det samme - så vi må gå utifra at det var slik det skjedde.)

Trailer “Hamsun”, 1996 (merk at filmen er basert på dokumentarroman “Prosessen mot Hamsun” (1978) av  Thorkild Hansen der norske Hamsun-forskere påviste “et hav av småfeil”. Jørgen Haugan m.fl. er også til dels svært kritisk til Hansens Hamsun-bilde. Bildet av den “humanistiske nazist” er lett å få øye på her. Max von Sydow blir svarløs ved et slikt spørsmål direkte rettet til ham.

- - -

Utvalgte sitater:

Brev, artikler og uttalelser før, under og etter krigen:

Kladdet brev til Georg Brandes (av jødisk herkomst) , Hamarøy 15. juli 1916: “De burde ifald nu som Olding prøve at styre Deres løse Mund. Den har hverken gjort Deres Race eller Deres personlige Karakter Ære.” Hamsun hadde og hadde hatt et svært ambivalent forholdt til Brandes siden slutten av 1880-tallet i København. Hamsun ble til dels hjulpet til “Sult”-suksessen av Brandes-brødrene, men G. Brandes holdt ham på god avstand i mange år - men det var Brandes Hamsun henvendte seg til når han holdt på å gi opp forfatterskapet på begynnelsen av 1900-tallet. Bakgrunnen for brevet er en uttalelse fra Brandes om at Hamsun hadde “solgt seg” til bladet Simplicissimus (”Knut Hamsuns brev 1915-1924″, 1997, s.122-124).

I artikkelen “Nabobyen”, Aft. 8. og 12.7.17: Hamsun skriver om boka “Den moderne Mennesketype” av dr. Konrad Simonsen: “(…) en skjønn og skjønn livslære: bort fra vår tids mekanisering av mennesket, tilbake til en mere sjelelig tilværelse. Jeg skylder denne bok så stor takk og jeg unner andre den berikelse å dukke ned i den…”. Allen Simpson skriver om samme bok: “The book Hamsun recommends here so movingly, Den moderne Mennesketype, is a witless, racist and anti-Semitic glorification of the Germanic soul, written  by a man who had also published an anti-Semitic book on Georg Brandes several years before (Georg Brandes: Jødisk Aand i Danmark), (…).”

I artikkelen “Fascismen i Norge”, Fylkesavisen 11. januar 1934 (Skiensfjordens presse): “En gang siger i en eller annen form fascismen inn i Norge også. Det er bare de stokkblinde som ikke enda ser forskjellen på tiden og politikken før og efter krigen, (…).” Artikkelen som sådan er et åpent og glassklart angrep på demokratiet som idé og et varmt forsvar for fascismen som sådan.

Hamsun ledsager sitt svar med følgende bl.a.: “(..)hvis De tar det, skulle det helst være uten trykkfeil. Jeg blir forvansket i alle land.” Forvansket? Spørsmålet er om Hamsun ville ha følt seg vel i all denne velvillighet han i dag blir utsatt for blant dem som nesten daglig beskytter ham mot hans egne meninger - de samme gjennom et langt liv? Hans venstreradikalisme i ungdommen hadde jo lite med demokrati å gjøre. Flere Hamsun-artikler på 30-tallet er skåret over samme lest (om Quisling, 1936: “Hadde jeg TI stemmer skulle han få dem.” (F.F, 17. oktober 1936).

I artikkelen “Vente og se”, 10. juli 1934: “Nei kom med det forige Tyskland, med republikken, da kommunisterne, jøderne og Brüning regjerte i dette nordiske land!” (sarkastisk ment fra Hamsuns side her om etterkrigstidens “sykdommer”).

I forbindelse med utgivelsen med boken “Det nye Tyskland” senhøsten 1935 tok Aftenpostens journalist Niels J. Mürer til orde for å se diktaturet, jødeforfølgelsene, konsentrasjonsleirene, undertrykkelsen av politiske motstandere og nazifiseringen av kunst og vitenskap under fen felles synsvinkel (selv om alt dette bød “oss” imot), finne forutsetningene og forklare dem. “Det var ret, slik  skal vi skrive om det store Tyskland; med forståelse,” skriver Hamsun til Mürer i et brev 29.10.35 (”Knut Hamsun brev 1934-1950″, 2000. s. 101-102 - “Erobreren. Hamsun”, s. 145-46).

Marie Hamsun uttaler seg også nedsettende om jødene i Norge og i et brev 10.2.40 skriver hun: “…et blodbad blir det til våren. Målet er offeret verdt, mener den tyske ungdommen, som da må gå i døden.” (hun kjøper senere i 1944 også inn antisemittisk litteratur til skolene i Eide, jfr. “Hamsun. Erobreren”, s. 303) - Senere uttrykk hun også tanker om at det ikke er det viktigste at barna får et langt liv, men at det utretter noe - “Det største han kan gjøre er å kjempe for Norge mot bolsjevismen.” Uttalelsene forteller kanskje noe om den forgiftede og hatske stemningen på Nørholm (også mellom ektefellene), men også om den politiske stemningen i Norge generelt. Kommunismen ble sett på som en reell trussel (ikke som en studentlek på universitetene 30 år senere). Dette temaet eller det manglende fokus på kommunistfrykten på 30-tallet, er noe flere anmeldere innvender mot Kolloens biografi (men stort sett har særlig den siste boka blitt mottatt med ovasjoner).

I artikkelen”Et ord til os” fra 19.4.40 skriver Hamsun om Carl Joachim Hambro (av jødisk herkomst): “Det meldes fra Sverige at Carl Hambro vilde tale til det norske folk. Ja, han var den rette! Han er sønn av en i sin tid innvandret familie som har fått være her i landet. En prater, en talemaskin. Han har vel sin fortjeneste han og, men det å rettlede det norske folk just nu, det er han ikke mann for. Han mangler grunnlaget; det å være norsk i sin sjel. Denne mangel på norsk sjel har han vist flere ganger.” Nasjonalisme og antisemittisme går her hånd i hånd som i mange andre land. Men en skal her heller ikke underslå at Hambro hadde skrevet negativt om flere av Hamsuns romaner - og Hamsun glemte aldri en fornærmelse. Ved lesing av sitatet faller en lett også på den formastelige tanken om den “særegne nynorske veremåten” som visst skal være genetisk, eller?

