Händels ”Theodora” i Trefoldighetskirken lørdag 21. mars – vakkert, storslått og engelsk…

Foreløpig noen få videosnutter fra konserten – filene er store og kan ta noe tid å laste opp. Har du ikke gratisprogrammet QuickTime på pc-en din så last det ned her og se videofilene under:

Det er i år 250 år siden Georg Friedrich Händel døde. Kirkemusikkfestivalen i hovedstaden markerer anledningen med fremførelse av verket komponisten regnet som sitt mest vellykkede oratorium. Stykket ble likevel en flopp da det første gang ble fremført våren 1750 i Covent Garden – halvfulle hus og kun tre oppføringer. Og dette var altså skaperen av mesterverket “Messias”, fremført første gang i Dublin 1742? “Jødene kom ikke fordi det er de kristnes historie, kvinnene fordi det er et dydig verk,” var komponistens lakoniske kommentar.

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival fortsetter sin store satsning på Händels sakrale oratorier med “Theodora”, basert på en libretto av Thomas Morell. Verket ble skrevet mot slutten av Händels liv, i en periode der han møtte en rekke økonomiske og helsemessige problemer. Han døde, etter å ha levd som blind de ti siste årene, i sin leilighet i London i Book Street ved Hanover Square.

Den tragiske historien i oratoriet handler om den kristne keiserinne Theodora og hennes konverterte, romerske elsker, offiseren Didymus, som begge ofrer sitt liv for sin tro. Hyll keiseren og gudene, delta i festlighetene og vær glad, følg strømmen – eller mist livet! Dette er altså ikke opportunistenes kveld. Tragediens plot er nettopp at man dør for sine dyders skyld.

Laurence Cummings (dirigent) er en av Storbritannias fremste eksperter på tidligmusikk, og har Händels operaer og oratorier som spesialfelt. Cummings er cembalist og Head of Historical Performance ved Royal Academy of Music, og har gjennom ti år vært kunstnerisk leder for London Handel Festival. Likevel – den nye engelske tradisjon med å spille med så lite orkester som mulig, tross originalinstrumenter, i så store kirkebygninger som mulig – kan føre til at noenogenhver må utstyre seg med høreapparater i de rene orkesterpartiene. Og kirkemusikkgjengerne blir vel ikke yngre med årene skulle vi anta. På den annen side – sangerne kommer kanskje tydeligere til sin rett på den måten. Men litt engelsk og sært er det. Tyskerne kjører ofte dobbel orkesterbesetning ved slike anledninger.

Domkoret var tross kort øvingstid – knappe to uker og tre øvinger – helt på høyden med gjestene fra vest – samstemt, presist og vakkert. Skal man likevel trekke frem ting som kanskje ikke helt holdt topp mål på en svært vellykket sangaften, må det være at mezzosopranen Catherine Denley ikke helt greide å matche de andre sangerne denne kvelden. Og å høre og se menn synge altstemmen – Andrew Radley – er like uvant hver gang, men tidsriktig er det nok, både den gang og nå. Hans solopartier var ikke my cup of tea, men duettene med sopranen Erica Eloff var som skjelvende fløte. Sistevnte var også kveldens sanglige høydepunkt, sammen med tenoren Nicolas Watts – snakk om kontakt med publikum! Dårligst innsats denne kvelden sto nok fotografen for – enda en gang – hold kameraet stødig (gjerne med et stativ) hvis du ikke greier å panorere skikkelig! Når skal du lære? Ulovlig var det antakelig også…

Løp og kjøp CD eller DVD dersom du ikke har “Theodora” i samlingen og spill de mest melodiøse av disse ariene og sjelen din får enda en streng å spille på – dersom det er noe igjen av den etter nesten tyve år i skoleverket…

Oslo domkor (2006)

Les mer på Oslo Kirkemusikkfestival sine sider her

- – -

Om Ingar Sletten Kolloens biografi-skriving

I Hamsun-året er det en voksende bekymring blant litteraturformidlere at det ensidige fokuset på Hamsuns nazisme skal føre til at en ny generasjon av norske boklesere rett og slett dropper lesningen av en av Norges, ja kanskje verdens store romanforfattere. Like bekymringsfullt er utgivelsen av Ingar Sletten Kolloens biografiske tobindsverk om dikteren som kom ut i 2003 og 2004. Særlig ille er første bind Hamsun – Svermeren som går frem til 1925, altså langt ut i forfatterskapet. 

Boka er en litt alderdommelig, språklig haltende og kildevaklende blanding av et liv-og-tid-verk og en fiksjonalisert personbiografi på grensen til en biografisk roman – og et rent forlagsprodukt ment for salg. Til tross for massiv merkevarebygging fra forlagets side og panegyriske anmeldelser, særlig fra journalistkolleger, er denne første delen av biografien kanskje den svakeste og mest problematiske Hamsun-biografi som noen gang er gitt ut.