I “Norsk Artikkeltjeneste”, høsten 1941, jfr. “Hamsun. Erobreren”, s. 248: (…) vi skal i et samlet Norge gå inn i forbundet av europeiske sater under tysk nasjonalsocialistisk førerskap. Det er vår oppgave (…) All motstand vil bli knust (…) Det er skrevet så meget og av så mange om vår fremtid. Men av alle har Hitler talt til mit hjerte.” Marie svarer følgende på samme enquête: “I det nye Europa uten jødedom og bolsjevisme vil det nasjonale Norge utveksle verdier med andre land og vokse inn i en stor fremtid.”

“Således som våre land i tidligere tider hørte sammen i handel og vitenskap, samferdsel og livsbetingelser, så vil det atter blomstre op en rik kulturperiode som bygger på en germansk livsanskuelse i Norge og Norden. Forutsetningene er der. Dette er ingen profeti, det er sund viden og historisk intuisjon. Det er en dyp bevissthet om det kjente og det hemmelige, grunnet på slektskap og blod. Vi er alle germanere.” ( “Knut Hamsun svarer på to spørsmål” i Grimstad Adressetidende 30.1.41 - “Hamsun. Erobreren”, 2004).

Om Roosevelt, februar 1942 i artikkelen “Verwirklichte Kameradschaft”: “Stiv og sta går han sin vei, en jøde i jødisk tjeneste, den førende ånd i Amerikas krig for gullet og jødemakten.” - “Europa ønsker seg verken jødene eller gullet deres, verken amerikanerne eller landet deres. Europa rydder for tiden i sitt eget hus og tenker ikke på eventyrlige slag mellom verdensdeler.” En skal her merke seg at originalmanuset til artikkelen er gått tapt og at bl.a. Kittang stiller spørsmål om utsagnet virkelig stammer fra Hamsun - på den annen side: dikteren sto ved sine artikler etter krigen. Hamsun skriver nedsettende om “jødene” Roosevelt, Beyer og Hambro til tross for at de så langt Dingstad kjenner til - ikke er jøder. “Det endrer likevel ikke ved Hamsuns demonisering av jødene,” skriver Dingstad, s.270. Hamsun har også en skjult “jøde-replikk” til Brandes i et brev, men her kan det være gammelt nag fra 1890-tallet som slår igjennom - Brandes var jøde.) Denne artikkelen dukker likevel opp hos Lars Frode Larsens “Taler på torvet 2″, Knut Hamsun Samlede verker, bind 27, 2009, med artikkelen “Kampen om Europas frihet”, “Vaktposten i Norden”, 14.3.42.

Vitnesbyrd på pressekongressen i Wien, gjengitt i Aftenposten 24. juni 1943: “Den tyske befolkning hadde også litt etter litt i årenes løp fått et innsig av fremmede elementer, som infiserte og svekket den germanske ånd i folket - det passet England godt. Tyskland skulle svekkes. Et overdrev av ugermanske folkeslag og raser grasserte i landet og utbyttet befolkningen som no var utpint etter krigen.” Jødene nevnes ikke spesielt her, “men det er dem dette angår,” skriver Ståle Dingstad i sin bok “Hamsuns strategier”, s. 269.

Om Harald Beyer, brev til sønnen Tore 12. april 1942: “Har du sett at Harald Beyer nestammer fra Bergenjøden som kaldte for Bønnebogmeyer - han har faat en Bok hos N. Gyldendal om Kirkegaard (Som om en Jøde kan skrive kan skrive om Kierkegaard!). Det er samme Skitt som det Grieg før gav ut om tyske tyske Tænkere. - Harald Beyer helt betydnings, har før vært hos Ashehoug. - Nei jeg vil ikke garantere for Grieg - Jødenboken mot Kirkegaard bør indrages, han vil bare frækt si at han ikke er Jøde, jeg (jag?, min anm.) hans Navn fra Bladene.” Brevet er skrevet kort tid etter et hjerneslag - jfr. alle skrivefeilene - og kan slike private ytringer brukes som bevis for noe som helst? - tenk om vi for all tid skulle svare for det vi sier i vår egen stue i “mørke stunder” - da hadde det vel nesten ikke vært “rettferdige” igjen i landet…

Videre om Harald Beyer (privat) brev til Tore H. 14. februar 1943: “Og Jøden Harald Beyer (han med et Slags Bok om Kirkegaard) er ikke han skutt? Skulde vært det. - Ja det var bra om Tyskerne tok og tvangførte en Tredjedel Norsker til Østfronten, her vilde bli nok Rak igjen.” Brevet er etter arrestasjonene og deporteringen av jødene fra Oslo havn høsten 1942 ledet av Knut Rød, men en skal da merke seg at svært få visste hva slags skjebne som ventet dem, operasjonene var hemmelige. På den annen side: Hva visste eller ante danske motstandmenn som gode nordmenn ikke visste (våre gutter gjorde kanskje bare sin plikt, jfr. Hanna Arendts “Ondskapens banalitet”) ? - Så å si alle danske jøder ble reddet fra nazistenes leire og ovner. Se også Ruth Maiers tragiske skjebne.

Hamsuns nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945: “Jeg er ikke verdig til at tale høirøstet om Adolf Hitler, og til nogen sentimental Rørelse indbyder hans Liv og Gjerning ikke. Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang, og hans historiske skjebne var den, at han virket i en Tid av eksempelløseste Raahet, som tilslut fældte ham. Slik tør den almindelige Vesteuropæer se på Adolf Hitler. Og vi, hans nære tilhengere, bøier nu vaare hoder ved hans død.” Det er kanskje en formildende omstendighet at det er en døv 86-åring som skriver dette? Bortsett fra at han hadde hatt slike meninger så å si hele livet - om den store, herlige despot som skulle redde oss alle fra demokratiet, arbeiderkrapylet og kvinnesakshylet… (men innrøm at dette i det minste er fikst formulert..)

I “Paa gjengrodde stier” (1949) skriver Hamsun i brevet til riksadvokaten at Langfeldt hadde stukket ham i nesen et referat av samtalen med Hitler, “der jeg skulle ha uttalt mig antijødisk.” Så sier Hamsun: “Jeg gjøre utfald mot jøderne? Dertil har jeg hat for mange gode venner blandt dem og disse venner har vært fine venner mot mig. Jeg opfordrer i venlighet direktøren til å lete gjennom min samlede produksjon og se om han kan finde et utfald mot jøderne”.

Denne oppfordringen tok Allen Simpson som den første. Men han har ikke referert fra Hamsuns samtale med Hitler, hvor Hamsun ifølge referenten skal ha sagt: “Sverige hører til fellesskapet av germanske folk, til Tyskland og oss. Vi vil forbli sammen med Sverige. Men det fjerner seg mer fra oss. Jødene lokker Sverige stadig lenger vekk.” (Solgudens fall”, s. 326).

- - -

Annen dokumentasjon:

Hamsuns evt. medlemsskap i NS var et svært omdiskutert og avgjørende punkt i rettsaken mot ham etter krigen - vi får håpe at dette også ikke er et falsk Hamsun-dokument (flere er i salg, visstnok). Trykk på dokumentet og les datoen 4. mai 1943 - altså rett før de to avgjørende reisene til Tyskland - møtet med  Goebbels og Hitler. Hamsun er ikke bare en nazist - han er en svært aktiv ideologisk aktør med klokketro på den nazistiske ideologien - en aktør kanskje med større nedslagsfelt i Tyskland enn i Norge?

Se også Lars Frode Larsens kommentar her: http://www.aftenposten.no/kul_und/article2391879.ece

- - -

Bloggeren Carl Otto Neppelberg får et innsmett her:

Den norske nazismen var av en helt godartet og spesiell variant, men den hamsunske er i tillegg både flerstemt, ironisk, munter og poetisk og til slutt opphever den rett og slett seg selv (Kittang) - tryllekunstnerfaget fikk altså et ansikt denne kvelden på Akerhus slott - og den største tryllerkunstneren av dem alle var Kjartan Fløgstad som greide å trylle bort 100 millioner lik etter de røde i løpet av bare 45 minutter - godt gjort. Men denne kanskje største nålevende forfatter har da også gode læremestere på ytterste norske venstreside i denne krevende øvelsen… Well done.

Den norske dobbeltmoralen og hykleriet som dukker frem og viser sitt grelle ansikt i litteraturen på slutten av 1800-tallet, stikker frem sitt slue åsyn i denne Hamsundebatten. Alt det vonde kommer utenfra - hos oss og våre gutter er det rent som snø - og er det ikke rent, så er det fordi vi ikke visste - eller ikke forsto - eller ikke ble informert - eller rett og slet sov i timen etc. etc. Eller som en amerikansk forfatter skrev om sin lille bigotte by - her hos oss er alle langt over gjennomsnittet i byen.

- - -

Fra skjønnlitteraturen/skuespillene:

Det er ifølge Larsen kun et par antisemittiske uttalelser i hele Hamsuns skjønnlitterære produksjon:

Fra romanen “Ny Jord” (1893):“Men nu ble også Norem oppmerksom, han forstod at noe foregikk midt for hans sløve øyne og han begynte å blande seg i det, å legge ut om handelsmoralen. Den råtneste moral på jorden, ja opptrekkeri, jødedom, den reneste jødedom.”

I “En Vandrer spiller med Sordin” (1909) skriver Hamsun om et julemarked: “Og her er også hestebyttere og driftekarer som blander seg med fulde folk oppe fra dalen, ja her er jøder som er kommet for å svindle bort en utkrotet lommeklokke eller to skjønt byen ingen penger har.” Også i “I Æventyrland”  (1903) og i Landstryker-trilogien (1927-33) forbindes jøder med svindel med klokker.

Vigdis Hjort innvender i debatten på Akershus slott at en forfatter ikke kan hefte moralsk for replikker i en roman. Haugan innvender at saken stiller seg annerledes dersom det er den implisitte forfatter - altså den styrende hånd eller kraft i verket med sine moralnormer som skinner igjennom og viser sitt sanne ansikt  - og når denne hele tiden skriver nedsettende om jødene som svindlere og pengefolk, så er det helt på linje med den gjengse antisemittiske propaganda i tiden. Undertegnede kan her føye til: pengesvindel og bedrag var da noe Hamsun også kjente svært godt til og personlig hadde god øvelse i, så han kjente vel da “lusa på gangen” antakelig, hvis det er lov å bruke et slikt uttrykk i en slik sammenheng.

“Livet i Vold” (skuespill, 1910): “Negeren” i stykket er Basts tjener. Fra Argentina forteller han: “Bast: Å han fikk fat på en av våre hvite fruer engang, på en avsides estancia. Og hun hadde ikke revolver. Det var alt. Så hængte vi ham.” Personen Bast blir av Hamsun omtalt som “god og ridderlig”. Hamsun skriver om stykket og angsten til døden for å synke dypere ned enn til Blumenschön (jøden? i stykket), “og når hun til slutt mottar negeren er det ikke triumferende og tøsaktig, men som en uavvendelig skjebne.” Hamsun har flere grove rasistiske utfall både mot samer og “negre” både i artikler og romaner. Jeg har ved selvsyn sett hvor plaget samer i Hamsuns “hjembygd” på Hamarøy var av sameskildringene i tv-seriene som ble laget for noen tiår siden.

“Siste Kapitel” (1923): Det avskyvekkende portrettet av fru Ruben i denne romanen. Men her kommer det ikke eksplisitt fram at hun er jøde. Og andre mener at dette er en svakhet ved Simpsons argumentasjon. Det samme gjelder skildringen av klokkejøden Papst i “Landstrykere” (1927) som Simpson trekker frem.