Til tross forfatterens insistering på vitenskapelighet med et forskerteam rundt seg som gjennom flere store medieoppslag varsler en rekke nye sider ved Hamsuns liv, fremstår Svermeren verken som et vellykket språklig eller biografisk faglig fundert prosjekt. I stort monn er det ikke annet en reproduksjon av litteraturhistorisk standardviten pakket inn i et forsøk på å levendegjøre Hamsuns spraglende og omskiftlige kunstnerliv. Noe vesentlig nytt om Hamsun fins knapt her, og forfatterskapet er svært stemoderlig behandlet. Spørsmålet er om Kolloen i det hele tatt har begreper til å forstå og beskrive Hamsuns modernistiske skrivekunst. Til og med gamle og svært tvilsomme Hamsun-myter finner Kolloen det for godt å videreformidle, men nå i en enda mer gråtkvalt og sentimental versjon.

I Erobreren, bind 2, fremstår Kolloen tidvis som en journalist med en flytende penn. Dette er en mann som tydeligvis kan skrive spenstig, kvikt og fancy om hva som helst. Skildringen av Hamsun følger livet til en forfatter som heldigvis var så fargerikt at det er språklig stimulerende å skrive om. Derfor trenger Kolloen heller ikke ha forstand på Hamsuns bøker, bare han kan lage en story som selger. Og det greier han her, selv om det til tider er temmelig vitaminfattig kost han serverer. ”Jeg tror ikke jeg ville orke å lese Kolloen en gang til. Da skulle jeg ha penger for det – riktig mange penger!” uttaler en Hamsun-forsker om dette nye bidraget til Hamsun-litteraturen som Gyldendal her presenterer for sitt norske publikum. Biografien foreligger nå også i en internasjonal utgave og skal lanseres både i England og USA. Den danske utgaven er allerede i salg.

Noe overraskende er det kanskje også at forlaget (med sine mange kvinner) har sluppet igjennom Kolloens til tider kjekkasaktige og ureflekterte kvinnesyn, særlig i bind 1. Selv om en biograf identifiserer seg sterkt med sitt objekt, er det ikke sikkert det er nødvendig å henge seg på alle Hamsuns sexistiske uttalelser, særlig ikke når de rammer dikterens aller nærmeste.

Kolloen foretar noen av de samme språklige og retoriske grepene i den nylig utgitte Snåsamannen. Boka om mannen Joralf Gjerstad med de helbredende hendene har en vitenskaplig innpakning og igjen med henvisninger til en rekke kjente og troverdige mennesker. Det starter med selveste landshøvdingen, Bjørnstjerne Bjørnson, deretter Vinlandsforskeren Helge Ingstad, troverdige forskere på Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin ved universitetet i Tromsø, ja kongehuset med både kronprinsesse, dronning og Märtha Louise, forfatteren Roy Jacobsen, advokat Cato Schiøtz og ikke minst sangeren Hanne Krogh (som i denne boka ”beviser” det hun har opplevd) – og ikke minst bilder av Snåsamannen sammen med statsråd Bjarne Håkon Hansen, Oluf Arntzen og den populære politikeren Trine Skei Grande. Enhver skeptiker eller tviler vil her måtte gå i seg selv foran dette laget av troverdige og sympatiske mennesker.

Bak i boka er det en velfylt kildeliste om alternativ medisin, paranormale fenomener, healing, vitenskapelige avhandlinger og en rekke offentlige dokumenter om helsepolitikk. Likevel består ikke Snåsamannen i stort monn av annet enn en blanding av bygdedrøs, triste sykdomstilfeller, ukebladhistorier og spektakulære moderne vandresagn og avisender som hendelsesfattige norske småfunn er så rike på. I tillegg får vi en svært summarisk livshistorie.

Midt i landet på et sted mange nordmenn aldri har satt sine ben, bor en mann som kan helbrede folk med hendene sine – også via mobiltelefonen. Han kan forutsi fotballresultater, stille medisinske diagnoser, vite hva folk tenker før de selv aner det, og han er synsk både om fortiden og fremtiden. Nærmere Jesus-skikkelsen er det ikke mulig å komme. Og også han, Joralf Gjerstad, lider under sine helbredende og parapsykologiske evner. Det er hans kors i livet. Han har gjennom mange år også forsøkt å få gehør for seg og sitt, men har ikke lykkes før nå. Ikke før han traff sambygdingen av faren, Kvam-væringen Ingar Sletten Kolloen og markedsføringsapparatet til forlaget Gyldendal i Oslo. Det ble spådd Joralf i ungdommen at han skulle bli berømt. Nå har det altså endelig skjedd!

Alle som har hatt opplevelser av helbredende eller synsk karakter med Snåsamannen, kan kontakte Kolloen på Lillehammer, står det i en oppfordring til leserne bak i boka (jeg prøvde i flere dager, men Kolloen tar ikke telefonen).

Kolloen skal nå også være med i et vitenskapelig forskningsprosjekt som skal legge grunnlag for ”senere kritisk-analytisk studier av disse fenomenene” (det kommer altså mer her). Gjerstad og Kolloen kommer i sin bok stadig tilbake til bekymringen for useriøse svindlere som utnytter vanlige folks håp om lindring eller helbredelse for selv å tjene raske penger. Det virker i hvert fall for Kolloens vedkommende omtrent like troverdig som mannen i Sult som masseproduserte og falbød elektriske salmebøker for troende kirkegjengere. Det er urovekkende at et seriøst forlag som Gyldendal prostituerer seg på denne måten.

Les mer om Kolloens Hamsunbiografi del 1: Hamsun – Svermeren her