I “Markens Grøde” (1917) er det også et utfall mot jødene: “Min søn er vår tids type, han tror opriktig på det tiden har lært ham, på det jøden og yankee-en har lært ham,” Med overgangen til folkelivsskildring og realisme på 1900-tallet er Hamsun mer og mer opptatt av type-tegning - noe han på 1890-tallet kritiserte de 4 store for på det sterkeste. Senere i livet viste han bare forakt for disse foredragene og følte seg bekjemmet over dem. Den personlige krisen i forbindelse med det første ekteskapet hadde endret hans oppfatning om litteraturen - og kanskje litt ham selv?

Merk også at Ved Rikets Port (skuespill 1895) ble oppført på Stadttheater i Berlin i oktober 1936. Ivar Kareno i stykket lar seg ikke bøye (og tyske teaterinteresserte strømmer til): “Lat krig komme, det gælder ikke om å bevare så og så mange liv (Marie bruker samme språklige vendinger familiært på 30-tallet!); for livets kilde den er bunnløs å øse av, men det gælder å holde menneske oppreist i os (…)”. Kareno bekjenner seg til “den naturlige despot, befaleren, han som slet ikke vælges, men som selv opkaster seg til anfører over hordene på jorden. Jeg tror og håper på én ting og det er på gjenkomsten av den store terrorist, menneskeessensens, Cæsar.” (Fra “Ved Rikets Port” - “Hamsun. Erobreren”, 2004, s. 165/166).

- - -

Sønnen, Arild Hamsun - krigsreporter på østfronten i ca. 1 år, 1943. Mindre kjent er det kanskje at Tore, eldstebroren, var medlem av SS på 30-tallet. Senere modererte Tore seg kraftig og var mer “stripete” under krigen. Hele Hamsun-familien ble utsatt for sterkt press fra tysk hold for å engasjere seg og verve seg til “saken”.

Oppgjørets time. Det berømte fotografiet tatt av Hamsun under rettsaken mot ham etter krigen - herredsretten i Grimstad desember 1947. Hans forsvarstale var et mesterverk i unnvikende tale, forstillelse og fortielse av egne handlinger under krigen. Han visste ingenting, skjønte ingenting og var helt isolert og under press (fra tyskerne og Marie?) - og arbeidet også for å få frigitt norske fanger - natt og dag (en slags dobbeltagent altså?). Han visste heller ingenting om nazistenes terror (”Nei. Jeg så det ymtet nys før jeg blev arrestert” - i forhørsretten). Offer-rollen hadde hjulpet ham så mang en gang - og det lyktes nesten denne gang også, i “På gjengrodde stier” lykkes han helt. Likevel angret han ingenting av det han hadde skrevet under krigen - heller ikke etter å ha blitt informert om konsentrasjonsleirene og jødeutryddelsene: “Jeg har fred, mit sind er rent og min samvittighet er fri” (”På gjengrodde stier” - “Hamsun. Erobreren”, s. 384). Dersom Hamsun var antisemitt, var kanskje forfølgelsene og utryddelsen av jødene (slik det ble dokumentert etter krigen også for ham) et nødvendig soneoffer for å skape et Stor-Germania (med Norge som fremskutt medlem)? Bare slik får utsagnet over kanskje en mening…

- - -

Fra annen sakprosa og reiseskildringene (det meste her er fra en e-post fra Jørgen Haugan):

I “Under Halvmånen”(1903/05) skriver Hamsun om en reise til Tyrkia: “Lat armenieren hyle og jøden krumme sig og hviske og smiske” og “Jøderne holder sig til Balata i sit eget intime ghetto, hvor de snyter hverandre av hjærtens lyst.” Jødene er hos Hamsun alltid forbundet med ubehagelige egenskaper, de er fete, de smisker, de er kjøpmenn som snyter, oftest med klokker. Det mest positive jødeportrett er Pabst i “Landstrykere” (1927), men selv han driver med snyt med klokker. I “Under Halvmånen” kommer Hamsun inn på den massakre som tyrkerne et tiår tidligere hadde gjennomført mot den armenske mindretallsbefolkning i landet.. Hamsun kaller armenerne for “Østens handelsjøder”. Dermed legger han opp til en legitimering av tyrkernes horrible atferd som ble fordømt av hele verden. Slik rettferdiggjør Hamsun det tyrkiske folkedrap: “Sæt nu at jøderne i Norge begynte å vise åpenbart eller hemmelig fiendskap imot staten og endog gav efter for en kronisk lyst til å gjøre væbnet motstand mot den - hvad så? Så dæmpet vi motstand, skjøt opprørerne ned. Men dermed var ikke saken endt. Nu begynder jøderne over hele verden å hyle. Og de får med sig det kristne Europa til å hyle. Og de får med sig Tyrkiet til å hyle.Og vi, den andre part, blir stum.” (Simpson, Edda, s. 281 - Nye Hamsuns samlede, 2007-09, s. 459 - på dagens bokmål).

Hamsun forsvarer det tyrkiske overgrep med et bisart antisemittisk angrep på armenerne: “Armenierne er Østens handelsjøder. De borer sig ind overalt… Mens Vestens aviser flommer over av tårer over dette folks vanskjæbne, er det ikke vanskelig å høre i Østen at deres skjæbne er fortjent, de fremstilles påfaldende enstemmig som et folk av kjæltringer. I selve Tyrkiet arbeider de landets egne børn ut av den ene stilling efter den andre og indtar selv deres plasser. Handelen kommer i deres hænder, pantelånervirksomheten og pengene. Og utsugelsen.” (samme som over).

Ved å sammenstille armenerne med jødene håper Hamsun å vinne sympati i Norge for tyrkernes folkedrap. Igjen spiller Hamsun på en utbredt norsk antisemittisme.
“De borer sig ind overalt” og tar stillinger fra de etniske tyrkere. Det er det samme bildet Hamsun senere under annen verdenskrig benytter om jødene, “et innsig av fremmede elementer, som infiserte og svekket den germanske ånd i folket” - jødene som noe man har rett til å befri seg fra, nærmest en sykdomsfremmende basille.

I “Æventyrland” (1903) omtaler Hamsun et møte med en jødisk offiser: “Hans ansigt er ubehagelig, jødisk.” Litt senere omtales han slik: “Hans jødesnute er ikke til å holde ut.” Man kan lage en test på det antisemittiske i uttalelsen ved å skifte “jødisk” ut med f.eks. “norsk”: “Han ansigt var ubehagelig, norsk”!

Hamsun spiller direkte opp til en norsk forventningshorisont, hvor det å være antisemitt var ganske legitimt. Det kan henvises til Grunnlovens paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket, en paragraf som Quisling gjeninnførte uten at Hamsun protesterte. Da Quisling innførte at jøder skulle ha et rødt “J” stemplet i deres legitimasjonspapirer, erklærte Hamsun seg innforstått med det i brev til sønnen Tore (”Solgudens fall”, s. 317).

At Hamsun talte for et eget land til det jødiske folk, er ikke nok til å redde ham fra anklagen om antisemittisme, fordi begrunnelsen for et eget land er antisemittisk. Skjønt jødene har bodd i Europa i århundrer, anses de som et infisert fremmedelement som man skal kvitte seg med. Jødene er uønsket i Europa, derfor skal de ha sitt eget land.

At Hamsun hadde jødiske venner, kan heller ikke redde ham, fordi lederne i Nazi-Tyskland hadde også jødiske venner, selv om de konsekvent ville utrydde det jødiske folk. Ståle Dingstad forteller hvordan nazistene skjelnet mellom “Prima-Juden” og “Schweine-Juden”.

Til slutt skal det vel sies at Hamsun aldri skrev skjønnlitteratur på en antisemittisk impuls. Men hver gang han skildrer en jøde, så er fremstilingen antisemittisk. Denne skjønnlitterære antisemittisme var del av en utbredt vesteuropeisk tenkning, i og for seg “legitim”. Det blir først riktig galt i årene opp til, og under annen verdenskrig. Da blir Hamsuns antisemittisme forbryterisk som en del av nazismens kriminelle forfølgelse av jødene.

Til og med så sent som i 1947 finner man en antisemittisk uttalelse hos Hamsun: “Jøden med hans skitne navn” (”Solgudens fall”, s.294) - (Haugan sikter her til brev fra Landvik Gamlehjem?, 29. mai 1947 - om forleggeren Alfred Knopf (1892-1984: “Ja, det er ikke verst med McCann. Han har bare et Par av mine bøker, men han som har alle det er den Jøden (det er mig ikke muligt at komme paa hans skitne Navn - jeg har jo ingen Brev eller Regnskaper …, min anm, kilde Næss: Knut Hamsuns brev 1934-1950, bind VI, Gyldendal 2000.).

Konklusjon: Hamsun har altså både en “legitim” og en illegitim antisemittisme. Hamsuns holdning til jødene er gjennom hele livet antisemittisk.

Undertegnede tilføyer her: Merk her at det er pantelåneren som “redder” Sult-helten (og kanskje også Hamsun) ved flere anledninger i ungdommen. Det er av sine egne man skal ha det… En skal også merke seg Kittangs innvendinger mot å bruke slike sitater mot Hamsun: Dette var talemåter som vanlige på begynnelsen av 1900-tallet - og både franskmenn, engelskmenn og japanere og ikke minst tyskere får like hard medfart. Men det er vel kanskje en forskjell på å sparke oppover - og nedover? Hvem tar innover seg kritikken av amerikanere generelt i pamfletten “Fra det moderne Amerikas Åndsliv”, (1889)? Noe annet er det kanskje å “pløye opp” gamle sår overfor et folk som har vært utsatt for pogromer siden middelalderen?

En absurd tanke - Ståle Dingstad skriver i “Hamsuns strategier”, 2003 følgende: “Selv for de ansvarlige for organiseringen og gjennomføringen av “Die Endlösung” gjaldt dette skillet (prima Juden og Schweine - personlige venner med jødisk bakgrunn og den tause majoritet av jøder). Adolf Eichmann sørget selv, riktignok ikke uten samvittighetskvaler, to ganger for at venner og familie ble skånet for deportasjon. (…) Hitler selv skal ha holdt 340 for  å være “prima” jøder. (…). Det å be om eller sørge for at jøder ble skånet for forfølgelse, deportasjon og tilintetgjøring er altså intet argument for at Hamsun ikke var antisemitt. Skulle det være et argument, så kunne man heller ikke betegne Eichmann, Heydrich, Himmler eller Hitler for antismetter, og det ville jo være absurd.”

- - -

Bildet ble for noen år siden lagt frem som et bevis på Hamsuns NS-medlemskap, jfr. nålen eller merket på jakkeslaget. Andre innvendte imidlertid at nålen eller merket så bildemanipulert ut. Datteren Ellinor til høyre. Bildet er tatt under krigen - kanskje på våren eller forsommeren i 1943, altså rett etter at innmeldingen i NS antakelig skjedde. Det fins et bilde til i Kolloen-biografien der NS-nålen eller NS-merket synes, på s. 300 av Hamsun med det første barnebarnet Anne Marie på fanget i 1944. På vei inn til Hitler på s. 282 bærer han også et liknende merke på venstre jakkeslag. Kolloen skriver at Hamsun også bar merket i forhørsretten sommeren 1945. Hvis så er tilfelle, kan NS-tilhørigheten ha vært et langt mer bevisst valg av Hamsun enn at han “gled inn i det” som han uttrykker det i sin forsvarstale.

Formildende omstendigheter:

Hamsun var nesten 75 år da Hitler grep makten og over 80 da krigen brøt ut. Dersom vi alle - post mortem - må stå til rette for det vi uttaler på sykehjem eller eldrehjem som gamle, så Gud fri oss for vår munn og alderdom. Det hjelper vel heller ikke å skylde på hjerneblødning eller hjerneslag (Hamsun hadde to under krigen)?

“Vi har hatt høve til å se den forhenværende åndshøvding, og kan forsikre våre lesere at han helt senil. Han ser ut som de 84 år han er, går slik og snakker nærmest som en mellomting mellom en olding og et barn, med pipende, skjelvende stemme. Han er ikke på noen måte i stand til å skrive eller tale noe fornuftig. Og når tyskerne nu brukre Hamsun som propagandafigur for sin nyordning, så er et kun navnet og ikke dikterhøvdingen, for han er åndelig død. Fred over hans minne.” (Den illegale “V-posten” 2. juli 1943 - “Hamsun. Erobreren”, s. 292.)

“I en artikkel i Samtiden 1958 gir Gabriel Langfeldt selv følgende meget interessante uttalelse: ´Det som er forbausende i Hamsun-debatten, er det faktum at Hamsun var alvorlig sjelelig og hjerneorganisk svekket under krigen, ikke er blitt godtatt på bred front, som den eneste mulighet til å få ham rehabiliert.´” (”Hamsun. Erobreren”, s. 475). Utsagnet til Langfeldt er tvetydig. Den ene er at Langfeldt mener at Hamsun faktisk var så svekket under krigen, at han, Hamsun, ikke kunne stilles til ansvar for sine handlinger. Den andre er at Langfeldt mener at rehabiliteringen av Hamsun som dikter, altså forfatterskapet, tross alt må veie tyngst.

Kanskje Robert Fergusons uttalelse i Aftenposten-artikkelen over om at vi tar Hamsun eller hans uttalelser for alvorlig, er et fruktbart standpunkt? Eller er det bare enda en apologi? Av svært mange.

- - -

Noen til dels humoristiske strøtanker fra undertegnede om Hamsuniora og kildebruk:

Alle  Hamsun-mytene: Hamsun-forskningen før Lars Frode Larsen var spekket med myter om dikteren som Hamsun i stor grad hadde produsert selv. Ikke engang alder og fødested greide han å få korrekt ut av seg - lån ble til gaver og pengesummene fra kreti og pleti og særlig dem han hadde leid seg inn hos, var kjærkommende og varierende. Pengene fra Zahl fremstår i mine øyne som et nøye og planlagt svindelforsøk - og de ble da heller aldri tilbakebetalt til tross for rettsak (Hamsuns alder spiller nemlig en avgjørende rolle her!).

Når sønnen Tore setter seg ned for å skrive om faren etter hans død, er det også for å redde familiens økonomi (selv om biografiskrivingen om faren startet lenge før). Det samme gjelder også til en viss grad kanskje Marie Hamsun - men hun hadde også andre og mer dyptgripende beveggrunner for å skrive - slik hun var blitt behandlet som hustru (og profesjonell skuespiller) - “etter ham lå det fire lik…”.

Å følge pengene (og berømmelsen), kan altså være et greit utgangspunkt, når man ser hvordan Hamsun er blitt en inntektsbringende industri for mange (også for meg som rev av meg en hovedfagsoppgave om Hamsun - i fullt arbeid som lærer-  og gikk opp 50 tusen i lønn i vgs). Thorkild Hansen møtte imidlertid veggen i sitt forsøk.

Det norske Hamsun-miljøet kledde av ham (”et hav av småfeil”), og de få årene Hansen hadde satt av til research, viste seg å være altfor lite (myten om Nordens store dokuforfatter falt sammen som et korthus i møte med nordmenn som kunne sin Hamsun - ble etter hvert oppfatningen i forfatterens hjemland). Boksalget stupte for Hansen (til tross for Johan Borgens panegyriske anmeldelse), boka blir liggende på lager og Hansen raser.

I et siste forsøk tar han motorsykkelen opp til Hamarøy og skjeller ut en intetanende flokk av deltakere under Hamsun-dagene på Oppeid. Men spørsmålet her er om Hansen rett og slett i Wessels ånd rettet baker for smed? - det var ikke akkurat det nordnorske Hamsun-miljøet som hadde barrikadestormet dansken (Hansen hadde kanske vært for mye på den evigbrune Wesselstuen i Køben før turen?). Men hadde Hansen tatt seg tid til å sjekke kilder og kildebruk i bøkene til en av sine store kritikere, Yngvar Ustvedt, ville nok den gode nordmannen fått svidd pelsen sin skikkelig.

Selv Wergeland greier Ustvedt å skrive om uten å oppgi mer enn en fattig side med kilder. Hansen kunne ha tatt ham for det - hvis han ikke da allerede hadde vært død i flere år. Jørgen Haugan blir også kritisert for feil i sin svært velskrevne og omdiskuterte litterære biografi - av Even Arntzen fra det nord-norske Hamsun-miljøet. I Hamsun-biografiene (kanskje bortsett fra Larsens) er det altså feil på feil på feil - og nå har en mann fra Vestfold begynt å omsette falske Hamsun-brev og Hamsun-dokumenter - og da er det kanskje like godt å betegne alle biografier om forfatteren heretter som romaner - eller kanskje som det meget populære “sammensatte tekster”. Mer eller mindre velskrevne da.

Den siste store Hamsun-biograf, Ingar Sletten Kolloen, gikk i flere år under skrivingen av biografien rundt med et følge av Hamsun-forskere (som noen litt ondskapsfulle til forveksling mente liknet en gjeng støttekontakter). Og avisfotografene var der svært ofte - altså Kolloens avis- og journalistkolleger - mange journalister er også biografi-skrivere. Mediene fikk hele tiden signaler om at nå kommer det noe virkelig stort - nå kommer rett og slett sannheten om Knut Hamsun!

Vi var altså her vitne til verdens beste Hamsun-research, antakelig. I tillegg til en biografi om Hamsun, var dette også ren vitenskap! (boka om Snåsamannen er også det!). Hvem kunne stå imot dette? Hamsun regnes som en Nordlandsforfatter, og mange år av livet ble tilbragt nord for Saltfjellet både i ungdommen og som voksen dikterbonde. Det skulle tilsi at den nordnorske researchen hos Kolloen var god, men Kolloen virket mer eller mindre ukjent med landsdelen da jeg møtte ham på Melbu-dagene for noen år siden.

Rundt en uke hadde Kolloen brukt på Hamarøy (i overensstemmelse med en annen kilde jeg ikke kan oppgi). Årene i Amerika er også antakelig helt avgjørende for Hamsun som forfatter og politisk tenker. Her lærte han bl.a. å kopiere de store russerne, Dostojevskij skrev han rett av, antakelig - og brukte det senere og havnet i plagiatfella. Hamsuns første rasistiske uttalelser er også fra Amerika-tiden. Den skolefattige norske bondeguttens møte med det multikulturelle og rasedelte Amerika, skapte antakelig fundamentet for hans syn på nasjoner, folk og raser senere.

Det skulle i det minste tilsi en USA-tur for Gudbrandsdølen Kolloen, men det ble det ikke noe av - eller ikke tid til, antakelig! Kolloen skal ikke bare levere verdens beste Hamsun-biografi - han skal også gjøre det på rekordtid! Samme grøfta som Thorkild Hansen altså - at verden og biografene aldri lærer…   Det beste jeg kan si om Kolloen-biografien er at bind 2 er minst dårlig - og at han skriver seg kraftig opp, særlig helt på slutten av biografien (her nærmer han seg sin store Tor-Jonsson-biografi). På slutten av biografien har man likevel en følelse av at Kolloen skriver “mot” kildene fordi følelsene overfor sin biografiske “helt” renner over for biografen. Det beste ved Kolloens biografi er likevel det enorme kildetilfanget og noteapparatet som legges ved - og svært  mange kildehenvisninger her er nettopp fra denne biografien. At biografien i tillegg greide å oppspore Hamsuns private brevarkiv på loftet på Nørholm (som dikteren påstod han hadde brent), var litt av et biografisk scoop.

Undertegnede tar feil: Kolloens biografi har fått blandet mottakelse, men mange kjøper og leser bøkene. Min mørke mening er at denne biografen dessverre har levert et rent forlagsprodukt til salg på det store hungrige biografimarkedet - en profesjonell journalist (ledig på markedet) som sitter og skriver med dead-line over seg - og med i utgangspunket litt mer innsikt om sitt objekt enn en flink gymnasiast.

Kolloen må altså lese seg opp - raskt - det haster - og han skriver på inn- og utpust med tusenvis av faktadetaljer som drypper ned i teksten som vått blekk. Kolloen-biografien har rykte på seg for å være godt fortalt. Mulig det, men her mangler etter min smak både avstand og refleksjon til objektet - til dels også refleksjon over kildene (merk også den stadige buktalingen i teksten i bind 1). Forlaget kunne med hell også brukt mer tid på språkvask.

Og Hamsuns skjønnlitterære produksjon har Kolloen dessverre nesten ingen begrepsapparat for å kunne beskrive uten å henfalle til en endeløs rekke av språklige plattheter, selvmotsigelser og til dels meningsløsheter. Dessverre. Men jeg tar vel feil her også. For boka, eller bøkene, er kommet i litt “strippet” internasjonal utgave - etter sigende også på det engelsk-amerikanske markedet - og der slipper ikke hva som helst ut.

Her er for øvrig anmeldelsen av:

KNUT HAMSUN:
Dreamer and Dissenter.

By Ingar Sletten Kolloen. Translated by
Deborah Dawkin and Erik Skuggevik .
Yale Univ. Press.
378 pp. $40

Reviewed by Michael McDonald

Solid og sympatisk levert, men en skal også merke seg følgende om Kolloens språklige grep i biografien:

“Selv om Kolloen virker litt forsiktig med å sette likehetstegn mellom biografi og diktning i Hamsums verker, så virker det som om han trekker nesten mekaniske linjer mellom Hamsums liv/aktiviteter og innholdet i hans romaner. Kolloen bruker selv en “faktisk” språkbruk, understreket av tilfeldige og beklagelige retoriske virkemidler, noe  E.S og D.D.s flytende oversettelse ikke greier å kompensere for.”

Altså fortjent ris til Kolloen, noe ros til oversetterne…

Ups!: Her skulle det visst være en kildeliste…

Bøker og artikler:

Dingstad, Ståle: Hamsuns strategier - Realisme, humor, kynisme. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003

Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer Forlag 1988 (originalens tittel: Enigma. The Life of Knut Hamsun, 1987).

Hamsun, Tore: Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1976 (bearbeidet utgave av biografi utgitt i 1952 og 1959).

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1978 (2. opplag, original tittel: Processen mod Hamsun, 1978).

Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004.

Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004.

Langdal, Jon: “Hvordan trylle bort det ubehagelige? - Et blikk inn i den magiske forskning” i Agora nr. 1-2/99.

Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002.

Larsen, Lars Frode (red.): Knut Hamsun Samlede verker - Ny utgave 2007-2009. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2007-2009.

Næss, Harald S. (red.): Knut Hamsuns brev (6 bind - 1879-1951) samt et supplementsbind. Oslo:
Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001.

Simpson, Allen: “Knut Hamsun´s Anti-Semitism”, Edda nr. 5, 1977.

- - -

NB: Mer utdypende stoff om Hamsun-biografier av meg finnes under Artikler på denne hjemmeside

- eller her

og her

og her

Lykke til!

Knut Michelsen, 27.9.2009 - skriv gjerne en kommentar, oppdatert 10.10.09

Vedlegg:

Knut & Marie - en tragisk kjærlighetshistorie?

Men tragedien ble størst for dem som fikk kjenne følgene av Knut Hamsuns og Maries holdninger og politiske standpunkter på 30- og 40-tallet. Noen kritikere mener også at Hamsuns senere romaner var “nazismen på forhånd” og at hele Hamsuns forfatterskap har et brunt islett.

Men kan nazistenes ugjerninger under den andre verdenskrig få en slags tilbakevirkende kraft på skjønnlitterære tekster skrevet et halvt århundre før? Blir romanene dårligere eller mindre lødig kunst av den grunn?

Og helt til slutt: Hvorfor er det stort sett bare litteraturvitere som uttaler seg om dette spørsmålet - historikerne er stort sett tause? Eller?

 

Om Ingar Sletten Kolloens biografi-skriving

 

 

I Hamsun-året er det en voksende bekymring blant litteraturformidlere at det ensidige fokuset på Hamsuns nazisme skal føre til at en ny generasjon av norske boklesere rett og slett dropper lesningen av en av Norges, ja kanskje verdens store romanforfattere. Like bekymringsfullt er utgivelsen av Ingar Sletten Kolloens biografiske tobindsverk om dikteren som kom ut i 2003 og 2004. Særlig ille er første bind Hamsun – Svermeren som går frem til 1925, altså langt ut i forfatterskapet. 

 

Boka er en litt alderdommelig, språklig haltende og kildevaklende blanding av et liv-og-tid-verk og en fiksjonalisert personbiografi på grensen til en biografisk roman - og et rent forlagsprodukt ment for salg. Til tross for massiv merkevarebygging fra forlagets side og panegyriske anmeldelser, særlig fra journalistkolleger, er denne første delen av biografien kanskje den svakeste og mest problematiske Hamsun-biografi som noen gang er gitt ut.

 

Til tross forfatterens insistering på vitenskapelighet med et forskerteam rundt seg som gjennom flere store medieoppslag varsler en rekke nye sider ved Hamsuns liv, fremstår Svermeren verken som et vellykket språklig eller biografisk faglig fundert prosjekt. I stort monn er det ikke annet en reproduksjon av litteraturhistorisk standardviten pakket inn i et forsøk på å levendegjøre Hamsuns spraglende og omskiftlige kunstnerliv. Noe vesentlig nytt om Hamsun fins knapt her, og forfatterskapet er svært stemoderlig behandlet. Spørsmålet er om Kolloen i det hele tatt har begreper til å forstå og beskrive Hamsuns modernistiske skrivekunst. Til og med gamle og svært tvilsomme Hamsun-myter finner Kolloen det for godt å videreformidle, men nå i en enda mer gråtkvalt og sentimental versjon.

 

I Erobreren, bind 2, fremstår Kolloen tidvis som en journalist med en flytende penn. Dette er en mann som tydeligvis kan skrive spenstig, kvikt og fancy om hva som helst. Skildringen av Hamsun følger livet til en forfatter som heldigvis var så fargerikt at det er språklig stimulerende å skrive om. Derfor trenger Kolloen heller ikke ha forstand på Hamsuns bøker, bare han kan lage en story som selger. Og det greier han her, selv om det til tider er temmelig vitaminfattig kost han serverer. ”Jeg tror ikke jeg ville orke å lese Kolloen en gang til. Da skulle jeg ha penger for det - riktig mange penger!” uttaler en Hamsun-forsker om dette nye bidraget til Hamsun-litteraturen som Gyldendal her presenterer for sitt norske publikum. Biografien foreligger nå også i en internasjonal utgave og skal lanseres både i England og USA. Den danske utgaven er allerede i salg.

 

Noe overraskende er det kanskje også at forlaget (med sine mange kvinner) har sluppet igjennom Kolloens til tider kjekkasaktige og ureflekterte kvinnesyn, særlig i bind 1. Selv om en biograf identifiserer seg sterkt med sitt objekt, er det ikke sikkert det er nødvendig å henge seg på alle Hamsuns sexistiske uttalelser, særlig ikke når de rammer dikterens aller nærmeste.

 

Kolloen foretar noen av de samme språklige og retoriske grepene i den nylig utgitte Snåsamannen. Boka om mannen Joralf Gjerstad med de helbredende hendene har en vitenskaplig innpakning og igjen med henvisninger til en rekke kjente og troverdige mennesker. Det starter med selveste landshøvdingen, Bjørnstjerne Bjørnson, deretter Vinlandsforskeren Helge Ingstad, troverdige forskere på Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin ved universitetet i Tromsø, ja kongehuset med både kronprinsesse, dronning og Märtha Louise, forfatteren Roy Jacobsen, advokat Cato Schiøtz og ikke minst sangeren Hanne Krogh (som i denne boka ”beviser” det hun har opplevd) – og ikke minst bilder av Snåsamannen sammen med statsråd Bjarne Håkon Hansen, Oluf Arntzen og den populære politikeren Trine Skei Grande. Enhver skeptiker eller tviler vil her måtte gå i seg selv foran dette laget av troverdige og sympatiske mennesker.

 

Bak i boka er det en velfylt kildeliste om alternativ medisin, paranormale fenomener, healing, vitenskapelige avhandlinger og en rekke offentlige dokumenter om helsepolitikk. Likevel består ikke Snåsamannen i stort monn av annet enn en blanding av bygdedrøs, triste sykdomstilfeller, ukebladhistorier og spektakulære moderne vandresagn og avisender som hendelsesfattige norske småfunn er så rike på. I tillegg får vi en svært summarisk livshistorie.

 

Midt i landet på et sted mange nordmenn aldri har satt sine ben, bor en mann som kan helbrede folk med hendene sine - også via mobiltelefonen. Han kan forutsi fotballresultater, stille medisinske diagnoser, vite hva folk tenker før de selv aner det, og han er synsk både om fortiden og fremtiden. Nærmere Jesus-skikkelsen er det ikke mulig å komme. Og også han, Joralf Gjerstad, lider under sine helbredende og parapsykologiske evner. Det er hans kors i livet. Han har gjennom mange år også forsøkt å få gehør for seg og sitt, men har ikke lykkes før nå. Ikke før han traff sambygdingen av faren, Kvam-væringen Ingar Sletten Kolloen og markedsføringsapparatet til forlaget Gyldendal i Oslo. Det ble spådd Joralf i ungdommen at han skulle bli berømt. Nå har det altså endelig skjedd!

 

Alle som har hatt opplevelser av helbredende eller synsk karakter med Snåsamannen, kan kontakte Kolloen på Lillehammer, står det i en oppfordring til leserne bak i boka (jeg prøvde i flere dager, men Kolloen tar ikke telefonen).

 

Kolloen skal nå også være med i et vitenskapelig forskningsprosjekt som skal legge grunnlag for ”senere kritisk-analytisk studier av disse fenomenene” (det kommer altså mer her). Gjerstad og Kolloen kommer i sin bok stadig tilbake til bekymringen for useriøse svindlere som utnytter vanlige folks håp om lindring eller helbredelse for selv å tjene raske penger. Det virker i hvert fall for Kolloens vedkommende omtrent like troverdig som mannen i Sult som masseproduserte og falbød elektriske salmebøker for troende kirkegjengere. Det er urovekkende at et seriøst forlag som Gyldendal prostituerer seg på denne måten.

 

   

Les mer om Kolloens Hamsunbiografi del 1: Hamsun – Svermeren her